Om gamle villaer og vedlikehold..eller kanskje helt enkelt om vennskap

Igjen er har et notat på Elizabeth Gilbert sin facebook-vegg inspirert meg til å skrive. Det ser ut til at hun er min muse for tiden. Hennes innlegg handlet i dag om et menneske som hun møtte i en periode i livet sitt der hun trengte energi inn, visdomsord og distraksjon. De to møttes akkurat da hun trengte det, og var venner helt til han døde. Og dette gav meg inspirasjon til vennskapshuset.



Vennskapshuset mitt er en gammel villa. Et kråkeslott med loft fullt av støvete minner og klenodier.  Huset er fylt av gode minner og nostalgi, og på veggene henger det bilder som vitner om levd liv. Store og små hendelser i glass og ramme. Noen er falmet og andre har sprekker i glasset, men de henger med. Jeg ser på dem ofte. Smiler eller gråter. Savner eller mimrer. Jeg viser de fram til gamle eller nye beboere, og jeg finner alltid en ledig spiker til flere.
Gamle hus trenger kjærlighet, ettersyn og vedlikehold. De krever at man tar ansvar og noen ganger må man kanskje også rive ned deler av det gamle fundamentet og bygge deler på nytt fordi det har falt litt sammen i ene hjørnet fordi vi ikke passet på godt nok. Som andre hus kan de bli for små etter hvert fordi det kommer flere til, og kanskje må jeg pusse opp et av de gamle rommene for at de nye skal trives og føle seg hjemme. Jeg har et par tilbygg der vi ikke fulgte forskriftene til punkt og prikke, og som ble satt opp litt utradisjonelt. Men det bare ble sånn der og da. Vi har ikke tenkt å rive ned tilbygget, for det bor jo noen der som er viktig og det var jo derfor vi satte opp rommet i full fart. Og det har jeg aldri angret på.
Det vil alltid være sånn at en del av bildene som henger på veggene vil bringe assosiasjoner og latter frem hos noen, mens andre ikke var med da bilde ble tatt. Da må jeg passe på å fortelle nok til at alle til slutt kjenner historien bak bildet, men ikke så mye at noen kjenner seg utenfor. Det er mye ansvar og vedlikehold med en gammel villa, og jeg prøver så godt jeg kan å sette av nok tid til at alle føler seg hjemme i alle fall.
Min gamle villa har hatt folk ut og inn oppgjennom over førti år, og det er klart at det har gått hardt utover både tapet og gulvplanker oppgjennom tidene. Det er noen hakk i gulvplankene som ikke nødvendig vis vekker bare gode minner, men det er like vel ikke alle ripene jeg har hjerte til å fylle i eller slipe bort. For den som laget dette såret var jo i villaen for en grunn, og hadde sin betydning i den tiden. Og selv om det ble en skade i gulvet til slutt, så er det også noen av disse ripene som minner om gode tider. Andre hakk og sår har jeg derimot slipt bort uten å blunke. Ja, jeg har til og med skiftet ut hele planken eller lagt nytt gulv i et helt rom eller kott, fordi det var på tide.
Det er godt og varmt i vennskapshuset mitt, og jeg er så heldig å ha mange beboere som er som meg selv. Vi er fornøyd med den tiden vi får sammen når vi har tid sammen, og så pleier vi vennskapet på avstand når vi ikke har tid til å sitte i samme rom. Samtalene over kjøkkenbordet er alltid gode i den gamle villaen. Her er det tiden som gjelder. Tid til å oppdateres litt, og tid til å legge en plan eller løse et problem. I stua kan vi slappe av og kjenne varmen fra peisen.
Jeg ser at vedlikeholdet på fasaden i villaen min er mindre og mindre viktig. I starten var det litt viktig, det å ha hvitmalte vegger og nyklippet plen. Alt skulle se så prektig og perfekt ut. Men etter hvert er det beboerne og hjerterommet som har blitt viktig. Det er ikke så viktig med nye gardiner hvis det går på bekostning av tiden ved kjøkkenbordet. Det er viktigere for oss å bidra inn med tanker og en utstrakt hånd, så får støvsugingen heller utsettes en dag. Men vi lar selvfølgelig aldri rotet og støvet ta overhånd. Det er bare alt til sin tid.
Det hender at jeg sniker meg opp på loftet sammen med en venn. Det ligger en del gamle ting der som jeg har forsøkt å sortere eller rydde i, og en sjelden gang i det rette selskapet får jeg hjelp til å rydde og kaste litt. Da hender det vi tenner et bål ute i hagen og lar bit for bit bli flammenes rov. Jo da, det kommer av og til en lumsk vind og blåser røyken rett i øynene så tårene spruter når vi står der og roter i bålet til vi er helt sikre på at alle glørne er slukket. Men da flytter vi oss og ser på bålet fra andre siden. I slike øyeblikk gjør det ingen ting å lukte bål etterpå.
Dessverre så vil det alltid være noen som flytter ut av villaen selv om hverken jeg eller de selv vil det. Det er alltid litt vanskelig å gå inn i de tomme rommene den første tiden etter slike flytteprosesser, og det er alltid like vanskelig å vite når jeg skal rydde ut de siste tingene. Det er vanskelig å vite når jeg skal slutte å gå inn i det tomme rommet og sette meg ned, tom og hjelpeløs. Eller når jeg skal pusse opp. For ikke å snakke om; skal jeg la noen andre flytte inn?
Det eneste som er likt hver gang, er  bildene. De henger fortsatt på veggen i gangen, for de vil jeg ha der for å minne meg på at de har bodd her. Ingen betyr så lite at man ikke har tatt et bilde som er verdt noe og som betyr noe for alltid.
Når jeg ser på mange andres vennskapshus, så ser jeg at det er både høyblokker og rekkehus der ute. Men jeg har ikke det behovet. Jeg synes villaen min er stor nok, og jeg kan alltids finne et ledig rom eller trekke ut sofaen i stua hvis det kommer overraskende besøk som skal finner ut at de skal være en stund. Men en ting vil jeg alltid passe på. Jeg vil aldri redusere takhøyden. Men like så som det er høyt under taket, så vil jeg alltid være selektiv med hvem som får nøkkel.