Et glass med vann som lengter etter havet

Overskriften er hentet fra en sang av et svensk band som heter "oh Laura" og en sang som heter "Release me". Og la det bare være sagt med en gang; det jeg ønsker å bli løslatt fra er alle mine egne skal og må og bør som jeg opp gjennom tiden har strikket meg en imaginær genser av. Genseren var helt grei selv om den klødde litt, men til slutt så ble må-ene og bør-ene til en pologenserhals og ermene knyttet seg bak på ryggen med et stort skal, og da måtte jeg sette meg ned å lytte til "Release me" for alvor.
Jeg tror absolutt ikke at jeg er alene om en slik genser, men jeg tror at alle må finne sin genser. Og jeg tror kanskje at min genser egentlig burde være en vest, med v-hals. Kanskje bør den være litt fargerik også. Og i mykt stoff. Elastisk, men ikke kunstig stoff. Ull er fint. Kanskje en Kari Traa- inspirert en. Litt sånn vill og uhemmet. Det kunne jeg trenge. Ikke helt ekstremsport, men litt utenfor komfortsonen.
Jeg vet ikke om dette er et bilde som folk kjenner seg igjen i, men noen dager så føler jeg at jeg nesten har svaret på et eller fler av de store spørsmålene livet byr på. Men bare nesten. Jeg får akkurat ikke tak i det, men jeg ser papiret det står på og det det eneste som forhindrer meg i å ta papiret og lese det, er en halv centimeter med skuddsikkert glass, som er akkurat nok ugjennomsiktig til at jeg klarer å se svaret. Jeg har knekt mang en negl når jeg har forsøkt å løfte denne glassruten til at jeg vet at det ikke går. Men hvem er jeg hvis jeg gir opp.
Andre dager når jeg ikke orker å prøve meg på det skuddsikre glasset, tar jeg frem kikkerten og klatrer høyt opp til kanten av ruten for å prøve å lese fra et annet perspektiv. Men hver gang, i det jeg vrir på hjulet for å stille helt skarpt, så forandrer kikkerten seg til et kaleidoskop, og alt jeg ser er åtte ruter med likedan mønster som til sammen blir et vakkert bilde med farger og detaljer som er en fryd for øye. Og som alltid, når jeg rekker kikkerten over til en annen for at hun eller han også skal få se det fine mønsteret, så skjelver jeg litt på hånden slik at de ser et helt annet mønster enn meg. Ikke det at det ikke er pent det også, men det er ikke det jeg ville vise.
Jeg fikk en oppgave en gang, av en meget klok dame. Hun ba meg lukke øynene og se for meg en scene. Og på den scenen skulle jeg se lyset fra en spotlight, og midt i der skulle jeg stå, i det øyeblikket i livet der jeg var mest fornøyd og tilfreds med meg selv.
Det er en interessant oppgave, og for min del så var det en oppvekker å se det jeg så. For jeg hadde kanskje forventet at det var en av disse milepæløyeblikkene som åpenbarte seg. Konfirmasjonsdagen kanskje, eller dagen jeg satte meg på mopeden min og kjente vinden ruske litt å håret som stakk ut under hjelmen. Den dagen jeg gikk ut fra biltilsynet på Sunndalsøra med førerkortet, fremdeles litt varmt etter lamineringen, i hånden. Da jeg fikk vitnemålet mitt etter tre år på Surnadal vidaregåande skule, eller øyeblikket jeg var ferdig med avslutningstalen siste dagen på DMMH. Men nei, det var ikke da. Det hadde forresten vært litt pinlig hvis det var da jeg fikk vitnemålet på videregående, for maken til umoden slubbert. Jeg sto i alle fag, men det var ikke en innsats jeg er stolt av.
Men øyeblikket jeg så, var noe helt annet, og et øyeblikk som sikkert ingen andre fikk med seg en gang.Jeg var kanskje en tre-fire år. Og jeg hadde nettopp fått en ny fin rosa genser med flettemønster. Og jeg hadde tatt den på meg og sto foran speilet med genseren på meg. Og jeg skakket litt på hodet, som sikkert var litt bustete etter at jeg hadde tatt på meg genseren. og jeg var så fornøyd med den som tittet tilbake på meg fra speilet. I ren narsiss-ånd sto jeg der og beundret mitt eget speilbilde og syntes at det ikke kunne bli bedre. At jeg aldri hadde sett bedre ut enn akkurat i det øyeblikket.
Er det ikke rart hvordan slike ting fester seg?
Nå er jeg kanskje også inspirert av Big Magic- boken til Elizabeth Gilbert som jeg har nevnt før. Hun skriver om dette med å holde sine egne evner og sin egen kreativitet tilbake fordi vi alltid tror at noen gjør alt bedre. Både hun og jeg tror at veldig mange av oss, eller i alle fall jeg, holdes tilbake fordi jeg skal være så sikker på at det jeg gjør blir bra nok og fint nok og vellykket, at jeg lar det være.
Og kanskje kommer jeg forbi frykten etter å ha lest hele boken hennes. Men jeg klarer ikke gi slipp på tanken om at jeg sitter med svarene selv, hvis jeg bare kan stole på det.
Nå er det ikke sånn at jeg går og lengter mot neste øyeblikk der jeg får en ny genser. Jeg lengter ikke en gang mot et øyeblikk der jeg står foran et speil og er strålende fornøyd med det jeg ser. Men jeg lengter mot et øyeblikk der jeg kjenner en sånn følelse inni meg. En følelse av å ville klappe meg selv på skulderen og si med høy stemme at nå, Marit. Nå er du virkelig der du hører hjemme. Nå er du der du alltid har ønsket å være i livet.Og det er en av de tingene jeg tror står skrevet på den lappen som jeg ikke klarer å lese fordi den ligger så nær så nær, men bak en halv centimeter med glass. Der tror jeg at det står et svar som jeg har bruk for.
Jeg tror også at like fullt som at enhver er sin egen lykkes smed, så tror jeg at enhver er sin egen påklager, dommer og fangevokter. Og jeg tror også at det må jeg bare slutte med hvis jeg skal bli det jeg egentlig skal være.
Og mer en noen gang holder jeg en nølende finger på venstre museknapp mens pilen hviler over knappen som sier publiser, før jeg med et svakt klikk sender mine innerste tanker ut i verdensveven.