Det er ikke så mye som skal til

Det er faktisk ganske lite som skal til. En liten setning, og assosiasjonsrekken er i gang. I dag så var startet det med at jeg var inne på facebook og så at jeg hadde fått en kommentar på gårsdagens innlegg som sa: Four Jets, de hadde jeg glemt. Dette utløste en trang til å høre Four Jets, og etter som jeg ikke har kassettene lengre, ble Youtube løsningen. Og midt inne i en jubileumsvideo, hvem skulle trodd at Four Jets hadde 50-årsjubileum i 2013, så hørte jeg "E kjæm så vel i hau dæ". Men den sangen er for meg mest kjent gjennom popgruppa Asbjørns, som for øvrig også sang "Sjanghay o hoi" . Asbjørns er om jeg ikke husker helt feil et avkom etter gruppa Baksida, men det er nyere kunnskap. Den tida jeg hørte på Asbjørns, som var på 80-tallet, visste jeg ingen ting om Baksida, for dette var før Youtube og Google var født. Men hvorfor har egentlig gruppa Asbjørns festet seg da. Jo, fordi på coverbildet på kassetten, der sitter eller står de rundt en melkerampe, og i den melkerampen er det en festplakat som sier at det er fest i Ringebu. Og på midten av 80-tallet, så hadde jeg en klassevenninne som het Marit, og hennes kjæreste var i Ringebu da, enten på jobb eller skole. Ja, det får da være grenser for hvor mye en stakkar skal huske.
Men tilbake til Four Jets, for det var de som utløste dette. Liv Mylius sang i denne gruppen. Og på coverbildet på den ene kassetten de hadde, så satt hun i en stol foran. Og sånn som jeg husker det, og beklager hvis dette bare var oppspinn, så var hun sittende fordi hun hadde hatt polio og var lam i bena. Og dette kan dere skjønne gjorde inntrykk på en stakkar fra en liten bygd på nordvestlandet der absolutt veldig lite skjedde store deler av tiden. Men stikkordet her er Mylius. For dette navnet hadde Liv til felles med en annen Mylius, Erling, som kanskje var kjent på den tiden også, men som for meg ble kjent som medlem av Travellin Strawberries. Egentlig ble jeg kjent med Travellin Strawberries da de hadde en fantastisk Beatles-forestilling i Trondheim mens jeg fremdeles bodde der (La meg gjette -90 eller -91), men de ble kanskje enda bedre kjent gjennom adventskalenderserien The julekalender. Og min søster Gjertrud vil kanskje for alltid ha et horn i siden til dem etter at hun en hel desember ble spurt om hun hadde funnet den store kassen med julpynt fordi navnesøster Gjertrud Sand i Tore Johansens skikkelse i the Julekalender stadig lette etter den. Tore Johansen så jeg forresten igjen da han spilte sammen med Dag Spantell på en juletrefest på Blindern i 1996, mens jeg jobbet i SiO-barnehagene. Artig det, og Dag Spantell var jo for kjendis å regne på den tiden, men på en barnejuletrefest så sang han kanskje ikke Gardenparty..nei, jeg tror ikke det..
Men det var Mylius ja. Og ikke det at jeg kjenner han, men en gang på slutten av nittitallet var han avbildet i Se&hør sammen med kona Ebba, og Ebba var min øvingslærer da jeg hadde en ukes praksis på Tonstad skole når jeg gikk på DMMH, og når jeg tenker på Ebba, så husker jeg stemmen hennes og at øynene alltid var så smilende. Og når jeg husker stemmen, så husker jeg at siste dagen i skolepraksis så var det sang i lunchen på lærerværelset, og slik fikk jeg høre Ebba synge "Those were the days", og etter det så tenker jeg alltid på allsang og god stemning når jeg hører den sangen.
Men Four Jets og meg går enda lengre tilbake. Den første sangen jeg hørte var "Aille mainn på plass", og den hørte jeg i stua på "Myrset" der bestemor og bestefar bodde. Det var ikke de som hadde kassetten. det var fetter Ragnar. Og da er det vel takket være han at jeg nå har mimret meg igjennom et par ti-år og tenkt på mennesker som jeg ikke har tenkt på på en stund.
Mens jeg tenker på alle disse menneskene og Four Jets så kommer plutselig gruppen Septimus ramlende inn i hodet? Hvorfor kom de ramlende inn samtidig her da. Det eneste jeg kan tenke på, er at de også hadde sanger som de hadde plukket inn fra det store utland og gjort norske. De hadde flere Smokey-sanger som de gjorde udødelige i min verden. " Åh, Kari" er kanskje ikke like velklingende som "Oh, Carol", men det funket det altså. Og Septimus, de ble introdusert for meg av storesøster Gjertrud og nabo "Majje".Det var eldre enn meg, og jeg kunne derfor nyte godt av deres utforsking av popmusikkverden i tillegg til mine egne lyttetimer. Når jeg tenker meg om, så var det Majje som brakte popgruppa Asbjørns inn i min verden også.
Nå sitter kanskje noen å leser dette og tenker: Hvem i all verden er det hun prater om? Disse gruppene er jo helt ukjente? Og hvorfor husker hun disse? Og det er jo dette som er så underlig å så fantastisk med dette livet. Musikken og det du husker fra barne- og ungdomstid eller resten av livet vil alltid være unikt for deg ut i fra hvor du er vokst opp og hvem du hadde rundt deg. Og selvfølgelig også smak og behag, men det kommer litt i skyggen for opplevelsene du har mens du hører musikken. I alle fall tror jeg det. Men så tror jeg heller ikke på tilfeldigheter, og jeg er også tilbøyelig til å tro at vi ikke nødvendig vis lever bare denne ene gangen, eller dette ene livet. Og Når jeg tenker på menneskene rundt og hva de betyr, så kan jeg ikke la være å nevne Elizabeth Gilbert, hun som skrev "Eat, Pray, Love" og nå sist den vidunderlige boken "Big Magic". Hun skrev senest i går om det å ha noen å lære av gjennom hele livet. Hun hadde overskriften "Go find Your Teachers", og et av budskapene var at vi trenger forskjellige mennesker som kan lære oss det vi ikke lærte av våre foreldre. Fordi ingen foreldre kan alt og kan lære barnet sitt alt. Fordi deres foreldre heller ikke kunne alt og kunne lære dem alt...jeg skal ikke stjele mer av artikkelen hennes, men den damen er en inspirasjon. Og hun formidler tankene sine på en herlig måte. og det beste er at hun ikke fremstiller det som noe annet enn det de er. hennes tanker, det hun tror på. Det er bare at det av og til går så rett hjem. Herlig å få påfyll fra de som bare har levd og lært. og kanskje er hun en av mine lærere? Men nå har jeg kommet langt nok bort fra musikken til at jeg setter strek for denne gang.