Å forsvinne i mengden som en sår tommel

Ikke vet jeg når folk begynte å male husene sine både innvendig og utvendig, men det er mange som har gitt seg i kast med å pusse opp gamle hus som har opplevd malingens historie på godt og vond. Etter som man kommer innover i lagene,så er det både gjenstridige og slitesterke lag som klamrer seg fast til malingslaget under eller selve trevirket. Ja, helt ufarlig er det vel ikke heller, da man kan finne både bly og arsenikk i de eldste lagene.

Jeg husker vi fikk ny fasade i murgården der jeg bor. Gården er fra 1927, og i og med at den er av det som defineres som typisk torshov-gård, så var byantikvaren inne i bildet med forlangende om at originalfargen måtte benyttes. Etter skraping på gamle vegger fant de frem til den samme gulfargen som det er på slottet, og dette ble godkjent som originalfargen. At de også fant en tilnærmingsvis vegvesen-oransje på en vegg innerst i redskapsboden ble forbigått i stillhet. Heldigvis.

Om det er fordi jeg sitter i barndomsdalen, eller om det er fordi jeg skal møte en barndomsvenninne i dag, det er jeg litt usikker på, men i dag er føler jeg meg som en torshovgård, med mur utenpå og tre inni.Nei, jeg sitter ikke her og føler meg gammel altså. Og jeg er ikke verneverdig, så jeg har stort sett valgt bort alle kravene fra velmenende bygningsarbeidere og forståsegpåere som har ment noe både om sparkel, farger og tekstiler opp gjennom åra. Det er ikke det at jeg er arrogant eller prinsippielt ikke ønsker råd, men noen av verdens selvutnevnte eksperter glemmer detaljer som for eksempel at mur trenger en spesiell maling som tillater at den får puste slik at den ikke forvitrer. Det er heller ingen garanti for at er blankpussede fasader holder seg sprekkfri og blank gjennom ulike påkjenninger fra elementene. Derimot kan det ofte være slik at de peneste fasadene trenger større og oftere vedlikehold enn de litt ubehandlede værbitte.

Jeg er for så vidt fornøyd med de siste malingsstrøkene, og noe av den mer omfattende restaureringen som har foregått fra tid til annen opp gjennom åra. Men jeg kjenner at når jeg må se tilbake på 46 år, så er det dessverre noen råtne planker og arsenikkholdige malingsflekker som kommer frem også. Det er ikke alt som har latt seg slipe bort. Nå er det ikke slik at alt er mitt eget verk. Å nei, jeg ha da fått hjelp til noen av de ugunstige fargelagene og hakkene og sårene både i treet og muren. Men de er der, og selv etter ferniss og sandpapir, så dukker de opp igjen når jeg minst ønsker det men for så vidt venter det.

Det som også er litt interessant, er at det er noen som med røntgensynet sitt bare skreller bort lagene og fargene jeg er fornøyd med, og kun ser grunnmuren og råbygget som jeg startet ut med og som bare hadde en tynn bordkledning inne og litt mørtel på utsiden da jeg flyttet herfra. For dem er jeg liksom den samme, uavhengig av år og påkostninger. De ser ikke et eneste påbygg, eller de anerkjenner det kanskje ikke, hva vet jeg. Det jeg vet er at jeg føler meg litt uvel når de ser rett forbi eikeparkett og kirsebærtre, eller når de ser mahogni som respateks og sponplater og mener at de vet hvem jeg er. Ikke for det, jeg skal ikke skryte på meg så mye edelt tre og granitt, med det finnes da en og annen flis innimellom som jeg er fornøyd med, og som kan synes vakker for de som tar seg tid.

Jaja, jeg blir kanskje litt rar av å sitte her i romjulsmørket, og jeg kan sikkert overtolke mye av det jeg ser. Men i dag, etter en natt med urolige drømmer og glimt av spøkelser så føler jeg meg litt rå i materialene, og skulle ønske det var et ekstra granittlag jeg kunne hente frem.

Fred på jord, fryd på jord

Nå sitter jeg i stua hos mor med dagens første kopp med kaffe. Turen i går gikk fredelig for seg, uten den store julekaosfølelsen. Jeg hadde hjertet litt i halsen da bussen kjørte på veldig isete veier et stykke, og man kunne kjenne at den både spant og slingret litt, men nå er hjertet på plassen sin igjen. Jeg hører på en nydelig konsert fra Nidarosdomen, og jeg må si at noen har gjort et glimrende arrangement der The Rose og Det hev ei rosa sprunge er flettet sammen i en nydelig rosenkrans med harmonier som kan røre ved de kaldeste hjerterøtter. Tenk om alle kunne ha den samme effekten av musikk som jeg har. Tenk om alle ble fylt med fred og indre ro når de hørte denne sangen. Tenk om alle kunne legge til ro både indre og ytre strider, og se for seg dette frøet som ved hjelp av solens kyss en vakker vårdag ble til en rose. Ingen kan vel være uberørt av et slikt bilde.
Jeg vet ikke, men jeg regner med at denne konserten kanskje skal avsluttes med Deilig er jorden, slik som mange julekonserter gjør. Ja, tenkt om vi kunne samle oss om å gjøre dette til en deilig jord under en prektig Guds himmel igjen. Nå som verden har blitt så liten at det faktisk snart er mulig å nå det punktet som er aller lengst unna uansett hvor du bor. Kanskje må du spare litt. Kanskje må du bruke både ski, sykkel, beina, tau og staver. Men det er sansynlig vis fysisk mulig.Og da hadde det vært så fint om det ikke var menneskene det skulle stoppe i. Ja, jeg vet jeg sier dette igjen og igjen, men det skulle da la seg gjøre, selv om vi bli fler og fler, å leve og la leve.
Nå beveger jeg meg ut i storpolitikken og der har jeg ingen ting å gjøre, så da trekker jeg det inn i stua til mor igjen.
Konserten fortsetter å glede meg, og jeg venter i spenning på den nyoppussede utgaven av tre nøtter til Askepott. Jeg kan ikke noe for det, men den er noe for seg selv. Det var noe eget med fortellestemme versus dubbing. Og hele settingen, med kostymer og hårsveiser, dette er underholdning på mange plan i mitt hode. Senere kommer Timmy Gresshoppe sin Donaldkavalkade, og mellom der må jeg på min vanlige julerunde på kirkegården. Julen er jo like full av kontraster som livet selv, så at den stille runden mellom steinene på kirkegården kommer midt mellom barnenostalgiske TV-innslag er på en måte slik det skal være. Vi har ikke større planer i dag enn å ta det med ro, og la dagen rusle sakte men sikkert mot ettermiddag og tidlig kveld. Klokka fem hører vi kirkeklokkene spille julen inn, og så kommer tante Jorunn og så er det julkveld for alvor. Det er ingen ting som er bedre enn å leve livet som et sakte-TV-program.
Nå toner Deilig er jorden stille ut i mange harmonier, tett etterfulgt av Silent night, og da er det på tide å avslutte blogginnlegget og spise sen frokost sammen med mor. Måtte julefreden senke seg i hver en verdens krok. Her spiller den i alle fall førstefiolin både i dag og i dagene som kommer.
Ha en velsignet julehøgtid.

Te løkk me jul'n

Egentlig så brukes uttrykket i dagens overskrift når vi møtes til frokost første juledag, men det passa bare så bra som overskrift på julebrevet mitt her på bloggen.
Jeg er så heldig så heldig. Her bor jeg i et rikt land, som er fullt av regler og skjemaer som regulerer det meste, og som kan være en utfordring men som skaper en trygg struktur. Og selv om regjeringen har skiftet fra rødt til blått, og det blå styret har endret på både det ene og det andre, så har det verken ført til revolusjon eller borgerkrig, og jeg som enkeltmenneske og enkelthusholdning har ikke merket så mye til det hele.
Året kort oppsummert har vært begivenhetsrikt, mest på den positive siden men det vil alltid være litt av hvert i et år. Livet og døden går hånd i hånd, og jo eldre vi blir, jo større er vel sjansen for at de stille sortiene blir flere. Fire gode mennesker som alle har vært i livet mitt i lange eller korte epoker har gått bort, og for meg er det midt i tapet nok en oppvekker og påminnelse om at ingenting er en selvfølge, og at det er viktig å sette pris på livet og menneskene i det hver dag. Det å sette pris på hverdagen, på jobben jeg har, på vennene jeg har, på familien og på kjæresten. Det å verdsette tak over hodet, mat og klær er kanskje gammaldags for mange, men jeg gjør det. Jeg er glad for alt som gjør dagene mine mindre bekymringsfull.
Apropos bekymringer. To av mine nærmeste har fått færre bekymringer dette året, og jeg har med det fått mindre sympatibekymring av den grunn.
Det startet med at Kelly-min solgte huset sitt og flyttet inn i leilighet ved stranden. Det er alltid en prosess å flytte, og jeg på utsiden var heller ikke uberørt, for alle hus har minner, og alle hjem medfører rutiner og vaner som ved salg må endres. Å finne nye mønster er alltid spennende og jeg hadde vidunderlige dager i Florida i mars, der vi fant frem til det nye vårt og oss i den nye tilværelsen. Det å ta heisen ned og gå til stranden var en egen luksusfølelse, og den beste nye vanen sammen med kaffe på verandaen om morgenen. Og Kelly er ikke lengre hus og hageeier, som er en stor økonomisk belastning i et land som har orkansesong og tilhørende ekstra forsikringspremier.
Påsken var hjemme hos mor, og det var siste gang i barndomsheimen, som ble solgt litt senere på våren.Det meste av flyttesjauinga gjorde mor, søster og svoger, men i løpet av påsken kastet jeg med hard hånd mye av remediene som har samlet seg opp gjennom egen barndom, og livet før og etter denne. Det er stor jobb å gå i gjennom over femti år med minner, selv om det har vært ryddet under veis også. Mental rydding blir det også av slikt, og det er kanskje den mentale containeren som var mest ustrukturert for min del. Men det er godt å ta prosesser når tiden føles riktig og målet er en lettere hverdag.
Sommeren var jeg på jobb, og det meste av den regnet bort så det var kanskje like greit. Men i august kom Kelly, og med henne kom solen. Det føles jo for så vidt sånn bestandig når vi møtes, men denne gangen var det faktisk helt reelt værskifte når hun kom, og det var sol nesten hver dag i de drøye to ukene hun var her. Vi hadde herlige dager både i Oslo, Trondheim, Drøbak og Surnadal, og vi hadde som vanlig for lite tid, men kvalitet overskygget som alltid kvantitet.
Høsten har vært lang. Rottene i kjellerboden var en dyr og ekkel affære, og regnet ville ingen ende ta.  Når november kom med ti dager i Florida var det et kjærkomment innslag, og ikke lenge etterpå var det 80-årsdag i Trondheim, og nydelig kirkekonsert med Embla i vår frues kirke.
Nå telles det kraftig ned til jul mens en liten forkjølelse har stukket kjepper i juleinnspurten på jobb. Men jeg har et par dager og noen timer før kursen settes mot Nordmøre, så jeg kommer i alle fall nærmere målet enn jeg er nå.
Ønsker alle en velsignet julehøgtid, og måtte det bli gode dager i 2016.

Heim til jul.

Dess nærare jula kjem, di meir kjem dei første setningane i ideen til eit nytt blogginnlegg på nynorsk. For i jula skal eg heim, og heim i denne sammenhengen det er heim til mor.  Og når eg er heime hjå mor så går det i brei dialekt som ligg tett oppunder nynorsk i mange høve.
Dagens innlegg vart av alle ting inspirert av ein reklame for NSB. Reklamesnutten viser eit par som sitt på toget heim til jul. Og di nærare dei kjem heimen til kvinna i paret, di breiare vert dialekta hennar. Og som eg kjenner meg att i det. Eg gler meg til å kunne tala på originalspråket mitt i fleire dagar til ende. For det er mesta same kjensla å kome heim og kunne tale Surndaling, som når eg kjem til Noreg att etter å ha vore i USA og tala og tenkt engelsk 24 timar i døgnet. For når eg er heime hjå mor så slepp eg å konsentrere meg om å finne dei rette orda, eg slepp å tenkja så gale på rett trykk på ord og samtalen flyt på ein heilt annan måte. Dialekta mi har ord som gjer at eg treng berre eit eller to ord for å beskrive tilstander og kjensler som eg må bruke både ei og to setningar for å erstatta på dette platte bokmålsliknade målet eg har endt opp med når eg er heime i Oslo. Ja, for i og med at eg har ein heim her, så er eg heime her og. I Surndala slepp eg å finne enklare synonym fordi eg brukar ord som er vanskeleg å forstå. Eg kan rett å slett tenkje meir på innhaldet enn på gramatikken.
Sjølvsagt tenkjer eg før eg talar i Surnadalen og, men meir for å finne dei rette orda til rett situasjon, ikkje fordi det skal bli forståeleg og rett.
Mange spør kvifor eg ikkje brukar dialekta mi her i Oslo og. I dei første åra så gjorde eg det ein del, men eg vart etter kvart litt lei av dei som tok opp att "artige" ord og lagde mykje artig ut av det midt i ein samtale, og på den måten fekk samtalen litt av hengslene. Eller dei som prøvde å bruke desse festlege orda sjølv, som regel med feil uttale og i feil samanheng, noko som kan vere utruleg irriterande ved tiande repetisjonen. Eg fann det og rimeleg lite konstruktivt å skulle arbeide i eit fleirkulturelt miljø med ei brei dialekt, for norsk er eit vanskeleg språk i seg sjølv, og da blir bokmål den naturlege fellesnemnaren her. Så på arbeid vart det bokmål som vart der naturlege valget, og ganske snart var dialekta mi lite nytta også i private samanhengar, så framt det ikkje var nordmøringar i nærleiken då.
Ja, eg har gjort nokre valg når det gjeld å nytte dialekta mi berre når eg talar med mine næraste derifrå, og når eg er heime i Surndaln. Men det er ikkje det same som å seie at eg ikkje saknar det. Ein annan ting som gjer at eg saknar dialekta mi, er at like gjerne som at alle folk har kjenslespråket sitt på morsmålet, så har eg det sterkaste kjenslespråket mitt på dialekta mi. Eg treng langt færre ord til å beskrive alle dei underlege tankane og kjenslene som surrar rundt inni meg, og det er litt godt å kunne seie mykje med få ord. Og ein ting er kjenslespråket. Ein anna ting er at assosiasjonane er heilt andre, og at mange av dei eg møter der oppe har vakse opp i samme bygda på samme tid, og difor lettare kan kjenne seg att i assosiasjonane mine. Ikkje for det, eg ser at folk kjenner seg att i ting eg skriv og seier uavhengig av bakgrunn og opprinnelse, men like vel. Det er noko eige med barndomsminner frå same tufter, stiar, skule og ein og anna plattdansen og pubrunden og.
Ja ja, det er pluss og minus med alle språk, alle miljø, alle bygde, byar og land. Men om ei drøy veke skal eg uansett attende til røtene, til litt lausluppen og uanstrengt kommunikasjon, barndomsminner og som i alles fordums tider så kan det vel henda at det er eit og anna spøkelset som blafrar litt innimellom alle dei gode minna og. Men fint det blir det, og eg kjenner meg heldig som er gjeve både røter og vengar. For då kan eg lande litt i jula for så å ta av mot nytt år og nye eventyr når jula er over.
Tidleg god jul til alle der ute. Det blir nok ikkje siste innlegg dette året, men dette er kanskje julekortet del ein.

46 år med lutefisk.

Til dei som vei at eg er 46 år, og tenkjer at eg har lagt på eit år for mykje i overrskrifta: eg åt min første smak med lutefisk fyrste gong i jula 1969. Og sidan har eg kosa meg med lutefisk kvart einaste år, og med unntak av to år, kvar julaftan.
Tradisjonen med lutefisk var far sin, og når mor og far skapte sine eigne tradisjonar for jula, så vart lutefisk julekveldsmiddag. Og eg har alltid vore glad i den tradisjonen. Eg kan hugse at mange av mine vener tykte synd i meg når eg var barn, fordi eg måtte ete lutefisk på julaftan, og eg kan framleis ikkje fatte å begripe kvifor. Men det eg veit er at det er mange som trudde og framleis trur at lutefisken skal vere skjelvande og geleaktig i konsistensen, og at han skal lukte stramt av lut. For dei som lurar: nei, han skal ikkje det. Den skjelvande geleaktige lutefisken er mislukka av to grunnar: for lenge i lut, og for kort tid i saltvatn før tilbereding. Ein perfekt tilberedt lutefisk skal ikkje skjelve på serveringsfatet, han skal vere såpass fast at han skivar seg slik som vanleg torsk gjer, og lukta skal ikkje rive i nasen.
No kan det hende at mi kjære mor dreg på smilebandet når eg sitt her og fortel korleis perfekt tilberedt lutefisk skal vere. Eg har kun tilberedt lutefisk ein gong, og det gløymer verken eg eller mor. Eg gjekk andre året på vidaregåande skule, og eg hadde valgt data som valgfag. Men; det var for få som hadde valgt dette valgfaget, så difor vart vi fordelt på andre valgfag der det ikkje vart fulle grupper, og difor hamna eg på skulekjøkenet to timar i veka i staden. Det var sikkert ikkje spøk å vera lærar for ei gruppe der halvparten ikkje var motiverte..men nok om det.
Før jul skulle vi mellom anna lage lutefisk, og eg vart sett til å tilberede denne fisken. Heil ærleg, eg hadde ikkje fulgt så frykteleg nøye med, men eg høyrde slik vagt i bakgrunnen midt i dagdrøyminga mi at det var viktig at fisken berre trekkte og ikkje koka. Ja da ja da, tenkte eg. Og gjekk i frå kjelen ei lita stund for å prate litt med dei andre som gjorde noko meir spanande. Ja, så vidt eg hugsar vart eg litt rive med i ein snøballkrig som vi hadde mellom to vindauge som var åpne for lufting ei lita stund. Vi heldt til i andre etasje, og vindauga var rett over taket over inngangsdøra, som det låg fin og kram snø på...men attende til lutefiskkjelen.
Eg hadde høyrt begrepet at lutefisken koka bort, men eg må innrømme at når eg kom attende til kjelen og løfta av lokket, så trudde eg at nokon alt hadde teke fisken ut av kjelen. Eg kunne ikkje tru at dei små tennisball-liknade greiene som duppa rundt i det uklare vatnet kunne vere dei fine fiskestykka eg hadde lagt der litt tidlegare. Lærarinna reiv seg sikker i håret når timen var slutt. Ja, ho gav vel for så vidt eit par tydelege tilbakemeldingar når ho kika ned i kjelen og. Det vart i alle fall ikkje noko lutefiskmåltid å tala om den dagen.
Men attende til notida.
Eg har òg opplevd at mine vaksne vener og kollegaer har blitt litt storauga når dei har høyrt kva eg er vand med, og foretrekkjer, som tilbehør til lutefisk. For det eg er vand med, og tykkjer aller best om, det er potetstappe, smør og flatbrød. I dei siste åra har eg og bruka lefse til, og grovkverna peppar, om det kan kallast tilbehør. Og så er det aller best med solo som drikke til.
Det er etter det eg har skjøna, mange ulike tradisjonar når det gjeld tilbehør til lutefisk, og det varierer sikkert frå heim til heim på Nordmøre og, som i resten av landet. Det er smak og behag dette. Sjøl trur eg vi har dette enkle tilbehøret til fordi det er vanleg tilbehør til fisk, og fordi vi likar smaken av lutefisk. Eg plar seie at eg har ete lutefisk sidan før det vart moderne å ete det. Og eg har alltid lika smaken. Og ja, eg må innrømme at eg fnys litt av dei som går på dei fine resturantane med flest mogleg variantar av tilbehør, og betaler i dyre dommar for å dynge ned lutefisken med så mykje poteter, lefse, sjølvblanda sennep, ertepurè, bacon, sirup, brunost og kven veit kva anna, at dei knapt kjenner fiskesmaken, for så å seie at dei har ete den beste lutefiskmiddagen dei har ete. Eg vil i nokre tilfelle påstå at mattilsynet ville krevd at dei definerte det som poteter med bacon, erter og sennep og eit hint av lutefisk.
Nei, eg sit ikkje her og meiner at alle må ha lutefisk på julaftan. Alle må få gjere det dei er vand med, ynskjer sjølv, og vil ha som tradisjon. Eg sit heller ikkje å meiner at alle må like lutefisk. Kvar sin smak. Men: eg er litt lei av at mat skal bli mote, og at ulike typar mat skal bli så "in" at folk må ete det enten dei likar det eller ikkje, og at folk skal kjenne seg nødt til å dynge maten ned med alle moglege smakar for å i heile tatt få motematen ned. Kan dei ikkje heller ete noko anna??
Ja da, det er sikkert vel og bra at tradisjonane vert videreutvikla og fornya. Men det gjer da vel heller ikkje noko om nokre av dei gamle tradisjonane vert halde i hevd heller. Det er sikkert fordomsfullt av meg å seie, men dette med å modernisere tradisjonane mesta forbi det gjenkjennelege, og i særs tradisjonsmaten, er kanskje enda meir feinsmecker og byfenomen enn noko anna. Og eg tykkjer det er litt synd.
No veit eg at eg har mange vener som hevdar at eg er det mest ur-norske dei veit om, og at eg er frykteleg tradisjonsbunde og tradisjonell. Eg er ikkje heilt sikker på kva som er kompliment og ikkje av desse utsagna, men eg trur heilt og fast på at om ein skal vere åpne for andre tradisjonar og kulturtrekk, og om ein skal respektere andre sine tradisjonar og kulturar, så må ein vere glad i og respektere sin eigen kultur og tradisjon. For når ei veit å sette pris på sitt eige, så kan ein betre skjøna kvifor andre hegner om sitt.
Tradisjonell og urnorsk eller ikkje, eg veit i alle fall at om 11 dagar så sitt eg heime hos mor og ventar på at vi skal ete lutefisk med potetstappe, smør, flatbrød og lefse. Og mest sansynleg har eg solo attåt. Og mjølkesuppe med sagogryn og kanel både før og etter. Og så får alle andre i resten av landet og verda elles gjere som dei vil.

Men fredsprisen er det vi som deler ut..

Ja, nå ble det litt overflod av "gode" innslag i media igjen, og selv om jeg skal filtrere så godt jeg kan, så må dere bare lese på eget ansvar.
Jeg har ti års fartstid i barnehager på Grønland i Oslo, og jeg må vel si at med det som utgangspunkt så synes jeg det tar litt av med hensynstakinga for tiden. Ja, hensyn og hensyn. Et klokt hode sa en gang " to assume is to make an ASS out of U and ME." Og det er litt av poenget mitt.
Ti år i barnehager i det som en gang var den største flerkulturelle smeltedigelen i Norge. Og gjennom de ti årene, der vi tilpasset oppleggene ved å prate med familiene og spørre hva de ønsket og hvilke eventuelle alternativer som kunne passe, så kan jeg ikke huske et eneste tilfelle der vi ikke fant en eller annen løsning. Noen barnehager samarbeidet med kirken på den tiden og i en periode var presten i egen person inne i barnehagene og hadde sangsamling et par ganger i måneden. Ingen fakkeltog og facebookoppslag. Ei heller avkryssingslister kan/kan ikke. Det var bare noen få som gjorde noe annet i den stunden sangstunden varte, og det behovet visste vi fordi foresatte hadde spurt om det. Og det var helt uproblematisk. Og jeg har heller Ikke i etterkant hørt at noen av barna har fått senskader av et og annet kristent ord i en eller annen sang.
Kirkebesøkene ble det opplyst om som alt annet opplegg, og da var det bare å si fra hvis man ønsket noe annet. Men det var ikke gjort så stort nummer ut av det. Og vi hadde veldig stor deltakelse på disse besøkene. Og gruppen som gjorde noe annet var like god blanding av flerkultur og etnisk Norsk som de som var i kirken. Ja, sjokkerende ikke sant..nei. Vi hadde nissefest, lucia, karneval, Eid-feiring, vietnamesisk og kinesisk nyttår. Vi sang julesanger, og ikke bare musevisa og romjulsdrøm. Og vi gikk rundt juletreet. Og barna hørte både om Muhammed og Jesus i løpet av året. Og serveringen tok høyde for halal/haram/vegetar/allergier og hadde det vært nå så hadde det vært glutenfrie alternativer også, for de som trengte det. Den eneste forskjellen fra da og nå var at hensynshysteriet ikke hadde startet. Vi tok like mye hensyn men vi gjorde det ikke til en kjempestor greie, og vi satt ikke og antok hvem som ville si ja eller nei, hvem som kunne eller ikke kunne. Barn og voksne fra alle verdens kanter og fra alle mulige slags hjem satt side om side, pratet og koste seg, og det var veldig lite fokus på hvem som hadde cært i kirken eller ei,eller hvem som var best å tro på, eller hvem som spiste hva.
Men på et høyere plan, lengre opp i systemene, der satt de som sendte signaler. Og fra de kom det stadig mer og mer politisk korrekthet. Jeg har vært gjennom hele raden, selv om vi ikke tok alt i bruk. Det var alt fra innvandrere, nye landsmenn, minoritetsspråklige, multietniske, flerkulturelle, bindestreksidentitet, immigranter, og sikker mye jeg har glemt. Vi har også det samme med diverse andre grupper som på sin måte er minoritet. Les diskrimineringsloven, se de forskjellige bokstavene, og vit at for hver gruppe bak disse bokstavene finnes det flere og flere begreper og ikke alle er gode begreper.
JA DA. Alt er så godt ment. Men ikke alle liker eller identifiserer seg med alle disse begrepene. Men det er liksom ikke så nøye, bare vi bruker det som er vedtatt riktig.
Og nå er det altså avkryssinger og nettdebatter i øst og vest. Kirkebesøkene er nesten blitt overskygget av løyve til gang rundt juletreet. Og mange av debattene er startet på vegne av noen som ikke er spurt og som ikke blir hørt, og som sannsynlig vis ikke har et overstrømmende og altoppslukende behov for nok en gang å bli plassert i bås og tillagt egenskaper.
Nå er det ikke bare erfaringen fra den fordums smeltedigelen som gjør meg engasjert. Inspirert av reklamen vil jeg si Minoritet er minoritet. Og jeg har opp gjennom årene blitt tillagt egenskaper og påsatt benevnelser som jeg ikke kjenner meg igjen i og som jeg ikke liker. Og det er lover og regler som vedrører og regulerer meg mer enn andre, og det debatteres og kjempes uten at jeg nødvendig vis har bedt om det. For all del, det er fremdeles rettigheter som må kjempes for i denne verden, men jeg skulle ønske at disse båsene ble litt videre og uten vegger og rett og slett borte.
Og i lys av disse nettdebattene og TV-debattene så ser ut som at folk ikke prater sammen lengre. Eller rettere sagt, det antas at folk ikke prater sammen lengre. Og det er så mange som skal prate på andres vegne uten å ha spurt først hva det er ønskelig at de skal si. Slutt med det.
Jeg tror mange kan prate på egne vegne hvis de slipper til. Jeg tror mange ikke føler seg støtt over å bli kjent med nye skikker og kulturer. Jeg tror bestemt at man kan leve side om side og kommunisere seg frem til løsninger uten spørreskjema og underskrifter. Det gikk an før. Hvorfor skal der ikke gå an nå?
Og midt oppi alle nettdebattene om integrering og ekskludering, der hatske kommentarer unnslipper moderatorer og selvsensur over en lav sko, så deler vi ut fredsprisen. Vi er jammen ikke snau.

40 er det nye 30, 50 er det nye 40 og så videre..

Nå er jeg i Trondheim for å feire mor sin runde dag på forskudd. 80 er det nye..hva vet jeg. Jeg vet i alle fall at mor nå er på samme alder som bestemor var da hun var gammel dame. Ikke for det, Bestemor var også sprek, men hun var like vel gammel i forhold til mor som fyker omkring med fitbit og iPad.
Nei, mor er ikke så gammel som bestemor var på samme alder, men hun er like vel av den gode gamle generasjonen som det var veldig trygt og godt å ha som mor. Jeg hadde ikke en hjemmeværende mor, men jeg hadde alltid en tilstedeværende mor. En mor som ikke måtte skrive ferdig en sms eller en e-post på mobilen før hun kunne svare på det jeg lurte på. En mor som lærte meg å bla opp i leksikon og lese meg til ting jeg lurte på. Mor hadde tid, et fang og visdomsord når jeg trengte det, og mor hadde aldri så mye egne ting å gjøre annet enn at vi hadde tid til turer i skog og mark, med eller uten bærbøtter, med matpakker eller grillpølser.
Jeg hadde en mor som lærte meg at alt jeg hadde lyst på kostet penger, men at jeg kunne spare til det jeg ikke bare kunne få. Vi hadde sparebøsse som ble tømt i sparebank-uka hvert år. Da jeg fikk min første jobb, som praktikant på lønnstrinn 2, opprettet jeg etter råd fra mor en regningskonto, og siden den gang har jeg aldri vært for sent ute med å betale for meg. Mor lærte meg overslagsregning, slik at jeg alltid var sikker på å ha nok penger når jeg kom til kassa i butikken.Jeg lærte det jeg vil kalle alminnelig folkeskikk, så som høflighet, å ta hensyn, å dele, å sette pris på og ta vare på både folk og ting.
Mor og far var et team opp gjennom hele oppveksten min og delte oppgavene seg i mellom. Jeg vet at mor aller helst ville hatt far ved sin side, både hver dag de siste årene som har gått siden han døde og nå på den store dagen. Men mor har vært en hverdagshelt siden hun ble alene også.
Flotte moren min er 80 år. Mor er på trening et par dager i uken, må jo få trent litt 4x4, som er favoritten nå etter at hun sluttet med pilates. Hun har sagt opp fasttelefonen til fordel for mobil, og på selve bursdagen sin skal hun på  kinarestaurant med venninnene.
Den fine moren min har skapt en ny hverdag, og i vår flyttet hun fra huset sitt og inn i leilighet. Fordi hun er fornuftig og syntes det var lurt å flytte mens hun ville det, før hun måtte det. For hun er jo realist og vet at hun ikke blir yngre. Men. Man kan jo lure på det da, for det hun ønsket seg på bursdagen, som hun fikk veldig mye på forskudd fordi det var litt gøy å få den mens det ennå var bare veier og stier, var en fitbit. Det synes jeg er moro. At min mor ønsker seg en fitbit, og at hun liker bedre å sjekke hvor langt hun har gått, på appen på iPaden i stedet for på den nye laptopen hun har kjøpt.
Jeg er så heldig at jeg har en mor som vi skal feire i helgen. Og snart skal jeg møte henne på bussen. Og senere kommer søster med familie, og vennene fra helt tilbake til gamle dager.
Gratulerer med dagen og hurra for mor.