Noen ganger kan jeg tåle å være badass

I og med at jeg startet det nye året med alt for mye tid til å tenke, så ble det til slutt en overflow som renner ut i et blogginnlegg. Og, denne gangen har jeg skrevet og strøket ut flere ganger, helt til Elizabeth Gilberts ord igjen gav meg et spark bak. Denne gangen med ordene "A creative badass is anyone who is not afraid to share her imagination with the public — regardless of the criticism that may arise."

Utgangspunktet er dønn trist, da det starter med et ungt liv som tok slutt på nyttårsaften og en sørgende mor som har kjempet og tapt. Varme tanker og bønner er under veis, og la oss håpe at de når inn og starter den lange prosessen som healing tar. 

Jeg skal ikke veie noe på vektskålen riktig eller galt i denne saken. Jeg registrerer det som blir skrevet om hva som er gjort og ikke gjort, og så er dette i hendene til de instanser som skal håndtere slike saker. Og det er faktisk et offentlig ansvar.

Men offentlig ansvar er dessverre også stikkordet til resten av innlegget mitt. For i kjølvannet av denne usigelige triste hendelsen med et verst mulig sorti, så er det pekefingeren mot det offentlige, og de rungende skrevne ordene som sier korsfest korsfest som dessverre får mest oppmerksomhet.

Det sitter kvinner og menn i de tusen hjem og skriver hatske meldinger på nettet. De henger ut barn som mobbere og også mordere. De skriver så hatske innlegg at foreldrene til disse barna som blir utpekt som mobbere, er redde for sine barns sikkerhet.

Det skrives lange innlegg om barnevernets rolle og saksbehandlingstider og hva de burde gjøre og ikke har gjort. Det menes mye og til dels stygt om skoler og helsevesen. Samlebegrepet det offentlige er populært. For det er alltid best å skyte på det offentlige. For det er jo der alt ansvar ligger, er det ikke?

Ja, for det er jo ikke i de tusen hjem at barn ikke lærer forskjell på rett og galt. Det er ene og alene skoler og barnehager som mislykkes med sitt holdningsskapende arbeid og sine gjennomføringer av tiltak mot mobbing. Det er jo ikke ved å lese sine foreldres eller andre voksnes skarpe skudd i sosiale medier at barn kan lære at man kan skylde på andre. Det er jo ikke ved å lese hat uttrykt i offentlige publiseringer på nettet at barn ser at dette er å oppfatte som greit. Det er jo ikke sammenheng mellom foreldre eller andre voksnes store ord som udugelig, elendig mv. om lærere, skoler, helsesøstre og barnevern, og det at barnet selv bruker uheldige og sårende benevnelser om andre barn. Nei, for hvis dette var tilfelle, så måtte jo det enkelte hjem og den enkelte voksne rette blikket mot seg selv, og innse at de selv har et ansvar når barn mobber barn. Og det ville jo bli for mye ansvar å bære.

Det er et stort paradoks at det skrives mange artikler om hvordan sosiale medier og tekniske innretninger som for eksempel mobiltelefoner, blir brukt av barn for å henge ut og mobbe andre. I et godt gammelt uttrykk heter det seg at "man lærer i den skolen man går". Et annet uttrykk sier "gjør som jeg sier og ikke som jeg gjør". Et tredje uttrykk sier "små gryter har også ører" og la meg føye til at de små grytene også lærer seg å lese. Tenk at noen voksne mennesker sitter og tror at barns mobbing oppstår av seg selv, og at det å henge ut barn, andre voksne eller det offentlige i seg selv ikke er mobbing.

Det starter i det små. Det tar en hel landsby å oppdra et barn, men det starter innenfor fire vegger. Jeg skammer meg litt over at sympati og sorg overskygges av skarpe skudd fra hofta. Jeg blir frustrert over de som ikke ser på sin egen hånd når de peker ut syndebukker, og ser at når de peker en finger utover, så er det tre fingre som peker mot dem selv. Jeg er lei av at folk sitter og skriker "korsfest, korsfest" og "mea culpa" i samme setning. For alle, alle er vi i samme landsby, enten vi er foreldre, foresatte eller barnløse. Alle er vi medlemmer av samme landsby, og alle har vi et ansvar.

Det går an å la være å trykke på publiseringsknappen når eder og galle har infisert et innlegg og er i ferd med å este hull i det. Det finnes synonymer tilgjengelig ved å markere og høyreklikke hvis man ønsker å moderere seg. Det går an å tenke flere ganger. Ja, det er ikke artig å gå i seg selv. Det har aldri vært artig å rette en anklagende eller korrigerende finger mot seg selv. Men det går an. La det bare være sagt; jeg er smertelig klar over, og jeg ser det store ansvaret, i de tre fingrene som vender mot meg selv.  Og ja, igjen, jeg ser paradokset i det at jeg nå retter en finger mot hver og en og snart skal trykke på publiseringsknappen. Men dette handler litt om det å tørre å være kreativ badass som deler meninger uten å være redd for reprimandene, samtidig som jeg prøver å ikke definere enkeltindivider eller bruke båsbenevnelser som kan stigmatiserer. Og hvis jeg lykkes, så får det være mitt lille steg for meg og så kan jeg håpe det er et steg også for medmenneskeligheten.