Det er håp så lenge vi håper.

Jeg sitter under pleddet, med en kopp kakao. Dagen var grå, så morgenkaffen i sengen dro seg godt utover morgenen og inn i dagen. Det er ikke alle dager det er så mye å hoppe ut av sengen for, og i dag var en av dem.
Det skjer for mye i verden der ute. Så mye at jeg ikke klarer å skrive, for det finnes ikke metaforer som kan beskrive en blødende urolig verden.
Men midt i alt som skjer av naturkatastrofer og katastrofale politiske skifter, så snus det negative til å bli et samlingspunkt. Fra å holde pusten og grøsse på ryggen, stiger sterke stemmer opp fra store forsamlinger. Flotte kvinner med meningers mot marsjerer fra hver en verdens krok, for å si hva de mener. For å kjempe og fremme sine tanker om hva de synes om å bli sett ned på og tråkket på. Plutselig blir kvinners rettigheter er menneskerettigheter satt på dagsordenen, sammen med LGBT-rettigheter og immigranters rettigheter. Diskriminering blir satt på dagsorden og vi sier nei til det.
Jeg tar det som et tegn.
Jeg tar det som et tegn på at noe godt kan vokse ut av en mørk situasjon. Jeg tar det som et tegn på at selv om ledere på toppen er både narsissistiske og ekstreme i sine meninger, så kan et samlet folk stå imot.
Det har vært kamper og marsjer opp gjennom tiden, som har satt spor og gitt resultater. Jeg håper at helgens demonstrasjoner på alle kontinenter er opptakten til en endring av det gode. Jeg har troen. For uten tro er det heller ikke håp.