Sitatet er skrevet av Ragnhild Bakke Waale, og jeg fant det i en bordkalender hjemme hos mor. Sitatet var for denne dagen, og det skal ikke mer til for å sette tankene i sving første juledag.
Jeg har skrevet om engler i et innlegg tidligere, og det er jo samme hodet som tenker nå også, så det kan hende det slenger innom en tanke som er tenkt før. Det er nå så rart med dette hodet. Lagringskapasiteten er begrenset, men det er i mitt tilfelle ingen tilsynelatende systematikk i hva som fester seg, og hva som bare passerer eller alternativt tar en sving eller to for å skape litt krøll og så forsvinner ut igjen.
Men det var englene ja. Jeg er jo ikke opptatt av glansbildeenglene, bevingede eller ubevingede keruber. Det er alltid hverdagsenglene og de usynlige som vi bare føler tilstedeværelsen av, som jeg tenker på når jeg tenker engler. Hverdagsengler kan selvfølgelig være de helt opplagte, for eksempel mange av de som arbeider i omsorgstjenester, helsetjenester eller frivillige som bidrar til gode øyeblikk for enkeltmennesker som de ikke nødvendigvis kjenner. Her er det mye godhet og nestekjærlighet, helt klart. Men det er ikke de jeg vil skrive om i dag, selv om de helt klart fortjener gode ord hver eneste dag.
Jeg kunne skrevet om navngitte mennesker, sånn som Liv, som er leder av demensforeningen her i hjembygda mi, som sørger for gode foredragsholdere og kunnskapsspredning om et viktig tema men som også sørger for gode tiltak for beboerne på sjukehjemmet. Det lille ekstra som sprer litt glede og varme i tillegg til det de ansatte gjør. Eller jeg kunnet skrevet om Marit, som er nominert til årets trønder etter at hun startet opp " gjengen i ryggen", som samler inn midler og hjelper flyktningebarn på Lesbos. Men jeg skal ikke skrive om dem heller.
Hva skal jeg skrive om da?
Jeg vil skrive litt om englene rundt meg. De som det bor en engel i, som ikke vet det selv. De som gir meg et løft i hverdagen, både når jeg trenger det som mest, men også på en helt vanlig dag. Som i sitatet...som rører ved menneskers liv. Og da i dette tilfelle mitt.
Hva er løft da?
Et løft kan være et smil. Et ekte smil som jeg kan se, eller også høre. Jeg kan få et lite løft av å høre at noen smiler når de tar telefonen og hører det er meg. Ekstra hyggelig er det hvis de svarer med å si navnet mitt. For når jeg da hører de smiler da vet jeg at de smiler fordi det er meg.
Smil som jeg ser er selvfølgelig lettere å få med seg. Jeg har flere rundt meg som smiler, ofte, og det er alltid like hyggelig. Men det er alltid sånn at noens smil varmer mer enn andres. Det handler om relasjoner.
Relasjoner er en rar ting. Noen relasjoner kan man bygge opp over tid. Noen trenger man lang tid på. De fleste kan jeg kanskje si. Men så er det noen relasjoner som starter ut raskt, som føles trygge og nære nesten med en gang. Og der kommer englene inn igjen. For det kjennes sånn for meg, i møte med de få men vakre menneskene som oppleves som kjente nesten med en gang. Det oppleves som de stiger ned, eller inn eller opp fra det ukjente og rett inn i hjertet mitt. Vel, de kommer kanskje ikke rett inn i hjertet første dagen. Kanskje de kommer mer rett inn i mitt personlige rom, og det kjennes greit ut og ikke som en invasjon. Og så går de derfra og inn i hjertet.
Jeg blir aldri fortrolig med at det kan skje, men jeg anerkjenner at det skjer. Dette er mine engler. De ser ikke veggen rundt det personlige rommet, eller sikkerhetskontrollen rundt hjertet. De ser det ikke, men de trenger seg ikke på. De har de rette nøklene, og de kommer smilende gjennom barrierene.
Englene mine er både unge og gamle, og de har alle forskjellige roller i forhold til meg. Men fellesnevneren er altså gode smil og varme klemmer. Og de har uten unntak gode øyne som gir meg ro i sjelen når jeg møter blikkene deres.
Men jeg har også, som jeg skrev lengre opp, noen usynlige engler som er med meg. Jeg har noen som jeg kjenner er rundt meg. Ikke fysisk. De tar ikke på meg, eller stryker meg over håret. Det er ikke sånn. Det handler mer om at jeg får en intens følelse av at det er noen her. Jeg har faste steder der jeg alltid tenker på de samme menneskene. Jeg kan til og med kjenne lukten av parfymen deres eller andre lukter jeg forbinder med dem. Eller jeg kan "høre" en sang som jeg forbinder med dem. Det rare er at dette er ikke alltid døde mennesker. Men noen av dem har jeg ikke sett på veldig lenge, eller de er nære selv på avstand.
Noen er også dessverre døde. Da er det egentlig mer logisk for meg. Fordi jeg ikke er så redd for alt mellom himmel og jord som jeg ikke ser. Det kjennes litt trygt de gangene jeg tror at det er et pust fra det hinsidige jeg aner. For noen må jo være min englevakt også.
Nå føler jeg at jeg har rotet meg litt utpå og ikke får hentet meg inn igjen. Så da tar jeg en sveip innom kirkegården som avrunding. I går var jeg og tente lys på kirkegården. I tillegg har jeg flere som jeg går forbi og "hilser på". Det sluddet og blåste, og sørpa lå tjukk og blaut, og jeg tenkte at på en slik dag måtte det passe med en sang. Og når jeg sto der og sang Adeste fideles hos den ene, og I'll be home with bells on hos den andre, i de øyeblikkene så kan jeg ikke huske at jeg kjente verken sludd eller vind. Jeg sier ikke at det ble oppholdsvær. Jeg sier at i de øyeblikkene var jeg så til stede med de jeg sang for , at sludd ble underordnet. Slik ble de mine engler i nuet.
Og med dette underlige resonnementet til slutt, lar jeg engleinnlegget gli ut i eteren
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar