Høsttanker

Stavekontrollen foreslår høsttakkefest når jeg skriver dagens overskrift. Jeg lar meg inspirere og tenker at dette skal bli årets første hyllest til høsten, skrevet i takknemlighet.
Det er alltid litt blandet følelse den dagen du kommer ut i solen, i shorts og singlet, og kjenner at det er litt for skarp luft til det antrekket. Det er litt sårt når bladene begynner å gulne, og morgentåken melder seg over duggvått gress, og du skjønner at du snart vil få se høstens første rimfrost i gresset.
Året er jo som livet på mange måter. Med mange gjentakelser, mange soloppganger og solnedganger. En storm her og der, og noen kraftige tordenskrall som renser lufta. Regndråpene som renner som tårer nedover ruta og gjør sikten uklar. Og den livgivende varmen når solen igjen kommer. Alt svinger, mellom varmt og kjølig, grønt eller fullt av farger, helt frem til det store snøfallet.
Men livet mangler også årets taktfasthet. For etter hvert som årene går, så kommer det ikke nye vårer i livet. Du stopper i sommeren i mange år, og oppdager i stedet at tretti-og førtiårenes sommere kan ha innslag av frostnetter og totalt overraskende snøfall. Du må kanskje reorientere deg rett som det er, men du oppdager også at det kan komme nye blomster på sommerstid, som ikke fantes på våren.
Men like sikkert som at reiseradioen spilte Kirsti Sparboes "en sommer er over" i siste sendingen hvert år i mange år, så kommer høsten, både i året og i livet.
Denne høsten har jeg bodd her ett år. Det har vært et fint år, der de siste små tingene har kommet på plass litt etter litt i hjemmet mitt, som også i små perioder er hjemmet vårt. Jeg mangler fremdeles en liten kontorskuff-kommode eller hva jeg nå skal kalle det. Og jeg mangler selveste dronningstolen, som jeg skal ha i kosehjørnet ved vinduet i stua, her  jeg sitter hver gang jeg skriver blogg. Kanskje filosofhjørnet er et like dekkende begrep.
Jeg kjenner at jeg er på gli over i høsten, både i årstid og alder. Jeg er over midtveis, rent statistisk og også realistisk. Jeg har verken ambisjoner om, vilje til eller tro på en hundreårsdag. Men ja, jeg ser høsttegnene helt klart. De grå hårene er mine gulnende blader. Kveldene som blir kortere for energien holder ikke til sent på kvelden. Morgenen er tregere og med mindre muntert kvitter.
Men hvis livets høst skal gjenspeile årstiden, så har jeg fremdeles forventninger og mye å se frem til. Jeg tar en solid slurk av kaffekoppen og leser det jeg har skrevet til nå. Jeg har brukt året og årstidene som metafor igjen. Det har jeg gjort før. For årstidene kan symbolisere så uendelig mye. Metaforisk kan høsten være når alt visner, men den kan også være den vakreste veven av regnbuens farger, der vi høster alt vi har sådd gjennom våren og sommeren.
Akkurat i det jeg skriver den siste linjen, får jeg som så mange ganger tidligere en tanke fra rev. Mary i hodet. Hun var som alle andre opptatt av å høste det man sådde, men selvfølgelig mer opptatt av at man måtte være påpasselig med hva man sådde. Og like så var hun nøye på å fortelle at det alltid ville komme noe ugress i avlingen som vi sådde, og at det da var opp til en selv å fjerne ugresset, eller plante om avlingen sin et annet sted. Jeg tenker at det er nærliggende å tenke at i livet så har vi ingen roundup til å fjerne ugresset, og at såkornene våre må sorteres nøye, og at valg av jord blir avgjørende. Jeg tenker også at de alle fleste av oss blir bevisst på hva vi sår litt senere i livet enn hva som er ideelt, og at vi alle har litt ugress som vi må bli kvitt. Med de fleste av oss har ikke mer enn vi tåler og klarer å håndtere.
Men tilbake til avrundinger om livets høst, og alt den har å by på utenom de frukter og jordens goder som vi har klart å avle frem.
Hvem har ikke opplevd en uventet varm september, eller t-skjortevær noen dager i oktober. Og hvem ser ikke at høsten har de vakreste fargene av alle årstidene. Og det er noe eget med den friske livgivende høstluften, som er klarere enn på noen andre tider av året, der vi fra høye topper kan se blåne bak blåne langt langt der borte.
Jeg forventer klar sikt og svaret på gamle gåter jeg nå. Jeg er klar for fargespillet og indian summer som kommer når jeg minst forventer det. Jeg har opplevd flere år der snøen og vinteren ikke har kommet før langt uti desember. Og i livet er barfrosten langt mer å foretrekke enn snøfall i oktober.
Jeg går in i høsten i året og livet, med forventninger til hva begge har å by meg. Og når jeg blir tilbudt, skal jeg takke ja. Og jeg skal la fargene være varme.

Tynget ned av gjeld

Dette blir et av disse innleggene som er litt tyngre enn de andre. Som går litt dypere, og som pirker skorpene av noen sår, slik at de blør litt. Men vi må tåle det innimellom, for det er det som gir vekst til slutt.
Det var kanskje noen som skvatt litt av overskriften, og som lurer på om jeg har gjort en dårlig investering eller gått bananas på shopping. Nei da, det er ikke penger som er utfordringen. Jeg står i gjeld på annet vis, både til andre og også meg sjøl. Jeg kan starte med meg sjøl, og sikksakke meg gjennom rekkene av fordringshavere etter som innlegget skrider frem.
Jeg skylder meg sjøl en god del akkurat nå. Det verste er at jeg vet det så inderlig vel, og så tar jeg bare ikke tak i det. Jeg lar det skure og gå, slik at gjelden vokser med renter og renters rente. Jeg skylder meg sjøl å stå opp for meg. Jeg må slutte å godta å sitte i skyggen når andre sitter i sola. Jeg må stå mer opp for meningene mine og ivareta mine interesser like godt som jeg ivaretar andres interesser og ønsker.
Jeg må også komme meg i bedre form igjen. Jeg har tillatt meg å slakke av på trening, og selv om kostholdet er relativt sunt med masse grønt og fisk, så har jeg tillatt meg for mye is og annet søtt eller fett. Jeg har foret søthungeren min, og trøstet meg med mat når verden har vært tøff. Totalt unødvendig, og en slik gjeld som legger seg rundt midjen ser også ut til å forrente seg raskere enn kredittkortgjeld. Ja, ikke det at jeg har det, men jeg er god på små skrift, så jeg skjønner hvor fort det kan gå.
Jeg skylder meg sjøl å ta bedre vare på meg. Og jeg skylder mange andre det også. Jeg tenker på alle de som ikke lenger varndrer blant oss. Som fikk livet avkortet av ulykker, sykdom eller egetinitiert avgang. De fikk ikke de sjansene og de årene jeg har fått. De stoppet halvveis, eller ikke det en gang, eller de rundet av for tidlig etter halvgått løp. Jeg skylder dem å leve. Jeg skylder dem å ta vare på meg, og å ikke utsette planer og drømmer. Jeg skylder dem og meg å leve livet, å sette pris på livet, å gjøre noe med livet og å verdsette det. Min venninne Liv sitt motto er Hurra for livet, og det er det alt dette handler om. Å feire livet med å ta vare på helsa og leve ut sitt potensiale.
Livet er mer en burde og må, men på en annen side så er det noen bør og må som skal til for å ivareta seg selv og sitt. Det kan ikke bare være uanstrengt og lettvint dette livet heller. Det skal koste litt å kvitte seg med gjeld, og det er etter innsatser at belønninger kommer.
Kanskje skriver jeg for å forplikte meg. Kanskje skriver jeg for å motivere meg. Det jeg vet, er at jeg har en vei å gå før jeg blir kvitt noe av denne gjelden, men jeg skylder meg sjøl å nå et nytt og bedre nivå så lenge jeg kan det.
Jeg er litt over halvveis, hvis man skal tro på statistikken for levealder. Ser man på andre statistikker kan det være snakk om timer, dager, uker...man vet aldri hva morgendagen bringer. Jeg har sagt det før, og jeg sier det igjen: jeg orker ikke å leve hver dag som om det er den siste. Det blir både for hektisk og for anstrengende. Men jeg ser at jeg kan profitere på å nyte det livet jeg har litt mer. Jeg må le mer. Jeg må nyte naturen, alt det vakre rundt meg enda mer. Jeg må skape større rom inni meg for glede, og jeg må strekke grensene mine mer.
Jeg setter ingen tidsbegrensning. Jeg skriver ikke målene mine her. Jeg klarer helt fint å skape et indre press som er mer enn stort nok, så jeg trenger ikke at andre pusher.
En meget klok dame spurte meg en gang: hvem er heiagjengen din, Marit? Hvis du ikke vet svaret, må du se litt nøyere. Du må lete litt. Og så må du tilbringe mer tid med de som heier på deg.
Kloke ord.
I en bok jeg leser akkurat nå, har hovedpersonen en lapp i lommeboka der det står: Jeg er suksessfull. Jeg har blitt til noe. Jeg er god nok som jeg er.
Enda flere kloke ord.
Jeg fortjener det beste. Jeg fortjener å ha det godt. Det er mine ord. Det er noe å leve opp til. Det er mitt gjeldsbrev. Så får vi se da, hva livet byr på.

Som en frosk i vannfiltreringen

Dagens overskrift er misvisende. Herlig start på et innlegg, når både innlegget og overskriften er produsert av meg. Men overskriften dekker bare en liten del av hulter- til bulterinnlegget som kommer nå, på tampen av en ferie. Om syv timer, hvis flyet er i rute, så reiser jeg på dreamlinervinger  hjem til Oslo igjen.Før dere rekker å tenke at det er rart å bruke siste timene på blogging, så vil jeg til mitt forsvar si at kofferten er pakket, en regnskur satte punktum for solingen, Kelly er på jobb og da var det tid til en liten refleksjon.
Dagens overskrift ble til i bassenget. Inne i vannfiltreringen i bassenget ligger det mange små frosker, dau som ei sild. Men før de havnet der, var de høyst levende og kjempet som små helter.
Basseng er ikke beregnet for frosker. Kjemikalier i vannet er en ting, glatte kjeramikkfliskanter en annen. På min første svommmetur i dag, etter å ha sett døde frosker i filteret, så jeg en liten frosk som  desperat prøvde å klatre opp veggen og ut av bassenget. I det jeg svømte forbi, kunne jeg formelig føle at han tenkte:" hadde det ikke vært for hu der som lager bølger som prøver å vaske meg ned fra veggen, så hadde jeg klart meg helt fint."
Og det var den som fikk meg til å tenke på alle gangene jeg har vært frosken i vannfiltreringen. For det er lett å la seg rive ned og med av de menneskene som lager bølger. Det er lett å blitt offer for andres stormvind. Og det er ikke alle som tar seg bryet med å gå for å hente håven for å fiske deg ut igjen når du plasker litt hjelpesløs i rundt, på alt for dypt vann. Nei, mange lar deg bare bli sugd inn i vannfiltreringen. Og havner du der, er det for sent.
Denne turen har vært litt annerledes på flere måter. Jeg har padlet i kajakk i mangrovene, vært i Disney med venner, barn og kjæreste og vært på båttur og sett hvordan de rikeste bor. Jeg skal ikke gå i detaljer, men dele noen av tankene jeg gjorde meg under veis.
Mangrover er en av de få treartene som tåler salt og som kan leve i brakkvann. Mangrovene har seige røtter, og under orkanen Irma var det mangrovene som holdt stand, og som dermed beskyttet de andre trærne. I mangrovene kan man også se andre trær som er flettet sammen med mangrovene. På den måten drar trær nytte av hverandre, og sørger for at begge vokser og overlever. Vi har alltid noe å lære av naturen.
På kajakkturen passerte vi også en hegrekoloni. I den anledning fikk jeg vite at hegrene mer enn gjerne bygger redene sine i trær som vokser der alligatorene trives. På den måten er hegreredene ikke så utsatt for eggtyver. Jeg synes folk bør tenke seg om før de bruker begrepet fuglehjerne, for dette er et smart trekk av fuglene.
Denne turen har jeg ikke vært på stranda mer enn totalt tre minutter. Dette er begrunnet i fenomenet red ride. Red tide er en alge som blomstrer opp når det er varmt. Den har vært her i over hundre år, men har variert i mengde, og hvor lenge problemet har vedvart. Den forårsaker pusteproblemer, hoste, kløe i øynene og kan også gi sår hud hvis man bader i store forekomster av den. Men, et enda større problem er at den dreper levende liv så som fisk og manatees.(sjøkuer). Vi har fulgt varslet i to uker nå, og i stedet for å avta, så er det et økende problem. Dette er ikke et synlig problem før fiskene flyter med buken i været og vannet er misfarget, men det er et følbart problem da vi begynte å hoste allerede på parkeringsplassen ved stranda.
Sammen med dette problemet er det problemer med store forekomster av grønn alge i en av de store innsjøene, lake Okeechobee. Algene vokser på grunn av forurensing mellom annet fra sukkerproduksjon, og når pengene råder, så svekkes regelverket som regulerer utslipp. Og, det slippes ut en del vann fra denne innsjøen og ut i kanalene som ender ut i Mexicogolfen. Ekspertene krangler litt om disse algene forsterkes av hverandre, eller påvirker hverandre. De grønne algene er uansett påvist å være påvirket av menneskers uvørenhet.
Det minste problemet er at jeg ikke får vært på stranden. Det store problemet er død fisk og andre arter som lever i sjøen, og andre miljøproblemer. Disse problemene er økende, og har nå blitt så store at de har fanget interessen til selveste Eirin Brockovich. Vi trenger sånne som henne, som utrettelig kjemper mot forurenserne. Vi trenger henne mange steder, også her som de har skjært ned på budsjettene og antall ansatte i de offentlige miljødepartementene. Dette har skjedd over tid, og det er alltid trist å måtte si "hva var det vi sa" i slike anledninger.
Jeg kan ikke være bare turist og ignorant i dette. Jeg bekymrer meg. For vi har bare en jord, og hvis vi vil fortsette å kunne nyte produktene fra jorden, ha et rikt dyreliv og bruke naturen som rekreasjonssted, så må vi lære mer om og av de som alltid har levd der og vokst der. Vi må beskytte mangrovene slik at de kan beskytte andre trær og vekster. Vi må slutte å utrydde arter eller krysse fram nye arter, og vårt uttak av fisk og vilt må være kontrollert og med omhu. Utslipp i bekker og innsjøer, fjorder og hav får store konsekvenser. Det triste er at når det blir så synlig, så er det på   nippet til å bli for seint.
Å rydde opp i dette, koster flesk. Det handler alltid om penger. Og med det i tankene blir det helt absurd å tenke på de eiendommene jeg fikk se da vi var på båttur. Gedigne hus, svære båter og brygger. Jeg hadde ikke en gang fått en båtplass for prisen av leiligheten min. Og da er det bare plassen. Båten kommer i tillegg. Og, når eiendommene skifter eier, så blir som regel de gedigne husene revet, for den nye eieren vil sette sitt preg. Det er helt ubegripelig å tenke på at pengene som kunne trengs til å ivareta miljø, bekjempe fattigdom, offentlig folketrygd mv er senket inn i marmorslott og yachter, som står tomme større deler av året. Ja, for lav skatt er fint.
Og igjen kommer avmakten, og jeg blir frosken i vannfiltreringen.
Jeg må bare legge til at jeg har hatt mange fine opplevelser og stunder i ferien altså. De får jeg fortelle om en annen gang