Høsttanker

Stavekontrollen foreslår høsttakkefest når jeg skriver dagens overskrift. Jeg lar meg inspirere og tenker at dette skal bli årets første hyllest til høsten, skrevet i takknemlighet.
Det er alltid litt blandet følelse den dagen du kommer ut i solen, i shorts og singlet, og kjenner at det er litt for skarp luft til det antrekket. Det er litt sårt når bladene begynner å gulne, og morgentåken melder seg over duggvått gress, og du skjønner at du snart vil få se høstens første rimfrost i gresset.
Året er jo som livet på mange måter. Med mange gjentakelser, mange soloppganger og solnedganger. En storm her og der, og noen kraftige tordenskrall som renser lufta. Regndråpene som renner som tårer nedover ruta og gjør sikten uklar. Og den livgivende varmen når solen igjen kommer. Alt svinger, mellom varmt og kjølig, grønt eller fullt av farger, helt frem til det store snøfallet.
Men livet mangler også årets taktfasthet. For etter hvert som årene går, så kommer det ikke nye vårer i livet. Du stopper i sommeren i mange år, og oppdager i stedet at tretti-og førtiårenes sommere kan ha innslag av frostnetter og totalt overraskende snøfall. Du må kanskje reorientere deg rett som det er, men du oppdager også at det kan komme nye blomster på sommerstid, som ikke fantes på våren.
Men like sikkert som at reiseradioen spilte Kirsti Sparboes "en sommer er over" i siste sendingen hvert år i mange år, så kommer høsten, både i året og i livet.
Denne høsten har jeg bodd her ett år. Det har vært et fint år, der de siste små tingene har kommet på plass litt etter litt i hjemmet mitt, som også i små perioder er hjemmet vårt. Jeg mangler fremdeles en liten kontorskuff-kommode eller hva jeg nå skal kalle det. Og jeg mangler selveste dronningstolen, som jeg skal ha i kosehjørnet ved vinduet i stua, her  jeg sitter hver gang jeg skriver blogg. Kanskje filosofhjørnet er et like dekkende begrep.
Jeg kjenner at jeg er på gli over i høsten, både i årstid og alder. Jeg er over midtveis, rent statistisk og også realistisk. Jeg har verken ambisjoner om, vilje til eller tro på en hundreårsdag. Men ja, jeg ser høsttegnene helt klart. De grå hårene er mine gulnende blader. Kveldene som blir kortere for energien holder ikke til sent på kvelden. Morgenen er tregere og med mindre muntert kvitter.
Men hvis livets høst skal gjenspeile årstiden, så har jeg fremdeles forventninger og mye å se frem til. Jeg tar en solid slurk av kaffekoppen og leser det jeg har skrevet til nå. Jeg har brukt året og årstidene som metafor igjen. Det har jeg gjort før. For årstidene kan symbolisere så uendelig mye. Metaforisk kan høsten være når alt visner, men den kan også være den vakreste veven av regnbuens farger, der vi høster alt vi har sådd gjennom våren og sommeren.
Akkurat i det jeg skriver den siste linjen, får jeg som så mange ganger tidligere en tanke fra rev. Mary i hodet. Hun var som alle andre opptatt av å høste det man sådde, men selvfølgelig mer opptatt av at man måtte være påpasselig med hva man sådde. Og like så var hun nøye på å fortelle at det alltid ville komme noe ugress i avlingen som vi sådde, og at det da var opp til en selv å fjerne ugresset, eller plante om avlingen sin et annet sted. Jeg tenker at det er nærliggende å tenke at i livet så har vi ingen roundup til å fjerne ugresset, og at såkornene våre må sorteres nøye, og at valg av jord blir avgjørende. Jeg tenker også at de alle fleste av oss blir bevisst på hva vi sår litt senere i livet enn hva som er ideelt, og at vi alle har litt ugress som vi må bli kvitt. Med de fleste av oss har ikke mer enn vi tåler og klarer å håndtere.
Men tilbake til avrundinger om livets høst, og alt den har å by på utenom de frukter og jordens goder som vi har klart å avle frem.
Hvem har ikke opplevd en uventet varm september, eller t-skjortevær noen dager i oktober. Og hvem ser ikke at høsten har de vakreste fargene av alle årstidene. Og det er noe eget med den friske livgivende høstluften, som er klarere enn på noen andre tider av året, der vi fra høye topper kan se blåne bak blåne langt langt der borte.
Jeg forventer klar sikt og svaret på gamle gåter jeg nå. Jeg er klar for fargespillet og indian summer som kommer når jeg minst forventer det. Jeg har opplevd flere år der snøen og vinteren ikke har kommet før langt uti desember. Og i livet er barfrosten langt mer å foretrekke enn snøfall i oktober.
Jeg går in i høsten i året og livet, med forventninger til hva begge har å by meg. Og når jeg blir tilbudt, skal jeg takke ja. Og jeg skal la fargene være varme.