På leit etter isfri sti

Dagens tur startet med et lite drama. Et ganske stort problem som, etter å ha blitt tygd på en times tid i Østmarka, viste seg å være et knøttlite i-landsproblem. Men la meg gå tilbake til begynnelsen.
Dagen startet med kaffe i senga.
Med tid og stunder sto sola opp, og understreket at alle de tre vær-appene som jeg har, viste riktig melding: Sol og varmegrader. Perfekt dag for en fototur tenkte jeg mens sola klatret det siste stykket over tretoppene.
Jeg kom meg raskt ut av senga, og fikk på meg turtøyet. Fotosekken ble funnet frem, og jeg gikk for å finne vannflaska. På tur ut på kjøkkenet kom det plutselig en tanke styrtende. For en som tror både på skjebnen, høyere makter og Murphys lov (alt som kan gå galt, går galt.), så blir det et tvingende behov for å sjekke alt før man drar på tur. Og det eneste jeg ikke hadde sjekket, var om batteriet på kamera var fulladet. Det var det ikke. Langt ifra. Det var såpass lavt at jeg ikke kunne dra på tur bare med den strømmen som var igjen, for ingen ting er kjedeligere enn å gå tom for strøm når drømmemotivene viser seg.
Jeg fant frem laderen, tok ut batteriet, men så ble det full stans i fremdriften. I og med at jeg har kjøpt  det nyeste kameraet mitt i USA, så trenger jeg en overgang for å kunne bruke laderen i norske stikkontakter. Denne overgangen var ikke der den pleier å være. Jeg sjekket alle lommer i fotosekken. Jeg demonterte det som kunne demonteres og lette i alle hulrom og skillevegger.
Nikon er favoritten min når det gjelder kamera og objektiver, men når det gjelder ladere, så er de ikke helt venner med meg. De har vært så elskverdige å konstruere unike ladere til hver modell, i alle fall de tre modellene speilrefleks som jeg har. Og de to som ikke er digitale er så gamle at de bruker gammeldagse batterier og dessuten god gammel film.
 Men der sa jeg det. Jeg har jo to andre digitale kamerahus. Og selv om laderne ikke passer, så passer objektivene på samtlige kamera. Å så glad jeg ble helt til jeg fant ut at de andre kameraenes batterier også trengte lading.
Nå hadde jeg brukt så mye tid at jeg ikke orket å begynne lading av batterier. Nå var tiden inne for å få ned irritasjonspulsen og heller tenke skadebegrensning. Turmålet ble endret til Østmarka i stedet for Østensjøvannet, for ingen ting ville vel få opp irritasjonen mer enn en sjelden fugl som satt på en grein nede ved Østensjøvannet hvis jeg gikk der uten annet enn mobilkamera. Vannflasken ble fylt og besluttet bært, da jeg nå både kunne og skulle gå uten sekk.
Seks varmegrader tilsa at jeg ikke trengte brodder, så glad og fornøyd dro jeg av gårde og fikk meg dagens neste overraskelse da samtlige meter med fortau som lå i skyggen, var polert av et tynt lag med is. I slike øyeblikk skulle man ikke tro at jeg er oppvokst i dette landet. De seks gradene var jo bare i lufta.
Den skyggefulle Østmarka gir også blaffen i luftgradene, og blåholder på isen som har blitt liggende der lysløypa ble kjørt opp den gang det var snø, i november en gang. Jeg vurderte om jeg skulle snu og hente broddene, men så kikket jeg inn mellom trærne, og så at stiene så isfrie ut. Da blir det Østmarka på kryss og tvers da tenkte jeg, og håpet jeg ikke skulle se rådyr eller andre fine motiver på min vei. Litt etter tenkte jeg på hvor dumt det var å ønske noe slikt, for å se dyr og fugler er jo alltid en god opplevelse selv om bildene bare fester seg i hodet.
På kryss og tvers på isfrie stier, mot ukjent mål. Det er ganske befriende å gå sånn på måfå. Jeg senket skuldrene, åpnet glidelåsen for å sirkulere litt frisk luft i alle lagene med turtøy, og koste meg stort. Men stiene var ikke isfrie. Langt ifra. Her var det bare å følge med, særlig på de stedene der solen aldri når frem.
Granskog og til dels furuskog har jo en tendens til å være sånn. Tett, skyggefull og litt mystisk. Heldigvis er ikke skogen tettere enn at jeg fint kunne finne vei rundt, ved siden av eller en annen sti. Og så lenge jeg unngikk alle steinene og bergene på høydedragene, så gikk det radig unna. Plutselig kom jeg ut av skogen midt på et slags tun. Ut i fra retningen jeg hadde gått, skjønte jeg at det var trasoppklinikken. Det var vel da jeg fikk i-landsproblemtanken helt tydelig for meg. Å være så privilegert å kunne rusle rundt i skogen uten større bekymring enn et nesten tomt kamerabatteri er jo luksus. Når det eneste jeg må passe på, er en flekk med is her og der på stien jeg går, så er det ganske bekymringsløst sammenlignet med de kronglete stiene med issvuller og stup som de på Trasoppklinikken kanskje står overfor i egne hoder og i egne livsplaner. For de som ikke er kjent med den, så er Trasoppklinikken kort fortalt et behandlingssted for folk med rusproblemer.
Jeg snudde og fant en ny sti på veien hjemover. Kuler og staup, lave greiner og sola midt i øynene. I og med at fotosekken var hjemme, så var også capsen og solbrillene som er egnet for formålet å forhindre sol i øynene, ikke med på tur. Bagateller, bagateller Marit, sa jeg høyt til meg selv.
Et sted så jeg en bratt bergvegg med irrgrønn mose som lyste opp da sola brøt seg frem mellom trærne. Mobilkamera gjør nytten sin i slik sammenheng, så jeg stanset og knipset et par bilder. Mens jeg sto der, hørte jeg at det knaket i buskene etterfulgt av en litt prustende pesende lyd.
Med pessimistene hjerne, inspirert av skjebnen og Murphy, så tenkte jeg at det ikke hadde forundret meg om det var en av ulvene som bor i marka. Jeg snudde meg raskt, og der sto det en fuglehund.
Etter hvert kom jeg ut i lysløypa igjen, og snirklet meg langs kanten og litt i grøften til jeg kom ut av skogen igjen. En times tid i skogen gjør underverker, og nå sitter jeg i godstolen og ler høyt av hvor dramatisk det går an å bli over et tomt batteri. For så lenge det er kamerabatteriet og ikke min egen energi som er på rødt nivå, så finns det alltid en løsning. Og isete stier vil alltid tine. Alt til sin tid.

I etterraksteret av en tragedie.

Nå må jeg vel starte med å forklare ordet etterrakster. Det er det gresset som blir liggende  igjen etter slåtten. Det som man raker sammen til slutt.
Tragedien er dessverre den triste hendelsen på første juledag, selvmordet som har skapt bølger helt frem til bisettelsen i går. Det blir så mye engasjement og fokus at tankespinnerier går på høygir hos mange, i alle fall hos meg. Kanskje kan noen finne på å bli støtt av dette innlegget. Det tåler jeg. Det jeg lover å forsøke er å være respektfullt og ikke nevne enkeltpersoner. For jeg er ikke ute etter å ta noen, og da skal det heller ikke fremstå sånn.
Det ble tidlig fokus i media på hvor riktig og viktig det var å være åpen om at dette var et selvmord. Jeg er for så vidt enig i det. Det er jo en måte å unngå spekulasjoner på hvis man sier det med en gang. Og vi vet jo fra før av at vi har en statistikk på mellom 550 og 650 selvmord hvert år, og at dette har en tendens til å øke ved høytider. Tider der familie og fellesskap står i fokus. Førjulstiden, julen og etterjulsvinteren er kanskje en av toppene på kurven også fordi det er korte dager, lite dagslys/mye mørke også rundt oss, noe som kan forsterke mørket på innsiden.
Så hvorfor skriver jeg om dette? Hva er poenget mitt?, tenker du kanskje nå.
Vel, det første jeg reagerte på i dette spesielle tilfellet var at dette var en mann som, ut i fra det som står å lese, hadde vært åpen og ærlig om sin depresjon over lengre tid. Han har sagt det i intervjuer. Han har fortalt det til venner og familie. I den siste boken han skrev, så skrev han mye om det indre mørket, om angsten og tomheten, og det siste kapitlet omhandler etter sigende dør, og også død ved selvmord. Det siste kapitlet er omtalt som så dystert og mørkt at forlagets redaktør etter sigende prøvde å få han til å skrive om det siste kapitlet, slik at det ble et snev av håp i det. I tillegg til boken, har han også malt flere malerier som viser angst, depresjon og død.
Det som blir litt selvmotsigende for meg er at for det første så gis det ros for åpenheten etter selvmordet, mens det ble gjort forsøk på å sensurere eller skrive om den brutale virkeligheten som han opplevde før han tok livet sitt. På en måte så ble ikke hans egen åpenhet rundt det indre mørket og livskrisen akseptert like godt som åpenheten rundt endeliktet.
Dette er jo også et tankekors i og med at det prates om at det er viktig å si hvordan man har det, for å få det bedre. Og vi vet jo det at vi mennesker nesten som en refleks sier ord som at alt går over, det er lys i tunnelen, og når man når bunnen kan det bare gå oppover. Men når man både har skrevet, sagt og malt det, og det like vel ikke blir bedre, er det noe noen kan gjøre? Det må jo være lov å undre på om det faktisk finnes et point of no return i oss alle, eller i noen?
Jeg får litt vondt inni meg når jeg hører og leser flere uttalelser som «han hadde det kanskje vondere inni seg enn noen av oss trodde». Hvis man skriver og maler hilser som viser at man er i en tilnærmet psykose, eller i et dypt indre mørke, så kan man vel ikke ha det stort verre? Men hvis man sier noe annet enn det man maler, hva skal man legge mest vekt på.
Mitt spørsmål er om vi mennesker sånn generelt er forberedt eller kan klare å stå i noe slikt sammen med andre. Kan vi lære å snu andres sinnsstemning og tanker? Er det mulig? Her i dette tilfellet var det jo tilsynelatende veldig tydelig uttrykt. Likevel så gikk det galt. Og nei, jeg mener ikke at noen skal sitte med skyldfølelse i dette. For som i andre hendelser så er det gjerningspersonene valg og handling som førte til det. Det er en enkelt persons valg, og det er ikke andres rett å dømme eller fordømme, men det er heller ingen andre som skal stå med skylden.
Og det er der jeg blir litt bekymret i alt dette etterraksteret. For i ettertiden kommer det mye spesialistuttalelser, som parerer og motsier hverandre.  Noen sier Det er viktig med åpenhet, men andre sier man skal være forsiktig fordi åpenheten kan også gi andre ideer om å gjøre det samme. Det er viktig å se, men hvis man har ansvar for å se, kan man lett føle skyld hvis man ikke ser nok. Og hva skal man se? Og hvor mye skal man mistro når noen sier det går bedre. For, for noen snur det jo og går bedre.
Statsministeren pratet i nyttårstalen sin om at det nå må kartlegges mer rundt selvmord for å finne årsaker for å kunne forhindre nye og få statistikken ned. Jeg frykter nok et utvalg og nok en handlingsplan som skal settes inn i hylla sammen med førti hyllemeter med andre handlingsplaner.
Arbeidet med psykisk helse har humpet litt i mange år. Psykisk helse er ikke noe man kan jobbe med i stunt og perioder. Psykisk helse henger sammen med alt annet, og bør ikke kun være utskilt i spesialisthelsetjeneste. Arbeidet mot mobbing er en del av dette. Arbeidet mot diskriminering. Arbeidet med å utjevne sosiale forskjeller.Fokus på å se de i rundt seg, og gi støttende tilbakemeldinger. Alt arbeid som har med folk å gjøre, er ledd i forebygging mot uhelse, og et ledd i arbeidet for god helse både psykisk og fysisk, og et godt liv.
Og det er her hver enkelt kommer inn tror jeg.
Det har heldigvis vært mye fokus på å bry seg om hverandre, bry seg om hvordan andre har det, og det a man noen ganger må bry seg med. De mest vettuge innleggene i denne perioden kom fra en 16-årig datter og hennes bestefar, som også er kongen vår.
Begge disse to pratet med varme og oppriktighet, med ømhet om han som gikk bort, og med klare forventninger til oss som er medmennesker i et stort samfunn. Begge disse modige og flotte menneskene har bedt alle om å se hverandre, og å be om hjelp fra hverandre. Vi har fått en påminnelse om å være der for hverandre i hverdagen. Delt glede er dobbelt glede og delt sorg er halv sorg pleier jeg å si. Og jeg har troen på at jo mere gleder og positivitet man har i livet,  jo bedre helse har man.  Og selv om kanskje statistikken ikke umiddelbart vil svinge så mye nedover som vi ønsker, så har vi alle fått en oppvekker om hvor galt det kan gå. Nå håper jeg at alle tar med seg de gode rådene om å bry seg om hverandre, og at 2020 gjør en positiv forskjell for deg, for meg, for alle.