I etterraksteret av en tragedie.

Nå må jeg vel starte med å forklare ordet etterrakster. Det er det gresset som blir liggende  igjen etter slåtten. Det som man raker sammen til slutt.
Tragedien er dessverre den triste hendelsen på første juledag, selvmordet som har skapt bølger helt frem til bisettelsen i går. Det blir så mye engasjement og fokus at tankespinnerier går på høygir hos mange, i alle fall hos meg. Kanskje kan noen finne på å bli støtt av dette innlegget. Det tåler jeg. Det jeg lover å forsøke er å være respektfullt og ikke nevne enkeltpersoner. For jeg er ikke ute etter å ta noen, og da skal det heller ikke fremstå sånn.
Det ble tidlig fokus i media på hvor riktig og viktig det var å være åpen om at dette var et selvmord. Jeg er for så vidt enig i det. Det er jo en måte å unngå spekulasjoner på hvis man sier det med en gang. Og vi vet jo fra før av at vi har en statistikk på mellom 550 og 650 selvmord hvert år, og at dette har en tendens til å øke ved høytider. Tider der familie og fellesskap står i fokus. Førjulstiden, julen og etterjulsvinteren er kanskje en av toppene på kurven også fordi det er korte dager, lite dagslys/mye mørke også rundt oss, noe som kan forsterke mørket på innsiden.
Så hvorfor skriver jeg om dette? Hva er poenget mitt?, tenker du kanskje nå.
Vel, det første jeg reagerte på i dette spesielle tilfellet var at dette var en mann som, ut i fra det som står å lese, hadde vært åpen og ærlig om sin depresjon over lengre tid. Han har sagt det i intervjuer. Han har fortalt det til venner og familie. I den siste boken han skrev, så skrev han mye om det indre mørket, om angsten og tomheten, og det siste kapitlet omhandler etter sigende dør, og også død ved selvmord. Det siste kapitlet er omtalt som så dystert og mørkt at forlagets redaktør etter sigende prøvde å få han til å skrive om det siste kapitlet, slik at det ble et snev av håp i det. I tillegg til boken, har han også malt flere malerier som viser angst, depresjon og død.
Det som blir litt selvmotsigende for meg er at for det første så gis det ros for åpenheten etter selvmordet, mens det ble gjort forsøk på å sensurere eller skrive om den brutale virkeligheten som han opplevde før han tok livet sitt. På en måte så ble ikke hans egen åpenhet rundt det indre mørket og livskrisen akseptert like godt som åpenheten rundt endeliktet.
Dette er jo også et tankekors i og med at det prates om at det er viktig å si hvordan man har det, for å få det bedre. Og vi vet jo det at vi mennesker nesten som en refleks sier ord som at alt går over, det er lys i tunnelen, og når man når bunnen kan det bare gå oppover. Men når man både har skrevet, sagt og malt det, og det like vel ikke blir bedre, er det noe noen kan gjøre? Det må jo være lov å undre på om det faktisk finnes et point of no return i oss alle, eller i noen?
Jeg får litt vondt inni meg når jeg hører og leser flere uttalelser som «han hadde det kanskje vondere inni seg enn noen av oss trodde». Hvis man skriver og maler hilser som viser at man er i en tilnærmet psykose, eller i et dypt indre mørke, så kan man vel ikke ha det stort verre? Men hvis man sier noe annet enn det man maler, hva skal man legge mest vekt på.
Mitt spørsmål er om vi mennesker sånn generelt er forberedt eller kan klare å stå i noe slikt sammen med andre. Kan vi lære å snu andres sinnsstemning og tanker? Er det mulig? Her i dette tilfellet var det jo tilsynelatende veldig tydelig uttrykt. Likevel så gikk det galt. Og nei, jeg mener ikke at noen skal sitte med skyldfølelse i dette. For som i andre hendelser så er det gjerningspersonene valg og handling som førte til det. Det er en enkelt persons valg, og det er ikke andres rett å dømme eller fordømme, men det er heller ingen andre som skal stå med skylden.
Og det er der jeg blir litt bekymret i alt dette etterraksteret. For i ettertiden kommer det mye spesialistuttalelser, som parerer og motsier hverandre.  Noen sier Det er viktig med åpenhet, men andre sier man skal være forsiktig fordi åpenheten kan også gi andre ideer om å gjøre det samme. Det er viktig å se, men hvis man har ansvar for å se, kan man lett føle skyld hvis man ikke ser nok. Og hva skal man se? Og hvor mye skal man mistro når noen sier det går bedre. For, for noen snur det jo og går bedre.
Statsministeren pratet i nyttårstalen sin om at det nå må kartlegges mer rundt selvmord for å finne årsaker for å kunne forhindre nye og få statistikken ned. Jeg frykter nok et utvalg og nok en handlingsplan som skal settes inn i hylla sammen med førti hyllemeter med andre handlingsplaner.
Arbeidet med psykisk helse har humpet litt i mange år. Psykisk helse er ikke noe man kan jobbe med i stunt og perioder. Psykisk helse henger sammen med alt annet, og bør ikke kun være utskilt i spesialisthelsetjeneste. Arbeidet mot mobbing er en del av dette. Arbeidet mot diskriminering. Arbeidet med å utjevne sosiale forskjeller.Fokus på å se de i rundt seg, og gi støttende tilbakemeldinger. Alt arbeid som har med folk å gjøre, er ledd i forebygging mot uhelse, og et ledd i arbeidet for god helse både psykisk og fysisk, og et godt liv.
Og det er her hver enkelt kommer inn tror jeg.
Det har heldigvis vært mye fokus på å bry seg om hverandre, bry seg om hvordan andre har det, og det a man noen ganger må bry seg med. De mest vettuge innleggene i denne perioden kom fra en 16-årig datter og hennes bestefar, som også er kongen vår.
Begge disse to pratet med varme og oppriktighet, med ømhet om han som gikk bort, og med klare forventninger til oss som er medmennesker i et stort samfunn. Begge disse modige og flotte menneskene har bedt alle om å se hverandre, og å be om hjelp fra hverandre. Vi har fått en påminnelse om å være der for hverandre i hverdagen. Delt glede er dobbelt glede og delt sorg er halv sorg pleier jeg å si. Og jeg har troen på at jo mere gleder og positivitet man har i livet,  jo bedre helse har man.  Og selv om kanskje statistikken ikke umiddelbart vil svinge så mye nedover som vi ønsker, så har vi alle fått en oppvekker om hvor galt det kan gå. Nå håper jeg at alle tar med seg de gode rådene om å bry seg om hverandre, og at 2020 gjør en positiv forskjell for deg, for meg, for alle.