En tur for å rense tankene

Det er langfredag, og dagen min startet tidligere enn vanlig. Dagen min blir derfor ekstra lang, noe som passe godt til navnet. Men, heldig vis så er jeg relativt trygg på at dagen min ikke ender like dramatisk som historiens første langfredag. Det er da enda godt. Historie til side, her er en liten bit av min langfredag.
Mange av turene mine i Østmarka tar meg til Nøklevann. I går gikk jeg rundt hele vannet, og da jeg gikk på østsiden av vannet, så jeg spor etter bever. Men trærne som var gnaget nesten over, hadde blitt grå i fellingshakket, så mine mistanker om at beveren har flyttet nærmere meg, helt til nordenden, ble forsterket. For i nordenden er det flere og flere felte trær, som er kvistet og barket av skarpe tenner.
En liten sidehistorie til de skarpe tennene: tidligere i uka gikk jeg bak tre venninner i 30-åra, som også så disse falne trærne. Den ene av damene lurte høyt på hvorfor beveren gnagde over så mange trær. Og en av vennene hennes svarte skråsikkert: de kvesser tennene sine på den måten. I disse tider, der folk har mobiler med søkemotor, så forventer jeg mer av de. Jeg forventer også at hvis man ikke leter opp svar, så kan man reflekterer lengre enn å tro at beveren feller 15 trær i samme område for noe mer enn å kvesse tennene. Men det er meg da.
Tilbake til meg og beverobservasjonene.
For nesten 30 år siden bodde jeg i Stor-Elvdal kommune, i Østerdalen. Jeg har nok tilbakelagt flere hundre timer med kamera i naturen der, mellom annet for å se etter elg og bever. Det ble aldri noe beverbilde i Stor-Elvdal. Men jeg har alltid ønskt å få en sjanse til et bilde av dette litt sky nattdyret. Så i går kveld sjekket jeg tiden for soloppgang i dag, som var kvart over seks. Det er 2,5 km å gå, og med tid til kaffikoking og havregrøt før tur, så måtte jeg opp klokka fem.
Det var ganske mørkt enda da jeg dro ut, men fuglene hadde begynt morgenkonserten. Det er en annen lyd i morgensangen når man er ute før alle andre. Det er mindre vaktlyder, og mer lyd for morgenritual og kommuniskasjon. Den første kilometeren kunne jeg ikke se noen av fuglene tydelig, men jeg så det rørte seg litt i busker og på greiner. Jeg kjente på roen jeg fikk inni meg av denne fuglesangen, og jeg kjente på hvor glad jeg er over å bo så nær en skog som jeg er så trygg i at jeg kan ta ut på tur i tussmørket.
Jeg nådde Nøklevann akkurat når solen begynte å stå opp. Jeg gikk varsomt, brukte blikket til å søke over hele nordenden av vannet, på alle steder der det kan tenkes å være et bevergjemme. En krusning i vannet, som startet bak en tømmerstokk, gav meg håp. Men håpet ble fort slukket av kvinand som kom padlende frem fra bak stokken. Jeg kjente på en liten skuffelse, men skuffelsen ble snart skjøvet ut over sidelinjen av opplevelsen av å se naturen våkne til liv og lyset jage mørket. Jeg gikk helt med til vannet, og satte meg i ly av noen steiner med min første kaffekopp. To varmegrader er ikke mye, men ullgenseren holdt den kalde lufta ute i blikkstilla. Kaffe lukter og smaker helt annerledes ute. Fantastisk godt. Jeg satt der en god stund, mens ender padlet ivrig frem og tilbake. Og..var det en lom? Det hørtes sånn ut, men jeg så den aldri.
På veien hjem gikk jeg forbi Ulsrudvann og på kronglete stier hjem til Oppsal. Det var telt og hengekøyer mange steder i skogen, og det begynte å våkne til liv i noen av dem. Andre hengekøyer hang helt stille med sovende «innbyggere». Jeg lurer på hva dyrene synes om dette fenomenet. At skogen deres er full av folk også på natta. Jeg for min del håper de har sett nok på turene til Truls og Cecilie til å vite at de tenker på sin neste og brenner dritten etter seg. Men jeg orker ikke gå der nå.
Bortsett fra akkurat den lille tanken, så var denne turen så symbolsk for alt som er så viktig nå, sikkert for mange men i alle fall for meg.
Det er viktig å ta seg tid til å lytte til fuglesang. Det er viktig å nyte øyeblikk som kaffepausen nede ved vannet. Det er viktig å ha steder å kjenne seg trygg, og fysisk trening gjør noe med hele mennesket. Vi er opprinnelig fra naturen og det er viktig å nærme seg den, leve i takt med den.
I skrivende stund sitter jeg på balkongen. Jag har droppet ullpleddet etter at vinden, som tok seg opp midt på dagen, løyet igjen. Å sole seg med ullpledd over seg, er et av varemerkene mine. Det minner meg om påskens på hytta i Trøndelag.
Jeg tenker på beveren som er vikar for alligatoren denne påsken. På spettmeiser som vikarierer for fugleørn og stokkanda for muscoviducks. Jeg tenker på den lille nydelige steinbuddaen (eller er det en ung buddhist munk) som er det eneste selskapet, som skal veie opp for både den ene og den andre her på balkongen. Og mest av alt tenker jeg på hvor heldig jeg er som har til sammen minst tjue år som aleneboer bak meg, en kompetanse jeg virkelig nyter godt av nå.
Det er langfredag og en av de helligste dagene i denne høytiden. Jeg kan ikke la være å tenke på metaforen som ligger i det å stenge ned hele landet gjennom en tid, for så å sakte la det gjenåpnes eller gjenoppstå, akkurat rundt påsken. Vi er langt fra ferdige med hjemmetilværelse og sosial distansering. Det er mye tid igjen i annerledesheten. Men akkurat i dag, når jeg våknet sammen meg solen og fuglene, så har jeg troen på at det går bra. For mange går det bra. Vi må bare vente ut en langfredagsmåned eller ti.

Påskeminner og påsketanker

Til forskjell fra jul og julekvelden, som jeg med unntak av to, har feiret i Surnadal, så har jeg ikke hatt en fast påsketradisjon. Det har vært flere forskjellige steder og tradisjoner, men når jeg ser tilbake, så er det bare glede og fine minner alt i hop. Jeg har ikke tenkt å ramse opp alle påskens jeg husker, men jeg vil dele og reflektere over noen av mine tradisjoner og opplevelser.
Det er en del skiturer opp gjennom årene. De fleste i nærområdet rundt Surnadal, og noen få i Finland. Det er Surnadalsturene på ski jeg vil drømme rundt.
Som barn var det helt nydelig å være på familietur på ski. Det var lagt opp etter de korteste beina, eller alle går sammen, så litt todelt, og så sammen igjen, hvis noen ville gå lengre enn andre. Jeg var ikke noe fartsfantom i nedoverbakkene, så det er mange minner både med akebrett som sto på toppen og ventet på oss for å lette turen ned,,eller ta av skiene og gå på beina. Mor har vel også gått opp mang en sikksakk-løype for å få meg ned noen av bakkene. Jeg er best oppover og bortover. Selv nå.
Jeg husker lukta av bål. Av grilla brødskiver eller pølser. Te på termos, og saft på plastflasker som av en eller annen grunn var sekskantede. Kvikklunchen var med, og appelsinene var sure og saftige. Jeg hadde sånne opplevelser som man leser om i koselige barnebøker.
Da vi bygde hytte på Trøndelagskysten ble det en ny epoke og påsketradisjon. Kystpåske var ofte turer i joggesko, eller en sjøtur. Det var soling med og uten dyne på verandaen. Fra 1987 var påskelabyrinten på radioen, som vi nesten kan kalle den hellige time, for skulle man løse oppgavene krevde det full konsentrasjon og stillhet. Og dette var før Internett, så vi leita rundt i atlas og de bøker vi hadde til rådighet. Jeg har nettopp hørt på andre sending av årets påskelabyrint, og jeg ble smertelig klar over at minst halve gleden med dette programmet er å sitte sammen med mor og prøve å finne løsninger. Alene så blir det tomt og ganske ensomt. Jeg gjør det like vel, fordi det bringer frem minner, mest fra hytta. Og med påskelabyrinten kommer minner om kyllingformede eggvarmere. Om kandissukker som smaker søtt med et hint av kråskap. Om det lille røde skoleatlaset som alt da begynte å bli utdatert fordi Sri Lanka het Ceylon i det atlaset. Til og med salt havluft og måkeskrik hører til i minnelabyrinten som dannes av kjenningsmelodien KarisPers polska.
Etter hvert ble påsken litt her og litt der. Jeg har jobbet i hverdagene noen år, og enten vært hjemme i Oslo eller på Nordmøre resten. jeg har vært litt i Drøbak, eller på Hvaler. Jeg har aldri vært på hytte på fjellet, men jeg har flere påsker i palmesuset i Florida.
Alt har sin sjarm. Og alt har vært til sin tid.
I år er vel første hjemmepåsken der jeg har fri i de tre hverdagene og ikke har noe program. Jeg skulle vært et helt annet sted, jeg som veldig mange andre. Ikke minst skulle jeg vært sammen med kjæresten min. Jeg trodde en stund at når Floridaturen røyk, så kunne jeg dra hjem til mor. Og så ble det hjemme og to meter fra folk i stedet. Fordi landet er i dugnadsmodus.
Jeg møtte en tidligere kollega i skogen i går. Vi slo av en liten prat på tre meters avstand. Vi er begge glade i Østmarka, og liker at det er så mange blå stier å velge mellom. Og at alle de blå stiene ender ut et sted vi kjenner oss igjen. De beste stiene går rett nord-sør og går oppe på moreneryggene. De som går øst-vest er fin trening for puls og bein.
Men det var ikke himmelretninger som var hovedpoenget mitt. Etter at vi gikk videre, i hver vår retning, kom jeg til å tenke på at dette var den eneste samtalen jeg har hatt ansikt til ansikt med noen, på nesten tre uker. bortsett fra den ukentlige : Trenger du pose? Nei takk, jeg har, på nærbutikken, så var dette den eneste lille samtalen som ikke har vært per telefon eller FaceTime.
FaceTime ja. Eller skype, eller hva man velger. Det har blitt den nye sosialiseringen det nå.
Jeg er jo godt kjent med dette mediet, gjennom ti års aktiv bruk. Men som jeg har vært inne på tidligere i en blogg, jeg tror kanskje at jeg har et mer todelt syn enn mange andre. Fordi for meg så kan også FaceTime være en påtrengende påminnelse om at man er så langt fra hverandre at elektronisk er det eneste man kan få til, på lang tid. Og hvis jeg tar denne påsken. FaceTime kan ikke gi meg gleden jeg skulle hatt av å se brede glis på familien min når vi suser rundt med airboat i Everglades. Eller bare dette gispet når vi hadde kommet ut av flyet og kjenner den varme fuktige lufta som (for meg) lukter Florida.
Jeg kan ikke gå der. Det blir for mye, i ensomheten som kjennes litt ekstra akkurat nå.
Poenget er at det er fint å kunne se hverandre på en liten skjerm hvis der er det man kan få til der og da, men noen ganger er det greit med bare stemmen også. Det er lettere å holde hodet over vann sånn.
Sola skinner. Jeg må ut. Litt kortere enn i går, har jeg tenkt. Men jeg må ha luft. Jeg må se noe annet enn fire vegger, og lukten av bål og fuktig mose tar tankene til gode tider og glade dager.