Det er langfredag, og dagen min startet tidligere enn vanlig. Dagen min blir derfor ekstra lang, noe som passe godt til navnet. Men, heldig vis så er jeg relativt trygg på at dagen min ikke ender like dramatisk som historiens første langfredag. Det er da enda godt. Historie til side, her er en liten bit av min langfredag.
Mange av turene mine i Østmarka tar meg til Nøklevann. I går gikk jeg rundt hele vannet, og da jeg gikk på østsiden av vannet, så jeg spor etter bever. Men trærne som var gnaget nesten over, hadde blitt grå i fellingshakket, så mine mistanker om at beveren har flyttet nærmere meg, helt til nordenden, ble forsterket. For i nordenden er det flere og flere felte trær, som er kvistet og barket av skarpe tenner.
En liten sidehistorie til de skarpe tennene: tidligere i uka gikk jeg bak tre venninner i 30-åra, som også så disse falne trærne. Den ene av damene lurte høyt på hvorfor beveren gnagde over så mange trær. Og en av vennene hennes svarte skråsikkert: de kvesser tennene sine på den måten. I disse tider, der folk har mobiler med søkemotor, så forventer jeg mer av de. Jeg forventer også at hvis man ikke leter opp svar, så kan man reflekterer lengre enn å tro at beveren feller 15 trær i samme område for noe mer enn å kvesse tennene. Men det er meg da.
Tilbake til meg og beverobservasjonene.
For nesten 30 år siden bodde jeg i Stor-Elvdal kommune, i Østerdalen. Jeg har nok tilbakelagt flere hundre timer med kamera i naturen der, mellom annet for å se etter elg og bever. Det ble aldri noe beverbilde i Stor-Elvdal. Men jeg har alltid ønskt å få en sjanse til et bilde av dette litt sky nattdyret. Så i går kveld sjekket jeg tiden for soloppgang i dag, som var kvart over seks. Det er 2,5 km å gå, og med tid til kaffikoking og havregrøt før tur, så måtte jeg opp klokka fem.
Det var ganske mørkt enda da jeg dro ut, men fuglene hadde begynt morgenkonserten. Det er en annen lyd i morgensangen når man er ute før alle andre. Det er mindre vaktlyder, og mer lyd for morgenritual og kommuniskasjon. Den første kilometeren kunne jeg ikke se noen av fuglene tydelig, men jeg så det rørte seg litt i busker og på greiner. Jeg kjente på roen jeg fikk inni meg av denne fuglesangen, og jeg kjente på hvor glad jeg er over å bo så nær en skog som jeg er så trygg i at jeg kan ta ut på tur i tussmørket.
Jeg nådde Nøklevann akkurat når solen begynte å stå opp. Jeg gikk varsomt, brukte blikket til å søke over hele nordenden av vannet, på alle steder der det kan tenkes å være et bevergjemme. En krusning i vannet, som startet bak en tømmerstokk, gav meg håp. Men håpet ble fort slukket av kvinand som kom padlende frem fra bak stokken. Jeg kjente på en liten skuffelse, men skuffelsen ble snart skjøvet ut over sidelinjen av opplevelsen av å se naturen våkne til liv og lyset jage mørket. Jeg gikk helt med til vannet, og satte meg i ly av noen steiner med min første kaffekopp. To varmegrader er ikke mye, men ullgenseren holdt den kalde lufta ute i blikkstilla. Kaffe lukter og smaker helt annerledes ute. Fantastisk godt. Jeg satt der en god stund, mens ender padlet ivrig frem og tilbake. Og..var det en lom? Det hørtes sånn ut, men jeg så den aldri.
På veien hjem gikk jeg forbi Ulsrudvann og på kronglete stier hjem til Oppsal. Det var telt og hengekøyer mange steder i skogen, og det begynte å våkne til liv i noen av dem. Andre hengekøyer hang helt stille med sovende «innbyggere». Jeg lurer på hva dyrene synes om dette fenomenet. At skogen deres er full av folk også på natta. Jeg for min del håper de har sett nok på turene til Truls og Cecilie til å vite at de tenker på sin neste og brenner dritten etter seg. Men jeg orker ikke gå der nå.
Bortsett fra akkurat den lille tanken, så var denne turen så symbolsk for alt som er så viktig nå, sikkert for mange men i alle fall for meg.
Det er viktig å ta seg tid til å lytte til fuglesang. Det er viktig å nyte øyeblikk som kaffepausen nede ved vannet. Det er viktig å ha steder å kjenne seg trygg, og fysisk trening gjør noe med hele mennesket. Vi er opprinnelig fra naturen og det er viktig å nærme seg den, leve i takt med den.
I skrivende stund sitter jeg på balkongen. Jag har droppet ullpleddet etter at vinden, som tok seg opp midt på dagen, løyet igjen. Å sole seg med ullpledd over seg, er et av varemerkene mine. Det minner meg om påskens på hytta i Trøndelag.
Jeg tenker på beveren som er vikar for alligatoren denne påsken. På spettmeiser som vikarierer for fugleørn og stokkanda for muscoviducks. Jeg tenker på den lille nydelige steinbuddaen (eller er det en ung buddhist munk) som er det eneste selskapet, som skal veie opp for både den ene og den andre her på balkongen. Og mest av alt tenker jeg på hvor heldig jeg er som har til sammen minst tjue år som aleneboer bak meg, en kompetanse jeg virkelig nyter godt av nå.
Det er langfredag og en av de helligste dagene i denne høytiden. Jeg kan ikke la være å tenke på metaforen som ligger i det å stenge ned hele landet gjennom en tid, for så å sakte la det gjenåpnes eller gjenoppstå, akkurat rundt påsken. Vi er langt fra ferdige med hjemmetilværelse og sosial distansering. Det er mye tid igjen i annerledesheten. Men akkurat i dag, når jeg våknet sammen meg solen og fuglene, så har jeg troen på at det går bra. For mange går det bra. Vi må bare vente ut en langfredagsmåned eller ti.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar