Savn er en følelse som ikke alltid kan beskrives med enkle ord. Og savn er et ord som brukes i så mange sammenhenger. Jeg våknet opp med dette ordet i hodet i dag. Det var nesten som det ba om å bli tatt fatt i og gransket litt. Savnet ville ha litt plass. Så da lot jeg ordet savn svirre rundt i hodet mens jeg sakte dro dagen i gang med frokost. Himmelen er blå, og solen skinner, så det er en ypperlig dag å skrive om en blandet følelse på, og nå lukter det kaffe, så da er jeg klar.
Jeg pleier ofte å bruke frasene «for meg er det..., for meg og kanskje flere med meg..» når jeg skriver blogg. I dag kjenner jeg at det blir rett fra hodet og hjertet, og det jeg skriver blir fra meg, uten alle disse frasene. For savn er personlig, og her er mine tanker.
Den tyngste delen av savn er den som henger sammen med sorg. Helt klart. Sorg kan jo være så mangt det også, men savnet er der i alle fasene og i bearbeidelsen videre. Størst er nok savnet som henger sammen med sorgen når noen dør. Da er det så endelig, og det er kanskje en like stor jobb å håndtere savnet som å bearbeide sorgen. Noe av det går hånd i hånd, man savnet henger med på en annen måte, og blir ofte et fast innslag. Det er mange øyeblikk med savn i en hverdag som har fått et hull i seg. Det er mange situasjoner der man tar seg i å vente på noen, eller kanskje ringe til noen. Og noen hull i hverdagen kan ikke fylles. Men savnet prøver ofte å fylle hullene ved at det får deg til å tenke på hva som var der, og etter hvert så blir minnene en hjelp også. Minner kan fylle noen hull. Med tiden. Men i mellomtiden er det ingen setning som passer så godt som en strofe fra sangen Me and Bobby McGee “ I would trade all my tomorrows for a single yesterday...”
Men det er ikke bare døden som skaper savn. Og ikke bare døden som skaper stort savn. Kanskje skaper døden det såreste savnet, hva vet jeg. Men savn er også så absolutt til stede uten døden som utløsende faktor.
Savn er en litt ullen ball for meg. Det er litt lite håndfast og ikke helt logisk alltid. Noen ganger er det en helt uventet hendelse som fremkaller et stort savn. Andre ganger er savnet bare fint å kjenne på. Og noen ganger er det litt sånn at jeg savner mye på en gang. Slik som nå.
Nå savner jeg hverdagen, slik som den var. En hverdag med litt mindre planlegging og litt mindre restriksjoner. Kanskje like triviell og gjentakende, men på eget initiativ uten å måtte ta seg i å skulle gjøre ting for så å tenke nei.
Jeg har både skrevet og sagt at jeg håndterer helt fint den nye hverdagen der veldig mye foregår hjemme. Og jeg gjør det. Jeg har gjort det til et prosjekt, og siste evaluering viser at prosjektet er godt innarbeidet og med gode resultater så langt. Det er helt klart mye ved den nye hverdagen som er en forbedring av den gamle, og mye som jeg liker med det nye.
Det vil ikke si det samme som at jeg ikke savner hverdagen slik den var. Det er småtingene jeg savner. Det å gå på butikken når jeg trenger det, uten å tenke på om og hvor mye folk det er. Skogsturer uten å lete etter de mest øde stiene. Å ta bussen uten å tenke på hva man tar på og hvor man kan sitte. Eller å bare ta bussen for den saks skyld. Men alt dette er små trivialiteter, som kanskje egentlig ikke hører under savn? selv om det er begrepet jeg bruker på følelsen rundt det.
Det største savnet er knyttet til folk. For selv om jeg er vant til å savne flere i løpet av hverdagen, uken, måneden, så er det en ny dimensjon når det plutselig er kommet til en ukjent i regnestykket. Å regne med en ukjent syntes jeg var morsomt på skolen. Det kunne være vanskelig når det var flere ukjente i samme stykket, men det var så gøy når jeg fikk det til. Mestringsfølelse.
Jeg synes ikke det er like gøy med en eller flere ukjente i selve livsregnestykket.
Den største av dem er selvfølgelig knyttet til kjæresten. Vi er vant til å savne, vant til å håndtere savn sammen. Vi pleier å sette ord på det, og bearbeide følelsen sammen. Men nå er det litt som å kaste medisinball frem og tilbake. Tungt å få bort, tungt å motta. For når det flere ukjente i regnestykket for når vi kan sees igjen, så blir savnet straks litt vanskeligere. Ikke helt som når noen er død, for vi har jo en plan om å sees igjen, men det er ingen ting konkret, alt for mange spørsmålstegn og ingen ting å telle ned til. Det er ingen ting å planlegge for. Og vi har flere ukjente i regnestykket, for hvem vet hvilke flyselskaper som ikke går konkurs og som vil ha langflighter. Hvem vet når man kan krysse grenser på normal måte. Når vil det være trygt å reise, i den grad reiser er trygt. Kort oppsummert så er det ingen pause i savnet i overskuelig fremtid, og det eneste vi vet er at fremtiden også kommer med ukjente faktorer.
Jeg har også mor som bor i Surnadal. Et sted jeg er vokst opp, og som med årene har kommet nærmere med bedre flyforbindelser. Det tar fremdeles 8-10 timer med sikkerhetsmarginer for å rekke diverse kollektiv-skifter, men det pleier å gå fint. Men nå er også den turen fylt av ukjente faktorer. Det er ikke bare lover og regler, men anbefalinger, moralske dilemmaer og hensyn. Fritidsreiser skal begrenses. Kollektive reiser slik de er nå, er begrenset i omfang, og medfører en smittefare. Jeg kan ikke risikere verken min eller mors helse. Så jeg og mor må også prate om «vi får se da, når vi får til å møtes». Og det kjennes ikke greit, og telefonen kan ikke erstatte det fysiske møtet. Men, telefonen avhjelper litt mot savn. Selv om det er et toegget sverd.
Det er mange jeg kunne nevnt som jeg savner, men jeg kan ikke grave meg lengre ned. Det er bedre å grave seg frem mot lyset. Lyset i savnet er når savnet bringer frem gode minner som jeg kan le av, eller gråte en skvett over. Gode minner som gir en varme inni meg, og som skaper øyeblikk der jeg kan være litt tilbake til da dette hendte i reell tid. Vi trenger savn. Det er bare å ikke la det fylle deg for mye som er kunsten.
Det er som med alt annet, en balansekunst. Jeg klarer stort sett å ikke la meg overvelde. Det er et prosjekt, som alt annet. Et prosjekt uten så mange medarbeidere. Og når det blir for mye, så tar jeg meg en reise inn i bøkenes verden. Bøker er den tryggeste måten å reise på nå, og jeg lar meg invitere. Inn i andres liv, i andres verden både her hjemme eller i andre land. Jeg ser andre steder og andres tanker, og det er alltid noe å lære. Også de i bøkene kan savne, og det er en samlende følelse.
Det er lett å spinne videre på bokverdenen. Det får bli en annen gang.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar