Jeg våknet opp til en relativ grå lørdag. Eller; da jeg våknet opp var det mer skittengul himmel som gav et mystisk lys i trærne, men nå er det helgrå himmel, med noen regntunge mørke partier. Et herlig utgangspunkt for å skrive ned tanker om livets lyse sider, øyeblikkene som er de viktigste fokusområdene jeg stadig vender tilbake til.
I dag tenker jeg nok en gang på hvor viktig det er å skape gode øyeblikk. De små hverdagsgleder, og gavene vi gir til oss selv. Det er vanskelig å overraske seg selv med en gave eller et godt øyeblikk, men livet kan by på små øyeblikk som kommer overraskende og som er til glede. I dette stykket har jeg ikke tatt med telefonsamtalene gjennom uken, som er gode avbrekk, påfyll og innput i en ganske så ensformig hverdag, selv om disse absolutt er til glede. I stedet har jeg sett gjennom uken, og gjenopplevd et par øyeblikk som har vært enestående eller skilt seg ut. Jeg velger å kalle de primærfargebitene i hverdagsmosaikken.
På mandag så skulle jeg på et kveldsmøte. For å løse utfordring og stress rundt kollektivtransport eller ei, så sto jeg opp tidlig og jobbet et par timer hjemmefra, før jeg stemplet meg ut og ruslet til jobb. Jeg la veien ned om Østensjøvannet for kosens skyld. Jeg vurderte å ta med meg kamera, men ombestemte meg i siste øyeblikk. Litt overtroisk kan jeg si at det kan se ut som om det høyner sjansen for å se nye arter. Denne dagen var det rovfugl ved vannet, og ut i fra det jeg så var det sannsynligvis en spurvehauk. Den seilte så elegant og ganske lavt over en av de litt mer sumpaktige områdene på østsiden av vannet, og skapte et orkester av varsellyder. Det er så rart, men når den kom seilende, så visste jeg med en gang at dette var en annen fugl enn de med vanlige måkene og endene. Rovfugl ser mer ut som de er på oppdrag. Det er de jo også, på sitt vis.
Jeg lurer på om den føler seg litt konge på haugen og full av makt når den skaper frykt i hele flokken? Mest sannsynlig er den sulten og speider etter et lett bytte, uten å tenke på hvor i næringskjeden den er.
De andre små gledene denne dagen, var at det var bare tre minutter å vente på t-banen etter at møtet var ferdig, og kveldspraten med mor på telefonen mens jeg gikk gjennom stille tomme veier fra t-banen og hjem.
Tirsdagens hverdagsglede var en time CrossFit i egen stue. Det er ren glede å kjenne muskler jobbe og svetten hagle, mens rytmen i musikken dytter meg gjennom de siste repetisjonene i hvert sett.
Onsdagen trengte jeg luft, og tok med meg kamera ut i skogen. Selv om jeg vet det er høst, så ble jeg litt overrasket over hvor dårlig fotolys det er alt på tidlig ettermiddag. På en grå dag så er lyset litt for dårlig for fuglefotografering alt klokka halv fem, selv med automatisk iso-valg og stor blenderåpning. Det er jo i sånne øyeblikk at det er en blanding av glede og irritasjon at trekryperen, som er en av de fuglene jeg stadig søker etter, kommer nærere enn noen gang. Jeg fikk et par bare halvgode bilder, så gleden måtte jeg finne i det å høre den lille rislingen av klør i barken som forteller meg at den er en i nærheten, og gleden over å klare å se den ved å speide mot lyden. Og det er pur glede, bilde eller ei.
Jeg får alltid litt tanker om hva fuglene tenker når jeg går der med kameraet mitt. Denne dagen var det mye sniking og stilleståing for min del, men jeg hørte jo på alle varsellyder fra mange forskjellige fugler i nærheten at det egentlig ikke var noe poeng. Mens koret var som størst, tok jeg meg i å lure på om ikke noen av de andre fuglene ikke varslet, men heller oppfordret trekryperen til å posere noen øyeblikk i stedet for å løpe rundt og rundt stammen slik den pleier. Ja, litt sånn « Gi henne et par bilder så blir vi kvitt henne». Det hadde jo vært lurt.
Torsdagens lyse øyeblikk var kassen fra kolonial.no. Det er jo ingen overraskelse å få varer jeg selv har bestilt og betalt, men å unne seg en leveranse på døren i stedet for turen i butikken er uansett en liten hverdagsglede. Denne gangen hadde jeg lagt på en ekstra glede også. En kanelbolle gir følelse av belønning og lykke uansett om den er på en markahytte eller ligger på toppen av kolonialkassa.
I går tok jeg stavene med meg på tur. Første gleden var at det ble litt opplett i den grå himmelen. Noen glimt av sol, som på denne tiden av året skaper lysende gule, oransje og rød glimt i skogen.det er så vakkert, og selv om jeg er mer i treningsmodus med stavgangen så nyter jeg de små fargeklattene. Det luktet også så nydelig av fuktig skog i går, at det føltes som om lungene fikk ren oksygen inn for hver pust. I går fikk jeg en ekstra opplevelse med på kjøpet. På vei hjem igjen så jeg ferske spor etter bevertenner på nok et tre langs Nøklevanns bredder. Helt oppe ved lysløypa også, så dette er nok natteaktivitet. Mens jeg kikket på tannmerkene, så jeg en mørk kropp i bevegelse nede ved vannet. For liten til å være bever, men for stor til røyskatt. En mink var det som satt der på en felt trestamme og så på meg. Uten å ta øynene fra den, tok jeg opp mobilen for å ta bilde selv om jeg visste minken bare ville bli en liten prikk i midten. I dette øyeblikket tenkte mobilen at dette var øyeblikket å stenge ned kamerafunksjoner for å iverksette sparebluss på grunn av lite resterende batteritid. Ja, jeg skriver at mobilen tenkte, det er jo en smartphone så da må man kunne forvente såpass. Jeg skal ærlig innrømme at det kom et par gloser som ikke egner seg på trykk. Men: jeg fikk et herlig øyeblikk der minken og jeg så på hverandre, og det skal jeg ikke glemme.
Dagens første glede var frokost i sengen, og å ta denne turen innom ukens gleder mens jeg drikker siste rest av morgenkaffen. Nå venter resten av lørdagen på meg. Skal tro hva den kan by på?
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar