Jeg har i skrivende stund bodd her i seks dager. Det var en rar følelse å komme opp trappa med kofferten sist søndag, og se det lille men store nok flyttelasset som sto stablet på hybelen. Kassene som jeg hadde pakket og tapet og sikkert flyttet fem ganger hver, før de reiste ut av stua mi på Oppsal for siste gang. Etter to dager, der jeg også flyttet hver kasse og ting minst fem ganger for å få litt system i utpakkinga og gjøre klart hjørne for hjørne, hadde jeg kommet i orden og kjente at nå bodde jeg her.
Overskriften antyder at noe er på gang, og at det er en pågående prosess vi må avvente for å se resultatet av. For å ha et sammenligningsgrunnlag så tar jeg et raskt tilbakeblikk.
Hvis jeg tenker på sist jeg flytta, så kasta jeg riktig nok mye så jeg ble kvitt en del gamle minner og ting, og startet på nytt med nye møbler, større plass og rett ved skogen. Jeg gjenopptok fotografering på alvor, og endret vel med det litt på vanene mine. Samtidig så var det mye jeg tok med meg av dagligvanene mine. Kjøkkenbordet sto likt plassert, og jeg satt på samme siden og samme stolen. Sengene var likt plassert, og jeg sov på samme side. Fjernsynet sto plassert annerledes, men jeg beholdt vanen med å slå det på og se serier til middagen. Morgenrutinen var lik, bare litt senere start fordi reiseveien var kortere. Treningsrutinene ble litt annerledes fordi jeg gikk rett fra jobb i stedet for hjemom for å skifte. Praktisk tilpasning, og ikke endret vane. Trening var rett etter jobb fremdeles.
Så kom pandemien, og alle vaner…forble de samme bare at det meste foregikk hjemme. Samme arbeidstid, samme lunsjtid, treningstid, middagsvaner med tv. Postpandemi endret bare tilbake til slik det var før, nesten.
Forrige avsnitt beskriver et i overkant firkanta vaneliv som jeg flere ganger har brukt metaforen om hamsterhjul for å beskrive.
Så flytter jeg tilbake til hjembygda, og inn på hybel i påvente av at min nye leilighet skal bygges. Det sier seg sjøl at det kreves noen tilpasninger når jeg rykker litt tilbake til start på denne måten. Nei, jeg tar ikke tilbake vanene fra hybellivet i Trondheim, og jeg går ikke tilbake til den Marit som sist bodde her som nittenåring. Rent bortsett fra turene i naturen og fotograferingen da.
Men jeg har ikke tatt med meg Oslo-Marit helt heller.
Jeg håper at selv ei så firkanta og gammal bikkje som meg fremdeles kan lære noen nye triks.
Jeg merket noe under utpakkingen. Jeg var mindre systematisk. Jeg multitasket og sporet av, men jeg brydde meg ikke om det. Jeg var kreativ, og jeg var ikke stressa av esker som sto her og der. Senga er ikke min og står annerledes. Jeg har koblet iPod-en til lydplanken og lytter mye mer til musikken min. Det var jo en mye større del av livet mitt tidligere. Nå er musikken tilbake, med alle minnene og historiene den har med seg. Alt er plassert annerledes, og jeg liker det. I går så jeg tv for første gang på fem dager, men ikke til middagen. Jeg har ikke etabler faste vaner på så mye enda, men morgenkaffen er fast og bok på senga før jeg sovner. Trening vil bli satt i system også, bare jeg kommer i gang med hverdagslivet.
Nei da, jeg blir jo ikke helt ny av å flytte hit. Jeg har nok mange av mine godt etablerte vaner og uvaner fremdeles. Men jeg kjenner meg litt annerledes. Jeg gleder meg til å begynne i den nye jobben, og se hvordan hverdagslivet faller på plass, for med det kommer det noen vaner og systemer som jeg trives med. Det vil nok bli annerledes jobbdager enn jeg er vant med, men noe av innholdet vil være kjent fra tidligere jobber. Å finne system som skaper både forutsigbarhet men samtidig rom for det uforutsette er vel det jeg hadde som fundament sist. Og det er kanskje det som jeg håper kan gjenspeile seg i livet utenom jobb igjen. Jeg vil tilbake til hun som tok ting som det kom, med litt mer allsidighet og spontanitet.
Så får vi se da, om denne bikkja lærer seg nye eller gjenopptar gamle triks, eller om jeg bare er ei fillebikkje.
