Faren for å snuble på målstreken.

 Jeg er jo bare en av veldig mange som lever med et konstant surr i hodet og med et økende antall pappesker plassert inntil veggen eller i boden. Den knirkende lyden av pappesker som skal brettes etter bestemt mønster for å sikre at bunnen og håndtakene holder, går som bakgrunnsmusikk etter jeg har lagt meg. Jeg sovner i siste hint av den, til å begynne med, stramme eimen av blank tape. Jeg er i innspurten nå, og har kommet så langt at det er en økende fare for at jeg pakker ned noe jeg kan komme til å trenge før jeg flytter. De siste eskene er med blandet innhold, og sannsynligheten for at det blir med noe som jeg kunne ha kastet er stor. Men jeg har da bil. Og ReMidt har anlegg for søppelsortering. Alt ordner seg.

Dagen i dag startet med tåke langt nedover tretoppene, og kaffe på sengen. Det er helgevanen min det, å drikke kaffe og lese litt før jeg står opp. Jeg kjente at jeg hadde lite lyst til å rydde mer. Ikke noe lyst til noe som helst. Hodet prøvde seg med en plan, men kroppen sa helt tydelig at den ikke orket å mase i dag.

Jeg prøvde meg på et lite initiativ like vel. Fikk tapet igjen skuffene på den største kommoden. Så var det tomt. Jeg la meg ned på senga igjen, med boka mi. Tror jeg duppet av litt også. Og så brøt sola gjennom skydekket og tåka. 

Jeg tenkte på skogen, jeg tenkte på vannene i nærheten. Så tenkte jeg på hekkeløperne og baneløperne som snubler på målstreken. Da tok jeg med meg lunchen min, vannglasset og boka, iPaden og laken til solstolen. Jeg tok til og med en pute med meg, og plasserte meg godt i solstolen ute på balkongen. Tjue grader, litt vind og varm sol. Som skapt for å unngå å snuble på målstreken. Selv jeg snubler ikke sittende i en stol. 

Skjærene skvatrer og messene kvitrer. Halvdaue veps kommer forbi, klasker mot vinduet og vingler videre. Jeg venter i spenning på om jeg får se grønnspetten utenfor her for tredje år på rad. Jeg har hørt den to ganger, men den har ikke vist seg. Kanskje må jeg lete etter grønnspetthabitat på Nordmøre. Er det grønnspett der? Jeg har pakket ned fuglebøkene mine. Jeg vet jeg kan google, men jeg tåler å leve litt lengre i spenning også. Jeg har god tid. Det er det jeg må huske. Jeg har god tid. Litt til nå, så har jeg god tid til å leve igjen. 

Vidar Sandbeck sier det så fint i sangen om kjerringa som hopper i serken, og fyker omkring som en hvirvelvind. Livet er så alt for knapt, kan hende, kjæm hu for sent, for sent tel livets ende.

Det ligger en moral i den visa. Man skal ikke skynde seg så mye at man ikke får med seg det man har i livet mens man lever det. 

Sist uke tenkte jeg på oksen Ferdinand. Som satt under korktreet sitt og luktet på blomstene, og drømte seg bort litt. Vi har mye å lære av han også. 

Jeg tenker på det nye livet som venter. Jobbdagene blir nok travle og annerledes, samtidig som noe blir kjent fra tidligere. Bratt læringskurve blir det, men spennende. 

Men heller ikke i en jobb rekker jeg mer enn jeg rekker.  Steg for steg. Det var det jeg sa de får. Det er det de får. Det pleier å holde det altså. Jeg pleier å komme i mål. Med god margin. Uten å snuble på målstreken.