Er det en ny mote? Eller er det den sedvanlige utålmodigheta? Folk ønsket God jul på lille julaften, og Godt nytt år i går, eller tidlig på dagen i dag. Hvorfor så travelt? Er det fordi vi bare skal bli ferdig med det, og haste videre med de viktige gjøremålene og de travle livene våre? Har vi det like travelt som kjerringa i Vidar Sandbeck sin vise?..der det står Livet er så alt for knapt, kan hende, kjæm hu for sent, for sent til livets ende.
Ja, nå kan dere lure på hvor dette bærer hen. Hva slags nyttårsbrev er dette da mon tro..Vel, det har seg slik at når jeg satte meg ned for å skrive julebrev i år, så satte ordene seg fast i tastaturet. De stoppet mellom hjertet og hjernen, og ville ikke verken fram eller tilbake. Jeg prøvde å løse det med en billedkavalkade. Et bilde fra hver måned. Men det kjentes ut som om dette årets måneder har hatt plunder og herk, stress og armod, og noen like til død og begravelse i seg. Så det blir ingen årsrevy fra meg i år. I stedet blir det et underlig lite skriveri om livet som sådan og om streamede serier på TV2 play.
Jeg har ikke koblet tv-n inn i antenneuttaket her på hybelen. Jeg hare en cromecast og to apper som jeg kan finne underholdning i. Og to av seriene jeg har sett i år, er «A million little things» og «Yellowstone».
To vidt forskjellige serier, denne første en vennegjengs hverdagsliv på godt og vondt, og sistnevnte som jeg ikke er ferdig med ser ut til å være fra ville vesten plassert i nåtiden.
Nå kan jeg godt innrømme at jeg er livende redd for hester, og så kan vi tenke at det vil diskvalifisere meg fra å identifisere meg med noen i Yellowstone. Men, jeg er hjulbeint så det holder og jeg liker whiskey. Og jeg må også si at de siste to årene i Bydel Østensjø gav meg erfaring både med folk som skyter fra hofta og dessverre også de som ikke tar seg fem øre fra å stikke kniven i ryggen på deg. For all del, det var mange gode kolleger der også, men det er jo en gang slik at det er de lovløse som setter størst spor. Lykkelig var jeg når jeg kunne snu nesa bort og ri lykkelig inn i solnedgangen i barndomsbygda. Jeg rømte ikke på noen måte, men de lovløse som lagde slosskamp i baren gjorde det lettere å ta den nye muligheten som åpenbarte seg, og starte på nytt i nye grønne enger.
Det finnes ingen grønne enger uten tistler, men alle vekster har sin rolle og sin verdi. Jeg er evig takknemlig for muligheten som dukket opp her, som en solsikkeeng i en ørken akkurat når jeg trengte den. Jeg er evig takknemlig for å komme hjem i tide for å følge mor til elva og over til nye grønne enger, og jeg er takknemlig for å få en jobb i hjembygda mi. Alle trodde det hadde rabla for meg da jeg søkte, fikk tilbud, takket ja og bare flytta. Ikke jeg. Jeg visste det var riktig.
Nå er det ikke plankekjøring og stuereint alt som skjer her heller. Noen ganger så kjennes det litt Yellowstone ut, der man ikke leser loven på samme vis innenfor som utenfor gjerdet. Men jeg tar det dag for dag og bit for bit. Jeg kan det jeg kan, og jeg lar meg ikke dupere av påminnelsene om at jeg ikke er i Oslo, eller at jeg er i Surnadal nå. Jeg er et lovmenneske. Jeg har barnehagejuss fra Statsforvalteren. Jeg er god til å lese, og jeg kan forskjell på når det står skal eller bør, og jeg er ikke redd for å bruke det jeg kan. It ain´t my first rodeo.
Nå ble det litt for seriøst kanskje. Poenget mitt er at jeg kjenner jeg er der jeg skal være, og jeg har en jobb å gjøre. Jeg er ikke hun fra storbyen som skal vise bygda hvordan vi gjør det i storbyen. Jeg er hun med over tretti års erfaring med folk i alle aldre og varianter, med erfaringer fra fagfeltet både fra eier og myndighetsiden, som tenker at jeg har en god nok bakgrunn til å kunne stå for det jeg tror på.
Jeg er også hun som etter trettfire år hjemmefra, tjueni år av dem i by, skjønte hvor jeg hørte hjemme hen og flytta dit jeg kjenner at lufta er klar nok og naturen er min, og der hjertet mitt har vært hele tida.
Starten her ble ikke som jeg trodde. Høsten ble ikke som jeg trodde. Tapet av mor lagde en mørk sky over planene jeg hadde og det jeg hadde sett for meg. Men fortsettelsen, livet fremover, det blir det jeg gjør det til. Og jeg har tenkt å gjøre alt for at det blir godt.
Jeg sørger ikke over å sende 2023 over i historien. Jeg gleder meg til å se hva 2024 byr på.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar