Vi bor i et land med et stadig økende antall selvutnevnte eksperter. Det blir kanskje sånn fremover, at folk heller er selvlært og selvutnevnt, så slipper man i alle fall anklager om juks på eksamen og masteroppgave, og nepotismen og inhabiliteten er uomtvistelig og helt avklart når man utnevner seg selv.
Jeg har levd og erfart så lenge, så mengden med livserfaring er over middels stor og ganske allsidig. Noe kunnskap har jeg lest meg til sjøl eller lært på kurs eller i undervisningssammenheng, og etter ni år med tilsynsansvar og vedtaksarbeid, og kurs og utdanning hos Statsforvalteren har jeg en grei innsikt i ulike lovverk, inkludert forvaltningslova og offentleglova. Jeg kan absolutt ikke alt om noen ting, og med årene har jeg forsøkt å lære meg når jeg skal bruke det jeg kan, og når jeg skal la det ligge. Det er kanskje mest i privatlivet at jeg tråkker forsiktig, for i jobbsammenheng må jeg noen ganger mene noe høyt som ikke alle liker eller tåler. Etter mine år med myndighetsansvar har jeg med meg noen grunnregler, slik som at når det står «skal» og «må» i en lov, så er det ikke grunnlag for vurdering etter skjønn, sånn som det kan være ved et «bør.» Det er anvendelig i livet som sådan også.
Tankerekken over ble nok ikke en ingress i rett forstand, men en liten oversikt over hvor tankene mine er hen. Jeg har med årene gjort, lurt og lært, og selv om jeg som alle andre er et prosjekt under utvikling så har jeg blitt mer oppmerksom på individet og det at ikke alle størrelser passer alle.
Ta for eksempel helse. Jeg har etter hvert mange års erfaring med kronisk sykdom, en leddbasert hovedutfordring med mange uartige følgeutfordringer. Jeg har blitt mer og mer forsiktig med å dele noe som helst av råd eller erfaringer rundt det, for jeg vet jo bare hvordan jeg sjøl har det og hva som hjelper meg. Andre kan ha det annerledes.
Jeg har vært igjennom en skilsmisse og har også et ganske ferskt brudd etter 13 år bak meg. Igjen, jeg vet hvordan det var for meg, men prøver å ikke dele det til andre i lignende situasjoner. Jeg prøver å ikke presse egenerfaring om så personlige ting på andre fordi jeg husker så godt hvordan jeg selv opplevde andres deling av egne erfaringer da jeg ble skilt. «Det vet jeg alt om»-menneskene sto i kø, og de spurte ikke så mye hvordan jeg hadde det. De fortalte hvordan det var for dem sjøl, og da underforstått at sånn skulle jeg ha det også. Jeg fikk mer kommandoer enn råd. I tillegg så lå det flere ganger en undertone av at jeg hadde en lettere vei å gå, i og med at det var et partnerskap jeg gikk ut av (dette var før felles ekteskapslov), og skilsmisse mellom to kvinner var jo mye mindre komplisert enn et ekte ekteskap mellom kvinne og mann. Til tross for alle velmente råd og tvangsinformasjon, så kom jeg meg gjennom, og jeg kan ikke huske jeg har gitt så mye råd til folk basert på min erfaring rundt dette tema. Kan hende jeg har delt noen erfaringer, men ytterst sparsomt, mest fordi dette var mitt, og jeg har gått videre.
Jeg er ingen ekspert på noe som helst, sikkert heller ikke på det å ikke gi råd folk ikke vil ha eller deling av erfaring folk ikke vil høre. Men det er ett område der jeg passer ekstra godt på å ikke mene så mye til de som er midt i det, og det er sorg. Sorg får de selvutnevnte ekspertene til å krype ut av treverket og frem fra alle hulene de sitter i. I den tiden vi er i nå, så er det også en egen arena å ta i bruk. Sosiale medier. Det ser av og til ut som en konkurranse: Førstemann til å skrive medfølende og kraftfulle ord på Facebook. Jeg sier ikke at man ikke skal skrive kondolanser på Facebook. Jeg sier bare at man kanskje bør vente til den som har mistet noen, deler det på sin egen side. Hjerter på noens vegg har en effekt på omverden, og hvis hjertene strømmer på før budskapet er delt, tvinges man kanskje til å dele noe man ikke er klar for, fordi det som oftest er en eller annen som stiller spørsmål om hva alle disse hjertene betyr.
Budskapene er også ganske inngripende i mange tilfeller. «Jeg vet hvordan du har det/hva du går igjennom», er ganske dristig. Jeg skulle nesten ønske at noen svarte: Nei, det har du faktisk ikke peiling på. Jeg husker godt jeg gikk på en smell for noen år siden. Jeg sendte en Messenger-melding om det å miste en far, til en venninne. «Men det er ikke det samme når de har valgt det selv,» var svaret. Det gav meg en oppvekker, og en sjanse til å beklage min uvitenhet. Og det gav en viktig lærdom. Vi vet ikke alt rundt andres liv. Vi vet ikke hvordan sorgfasene er hos andre.
Jeg husker at jeg sist høst ble litt lei av alle som fortalte meg at man ikke kan forberede seg på å miste sin mor, og alle som fortalte hvor grusomt jeg måtte ha det da det skjedde. To år med demens og en innspurt med ti lange dagers dødsleie gjorde meg på mange vis forberedt. Jeg hadde bearbeidet masse, og sørger under veis i mor sitt sykdomsforløp, og sto støtt nok i dagene etterpå og frem mot begravelsen. Vi er forskjellig. Alle er forskjellig. Kanskje er begravelsen en feiring av levd liv der du også kjenner på gleden over det som har vært. Kanskje sorgen river i deg når kisten senkes i jorda, men at minnene holder deg flytende etter det. Vi vet ikke hvordan folk har det inni seg, og det er mange måter å sørge på, er poenget mitt. Det er ikke sikkert at den velmente: «Så ufattelig trist og tungt det må være for deg i dag», på begravelsesdagen er det beste. Et «tenker på deg» kan være like bra.
Det er ingen riktig eller feil måte å sørge på, eller håndtere tap. Kanskje trenger noen å gå ut å danse, mens andre sitter hjemme og gråter. Kanskje noen går på fjellet, mens andre ligger under dyna. Og alt er like riktig. Hva om man rett og slett bare respekterer individet? Det går an det å.
Det er søndag. Det er på dagen 11 måneder siden jeg flyttet tilbake til Surnadal og ti måneder siden siste dagen til mor. Det har ikke noe med datoen å gjøre egentlig, men jeg la merke til datoen da jeg satt her og kjente en bølge av sorg komme rivende gjennom meg. Det er fremdeles tunge dager, og det er sikkert noen der ute som vet alt om hvordan jeg har det i dag også, hvis jeg spør. Men jeg spør ikke. Fordi sorgen min er forskjellig fra din. Vi håndterer alt forskjellig. Det er lov, det er nødvendig og for meg som er alene så hender det at tankene flyter over og ut i verdensveven. Fordi det er for mye å samle opp, og da må jeg dele ut litt.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar