Det surrer kanskje vel mye noen ganger

Jeg har vært lite aktiv på bloggen min det siste året. Egentlig litt ulogisk, for 2024 har nok vært lite produktivt fordi det nesten har vært for mye å kunne skrive om. Så mye at det gikk litt i stå. Ikke skrivesperre. Mer en følelse av å være overveldet. 

Men så plutselig våknet jeg opp med hodet fullt i går, og måtte skrive for å roe hjernen før jeg skulle ut på tur. For, hvis jeg drar på tur uten å skrive ned det jeg kverner på, så blir turen bare et evig tankespinn og det er ikke det jeg vil på tur. ikke alltid. noen ganger vil jeg bare være.

Men ikke nok med i går. Jammen starter kverna opp igjen i kveld. En time før leggetid. Og jeg kjenner meg sjøl så godt at det bare er å starte opp laptopen og i det minste få ned en kladd. Det verste er at det tumler fram så mye på en gang. Men det er en rød tråd. Muligheter, risikovurderinger og valg.

Kanskje er det alderen som skaper dette fenomenet med å se seg tilbake oftere. Ikke som i frykten for å bli påkjørt eller overfalt altså, men som tilbakeblikk på levd liv og brukte eller ubrukte muligheter. Det begynner å bli noen og jeg tenker mer og mer på hvordan livet hadde vært hvis jeg gjorde noe annerledes.

Ta for eksempel alle jobbsøknadene jeg sendte da jeg var ferdig med praktikantåret mitt, før jeg fikk studieplass på DMMH. En av søknadene var på barnehagejobb i Honningsvåg. Tenk om jeg hadde fått den jobben. Da hadde jeg ikke begynt på DMMH da jeg begynte der. Kanskje hadde jeg endt opp på skole lengre nord. Kanskje hadde jeg blitt der. Hvordan hadde livet vært da? Det som er helt sikkert er at de tre årene i fineste Trondheim med de fine folka på DMMH ville jeg ikke vært foruten. Så det er ganske lett å tenke at det var helt fint at jeg ikke fikk meg jobb før jeg kom inn.

Etter Trondheim gikk turen til Stor-Elvdal og Koppang. Tilfeldig valg av sted. Litt sånn som blader som blir tatt av vinden. Jeg dro dit jeg fikk jobb. Dette var også to nydelige år, som jeg ikke ville vært foruten. Jeg var litt i tenkeboksen mens jeg bodde der, da jeg fant det perfekte røde huset i skogen oppe i Urbergskarsvegen. Jeg vurderte veldig å kjøpe det, komplettere livet mitt med et par hunder og bli i Stor-Elvdal. Tilfeldighetene ville at en venninne skulle flytte til Oslo, og stakk innom meg på turen sørover. Jeg ble med til Oslo den helgen, besøkte en tidligere klassekompis og dro på byen og møtte hun som ble kjæresten min og årsaken til at jeg flytta til Oslo. Dette er et av de veikryssene der jeg kanskje skulle gått for rødt hus i skogen og hunder. 

Men til Oslo bar det.

Hovedstaden hadde mye å by på, for all del. Første jobben var jeg i tre år, før turen gikk til Grønland både med jobb og leilighet. Nå ble det noen litt rotete år på det romantiske planet og jeg trenger ikke ramse opp de dårlige valgene. Et valg jeg ikke tok, var da det ble lyst ut stilling som styrer på Svalbard. Jeg hadde skrevet søknaden, men hadde ikke sendt den, da jeg nok en gang trodde jeg møtte den store kjærligheten. Jeg sendte ikke den søknaden. Jeg flyttet til og med en kort periode til Bærum og levde der med kone og katter. Etter hvert flyttet vi til Sandaker, og litt senere var jeg eneboer i min første eide leilighet. Jobben var fortsatt på Grøland. Jeg tror jeg hadde hatt det bedre med den Svalbardjobben, hvis jeg hadde søkt og fått den da.

Det neste store valget var kanskje da jeg møtte enda en stor kjærlighet og startet langdistanseforholdet som varte i mange år. Da telte jeg på knappene om jeg skulle ta steget og flytte til Florida. Mange tanker, mange søvnløse netter, mange samtaler med plusser og minuser mens livet rundt tok sine vendinger. Det var flere hendelser som minte meg om at livet er her og nå, og du vet aldri hvor lang tid du har, som nesten fikk meg til å ta steget. Samtidig er det noe med røttene og de man er glad i utenom parforholdet også. Hjertet var flerdelt, og de her hjemme trakk det lengste strået.

Jeg vet ikke hvordan livet ville vært om jeg hadde flyttet for over ti år siden. Jeg vet ikke om jeg angrer eller ikke. Det jeg vet er at valget ble for stort fordi det bare var mine behov som talte for å flytte og forlate moderlandet. Jeg er ikke så særlig flink på å skjære igjennom kun på egne vegne selv om noen nok vil si at jeg er det, kanskje særlig de som har blitt satt av på ulike stasjoner på livets togreise.

Nå sitter jeg her da, mens tankene går i krøller og spiraler. Ut på vidden og tilbake.

Jeg har lest ganske mange bøker opp gjennom livet. Har passert tusen for mange år siden. Mye visdom, humor, krim. Mange gode tanker og beskrivelser. Mye som jeg har tatt med meg videre.

Det er kanskje derfor jeg kan ta denne tankerekken, som selvfølgelig er mye lengre enn det jeg har skrevet. Det er mye som ikke skal på trykk. Det handler om privatlivets fred og respekt for medmennesker. Men tilbake til bøkene og de verdifulle tankene jeg har tatt med meg. De har gjort at jeg kan ta denne tankerekken, se tilbake og fundere over valgene, men likevel klare å ikke angre på noe. Jeg angrer ikke på valgene jeg tok eller ikke tok. Rett og slett fordi det fører meg ingen steder hen nå. Det gjør ingen nytte i livet mitt om jeg angrer over livets "tenk om" og "Hvis bare". Det blir samme prinsippet som når Desmond Tutu sier at man aldri tilgir noen for at de skal ha det bedre. Man tilgir for seg selv og for at man selv skal kunne gi slipp.

Jeg har tatt mine valg, svinger, omveier, snarveier, smale og brede stier helt frem hit. Her er jeg nå, og så kan det hende at jeg etter 55 år har lært noe som gjør at valgene fremover er klokere eller bedre. Sett fra en annen vinkel så har jeg jo hele livet trodd jeg har gjort kloke valg. Det er bare x-faktorene eller behovene som har endret seg etter at valgene var tatt.

Det jeg vet er at livet er alt for kort til å bruke tid på gamle dårlige valg og tapte sjanser. Det handler mer om å se på det man faktisk har og være fornøyd med det fremfor å drømme om noe som kanskje til og med er umulig. Ingen ting er umulig sier du? Vel, det er i alle fall noe som ligner innimellom.

Må alt ha et navn?

Det ser for meg ut som at verden blir mer og mer opptatt av at alt skal defineres. Det finnes en diagnose, et navn, en bås, en etikett...samme hva du bruker som benevnelse, så står det på navneskiltet over den båsen som vi kaster folk inn i eller blir kastet inn i. Enhver benevnelse eller bås har tilhørende liste med tegn og egenskaper som allmuen bruker som en sjekkliste. De krysser av, finner beviser og indisier som kan gjøre etterforskere og kriminalteknikere misunnelig, og klasker på etiketter på alle som vil ha det eller ei. Ferdig snakka og vær så god.

Jeg kunne skrevet bok om alle dagens barn med definisjonene og merkelappene vi henger på de. De første årene jeg jobbet i barnehage ble jeg kjent med mye forskjellige utfordringer hos barn, som jeg ikke har hørt nevnt de siste 15 årene. Indre skjeling, Cri de chat, MBD, selektiv mutisme, småbarnsstotring for å nevne noe. Vi hadde barn med konsentrasjonsvansker, dårlig hørsel, dårlig syn. Vi hadde barn som ikke var så vant med grenser og barn som bar veldig preg av å være etterlengtet og familiens første ban, barnebarn og oldebarn. Mest av alt hadde vi barn som var seg selv, som vokste og lærte og som tok hensyn til hverandre og etablerte vennskap. Mye humor og lek. Mye kreativitet.

Det er ikke så mye forskjellig lengre, men mye mer av noe. Kanskje mer enn hva det egentlig er. Det kan se slik ut, men jeg dropper den ballen her.

Jeg kan putte meg sjøl inn i mange båser jeg, hvis jeg vil. Det er ikke alltid jeg kan krysse av på alle punktene på sjekklisten, noen av punktene passer ikke i det hele tatt, men et snev av tilhørighet er det likevel. Men, får jeg det bedre med en bunke med etiketter? Kan noen av dem være misvisende? Kan det være litt som når du finner en lapp med størrelse på et klesplagg, prøver det på og tenker at du må da være vanskapt når ermene er ti cm for lang, skuldrene dine er for langt fra hverandre og navlen burde være 15 cm høyere opp for å passe inni dette klesplagget.

Dette med etiketter er ikke et nytt fenomen. Det har bare økt i takt med at informasjon (og desinformasjon) har blitt lettere tilgjengelig. Du er bare et tastetrykk unna all mulig slags informasjon, og det er mange som ikke er så nøye med å sjekke kilden. Alt de finner der ute blir en sannhet.

Jeg er jo så gammel at jeg husker tiden før internett. Tiden med leksikon og aviser med nyttig innhold. Det var tider det, hilsen Marit på ca 80 år.

Jeg husker når enkelte uttrykk plutselig ble universelle og til dels misbrukt. Jeg tror det var i tidlig ungdomstid at for eksempel ordet angst plutselig ble et universaluttrykk som ble puttet foran andre ord på samme måte som ordet jul snart vil bli en forstavelse i navn på mange varer i butikkene. 

Brått var det ingen som var redd for edderkopper eller slanger. De hadde angst for det. Å grue seg til prøver eller eksamener ble erstattet med angst for prøver eller prestasjonsangst. Det gammeldagse husredd eller mørkredd ble angst for å være alene eller angst for mørket. Jeg vil tro det ikke var lett å ha angstlidelser oppi dette, når alle slang rundt seg med disse definisjonene og fniste litt innimellom.

Det er både positive og negative sider ved denne etikett-defineringen, for noe av dette har ført til økt kunnskap om for eksempel angst, depresjon eller ulike psykiske lidelser, og det har blitt bittelitt mer vanlig å snakke høyt om. Det er bare det at balansen mellom økt kunnskap og til misbruk av kunnskap er en kunst. 

Livet byr på litt av hvert av utfordringer. Vi er forskjellig skrudd sammen, men de aller fleste vil oppleve opp og nedturer. De aller fleste har et følelsesspekter og et reaksjonsmønster, og vi kan ha dager der vi er mer nede eller mer oppe. Kanskje har vi dager der vi reagerer helt uventet på små eller større ting. Kanskje er manglende reaksjon på noe overraskende.

Dette er en del av det å være menneske, og de aller fleste av oss er nok ikke bipolare, depressive eller har større angstlidelser om vi har en svart dag eller to, eller er litt euforiske på dager der livet smiler litt ekstra. Jeg tror heller ikke at det er mindre anerkjent å kjenne seg litt nedfor kontra å ha en reaksjonell depresjon, men det er kanskje litt lettere håndterlig. Kanskje det til og med er litt lettere og komme seg opp etter å ha vært litt nede hvis man ikke googler seg frem til alternativene innenfor depresjon som man kan høre inn under.

En annen side av dette er media og deres behov for klikk på publiserte artikler, som fører til voldsomme overskrifter. "Det finnes ingen kur for navngitt person sin tilstand eller sykdom". "Det oppleves uvirkelig å få en slik diagnose", og gjerne gikk alt i svart da legen kom og fortalte det. Dette handler som regel ikke om sykdommer du dør av, men sykdommer du kanskje har til du dør. Jo da. All ære til de som står frem med til dels ukjente diagnoser, eller diagnoser som ikke har hatt så stort fokus tidligere, men hvor mange får det bedre? Eller, hvor mange får det verre når de leser om hvor fryktelig det kan bli. For det er ikke så ofte overskrifter med "Navngitt lever fint med alvorlig/belastende diagnose" står å lese. Det er lite trøst å google seg frem til. men dommedagsprofetier det kan du lett finne. 

Jeg skal ikke bli for personlig, men jeg har noen ikke fullt så artige helseutfordringer. Ingen dødelige, men ikke nødvendig vis foryngende og helsefremmende. Hvis jeg googler dem, så kan jeg sikkert bli både bekymret og gråte en skvett hvis jeg ikke leser med "klype salt-briller". Det er mye som kan være tegn på det meste. 

Jeg tenker at kunsten er å ikke lete etter eller pugge symptomer. Kunsten er også å kalle en spade for en spade. Ta for eksempel noe så enkelt som søvn. Jeg sover ofte dårlig og er våken mange ganger i løpet av natten. Dette gjør at jeg kan ha dager med hodepine, svimmelhet og kvalme, eller jeg rett og slett har tomt batteri. Det kan gå ut over humøret og psyken også. Og ja, av og til så klarer jeg ikke å stå opp eller gå på jobb. Men, jeg kaller det ikke søvnproblemer eller insomnia. Jeg sover dårlig. Så klart det tar på med mange netter på rad med dårlig søvn, men det kalles ikke depresjon. Jeg har fått for lite søvn, og blir for sliten til å fungere ordentlig.

Nei, jeg fnyser ikke av depresjoner. Jeg har nok vært der jeg også. Men det har ikke vært fordi jeg har en tilstand der depresjon kan være et av symptomene. Det har vært utløst av hendelser som kanskje ble for mange samlet, sånn at utfallet ble en depresjon. Men vel så mye har det vært runder med en tur ned i kjelleren, en lang trapp opp og over kneika, og veien videre etter det. Heldig for meg, kan du si. Men jeg håper da endelig det er flere av oss som har mer nedturer enn depresjon.

Nå sitter noen og koker og synes jeg forenkler alt veldig. 

Det går ikke an å lage omelett uten å knuse noen egg. Jeg prøver ikke å psyke ned noen eller kimse av lidelser og diagnoser. Jeg uttrykker bare min bekymring over at alt må kalles noe klinisk. Og jeg lurer på hvor mange som får det bedre av det.

Vi lever i en verden der flere og flere "feiler noe" eller "blir diagnostisert med noe", men hva om vi fokuserer mer på hva den enkelte trenger og hva den enkelte kan få til, mestre, trives med og være en suksess med i stedet for å lete etter symptomer. Kanskje noen av de overaktive barna bare trenger å få brukt kroppen og hjernen litt ekstra, og kvalitetstid uten sirkus sammen med foreldrene. Kanskje kan en tur i skogen være bedre enn diagnoser, piller og psykoterapi.  Kanskje kan det være greit å konkludere med at du feiler ingen ting når legene ikke finner noe, i stedet for å konkludere med at man må bytte lege. Kanskje selvdiagnostiseringen er feil, eller kanskje kilden er en googler som har laget en sannhet.