Jeg har vært lite aktiv på bloggen min det siste året. Egentlig litt ulogisk, for 2024 har nok vært lite produktivt fordi det nesten har vært for mye å kunne skrive om. Så mye at det gikk litt i stå. Ikke skrivesperre. Mer en følelse av å være overveldet.
Men så plutselig våknet jeg opp med hodet fullt i går, og måtte skrive for å roe hjernen før jeg skulle ut på tur. For, hvis jeg drar på tur uten å skrive ned det jeg kverner på, så blir turen bare et evig tankespinn og det er ikke det jeg vil på tur. ikke alltid. noen ganger vil jeg bare være.
Men ikke nok med i går. Jammen starter kverna opp igjen i kveld. En time før leggetid. Og jeg kjenner meg sjøl så godt at det bare er å starte opp laptopen og i det minste få ned en kladd. Det verste er at det tumler fram så mye på en gang. Men det er en rød tråd. Muligheter, risikovurderinger og valg.
Kanskje er det alderen som skaper dette fenomenet med å se seg tilbake oftere. Ikke som i frykten for å bli påkjørt eller overfalt altså, men som tilbakeblikk på levd liv og brukte eller ubrukte muligheter. Det begynner å bli noen og jeg tenker mer og mer på hvordan livet hadde vært hvis jeg gjorde noe annerledes.
Ta for eksempel alle jobbsøknadene jeg sendte da jeg var ferdig med praktikantåret mitt, før jeg fikk studieplass på DMMH. En av søknadene var på barnehagejobb i Honningsvåg. Tenk om jeg hadde fått den jobben. Da hadde jeg ikke begynt på DMMH da jeg begynte der. Kanskje hadde jeg endt opp på skole lengre nord. Kanskje hadde jeg blitt der. Hvordan hadde livet vært da? Det som er helt sikkert er at de tre årene i fineste Trondheim med de fine folka på DMMH ville jeg ikke vært foruten. Så det er ganske lett å tenke at det var helt fint at jeg ikke fikk meg jobb før jeg kom inn.
Etter Trondheim gikk turen til Stor-Elvdal og Koppang. Tilfeldig valg av sted. Litt sånn som blader som blir tatt av vinden. Jeg dro dit jeg fikk jobb. Dette var også to nydelige år, som jeg ikke ville vært foruten. Jeg var litt i tenkeboksen mens jeg bodde der, da jeg fant det perfekte røde huset i skogen oppe i Urbergskarsvegen. Jeg vurderte veldig å kjøpe det, komplettere livet mitt med et par hunder og bli i Stor-Elvdal. Tilfeldighetene ville at en venninne skulle flytte til Oslo, og stakk innom meg på turen sørover. Jeg ble med til Oslo den helgen, besøkte en tidligere klassekompis og dro på byen og møtte hun som ble kjæresten min og årsaken til at jeg flytta til Oslo. Dette er et av de veikryssene der jeg kanskje skulle gått for rødt hus i skogen og hunder.
Men til Oslo bar det.
Hovedstaden hadde mye å by på, for all del. Første jobben var jeg i tre år, før turen gikk til Grønland både med jobb og leilighet. Nå ble det noen litt rotete år på det romantiske planet og jeg trenger ikke ramse opp de dårlige valgene. Et valg jeg ikke tok, var da det ble lyst ut stilling som styrer på Svalbard. Jeg hadde skrevet søknaden, men hadde ikke sendt den, da jeg nok en gang trodde jeg møtte den store kjærligheten. Jeg sendte ikke den søknaden. Jeg flyttet til og med en kort periode til Bærum og levde der med kone og katter. Etter hvert flyttet vi til Sandaker, og litt senere var jeg eneboer i min første eide leilighet. Jobben var fortsatt på Grøland. Jeg tror jeg hadde hatt det bedre med den Svalbardjobben, hvis jeg hadde søkt og fått den da.
Det neste store valget var kanskje da jeg møtte enda en stor kjærlighet og startet langdistanseforholdet som varte i mange år. Da telte jeg på knappene om jeg skulle ta steget og flytte til Florida. Mange tanker, mange søvnløse netter, mange samtaler med plusser og minuser mens livet rundt tok sine vendinger. Det var flere hendelser som minte meg om at livet er her og nå, og du vet aldri hvor lang tid du har, som nesten fikk meg til å ta steget. Samtidig er det noe med røttene og de man er glad i utenom parforholdet også. Hjertet var flerdelt, og de her hjemme trakk det lengste strået.
Jeg vet ikke hvordan livet ville vært om jeg hadde flyttet for over ti år siden. Jeg vet ikke om jeg angrer eller ikke. Det jeg vet er at valget ble for stort fordi det bare var mine behov som talte for å flytte og forlate moderlandet. Jeg er ikke så særlig flink på å skjære igjennom kun på egne vegne selv om noen nok vil si at jeg er det, kanskje særlig de som har blitt satt av på ulike stasjoner på livets togreise.
Nå sitter jeg her da, mens tankene går i krøller og spiraler. Ut på vidden og tilbake.
Jeg har lest ganske mange bøker opp gjennom livet. Har passert tusen for mange år siden. Mye visdom, humor, krim. Mange gode tanker og beskrivelser. Mye som jeg har tatt med meg videre.
Det er kanskje derfor jeg kan ta denne tankerekken, som selvfølgelig er mye lengre enn det jeg har skrevet. Det er mye som ikke skal på trykk. Det handler om privatlivets fred og respekt for medmennesker. Men tilbake til bøkene og de verdifulle tankene jeg har tatt med meg. De har gjort at jeg kan ta denne tankerekken, se tilbake og fundere over valgene, men likevel klare å ikke angre på noe. Jeg angrer ikke på valgene jeg tok eller ikke tok. Rett og slett fordi det fører meg ingen steder hen nå. Det gjør ingen nytte i livet mitt om jeg angrer over livets "tenk om" og "Hvis bare". Det blir samme prinsippet som når Desmond Tutu sier at man aldri tilgir noen for at de skal ha det bedre. Man tilgir for seg selv og for at man selv skal kunne gi slipp.
Jeg har tatt mine valg, svinger, omveier, snarveier, smale og brede stier helt frem hit. Her er jeg nå, og så kan det hende at jeg etter 55 år har lært noe som gjør at valgene fremover er klokere eller bedre. Sett fra en annen vinkel så har jeg jo hele livet trodd jeg har gjort kloke valg. Det er bare x-faktorene eller behovene som har endret seg etter at valgene var tatt.
Det jeg vet er at livet er alt for kort til å bruke tid på gamle dårlige valg og tapte sjanser. Det handler mer om å se på det man faktisk har og være fornøyd med det fremfor å drømme om noe som kanskje til og med er umulig. Ingen ting er umulig sier du? Vel, det er i alle fall noe som ligner innimellom.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar