Kassetter eller Ipod, musikk er musikk

I anledning 40-årsdagen min satte jeg sammen en cd med sanger som lappet sammen livet mitt fra tidlig barnsben til fylte 40. Jeg kunne valgt hundrevis av sanger i tillegg til de rundt tjue som jeg valgte, men det er jo begrenset hvor tålmodige gjester kan være.
For noen dager siden så fant jeg igjen denne cd-en og ble hensatt til alle musikkminnene nok en gang. Det er kanskje ekstra lett å falle i tanker når jeg går hjemme med uartig helse en uke, men denne tankereisen var nå i alle fall lystbetont selv om den gikk litt i kuler og staup, og digresjonene løper hit og dit.


Jeg har alltid sagt at hvis jeg noen gang blir moden for alders- eller sykehjemmet, så må noen sørge for at jeg får med meg noe av min egen musikk, for der ligger alle minnene mine. Og jeg mener det helt seriøst. Album og bilder er kjekt å ha, men det er musikken som innehar følelsene, stemningen, minnebildene, årstallene og resten av bakteppet for det som er livet mitt fra da og frem til nå og fra nå og frem til når det måtte bli.
Jeg kan ikke si hvilken sang livet mitt startet med, men jeg hadde foreldre som var glade i sang og musikk, og jeg var et altetende barn både når det gjaldt mat og musikk, så det var ikke vanskelig å glede lille Marit. Jeg kunne gladelig høre på gammeldans og Alf Cranner, og nettopp gammeldans og viser er vel de to genrene jeg husker først. Wiggen, med brødrerna Lindquist fikk taktfoten til å gå like bra som Abba fikk den til å gjøre senere i livet. Alf Cranners visesang var vidunderlig, og jeg levde meg inn i tekster og melodier med hele meg. Jeg sang med, og ordene fra flere av visene sitter ennå. Tidlig 70-tall var en herlig tid, og heldig vis var det stuereint å like Vømmøl spellemannslag og Hans Rotmo, for dette var mens det mellom annet var kraftutbygging og fraflytting av bygdene som var temaene på den politiske fronten, og alle artigkarene og kvinnene fra Vømmøldalen var store personligheter som jeg fant stor underholdning i. At dette medførte at jeg trodde at en rype var en Vømmøl fordi den sto utstilt i et vindu sammen med en tiur, er en historie for en annen dag.
Jeg vet ikke hvor gammel jeg var da behovet for en time dedikert til musikk før jeg dro på skolen oppsto, men denne timen satte standard for stemningen inni meg før jeg måtte ut blant folk hver dag. Jeg hadde sanger for enhver anledning, og kunne snu enhver følelse eller indre uro til blank sjø. Jeg hadde Roger Wittaker som kunne plystre meg inn i et "Last farwell" , og Inger Lise Rypdal som kunne få meg på gråten når vi begge følte vi hadde "brent mine lys i begge ender". Frem fra glemselens skillingsviser satte dype spor, og etter disse trengte jeg muntre godmorgen-sanger av Four jets og knutsen og ludviksen for å komme meg til hektene igjen. Og Vikingarna har reddet dagen mang en gang med sin "Hallå Vestindien". Noe av morgenmusikken min var også inspirert av at onkel Jostein var til sjøs som vi sa på den tiden, og han kom hjem med popmusikk (mye amerikansk og britisk) som ennå ikke hadde kommet hit til Norge, og noen av disse kassettene fikk jeg låne eller ta over. Mange av disse var samlekassetter og derfor ble jeg kjent med mange nye artister som etter hvert ble populære her også.
Men livet er ikke bare morgener, takk og pris, selv om denne musikktimen gjorde det vel verdt å stå opp en time tidligere enn nødvendig. Jeg hadde jo ettermiddagstime også, samt at jeg og min søster stort sett sang oss gjennom alle bilturer frem til vi var ganske store. De første  baksetekonsertårene var a capella, for dette var før kasettspillerens tid i bilen. Etter hvert ble det radio og norsktoppen hver fredag på tur til hytta, men da har vi nådd til 80-tallet. Far hadde et litt anstrengt forhold til Tre busserulls "Plukka plommor i Hardanger" og Lars Kilevolds "Livet er for kipt", men han holdt ut.
Men, litt tilbake til a capella-søstrene i baksetet. Det var ikke alltid like smertefritt med valg av sanger, men stort sett gikk det greit. Vi var heller ikke alltid enig om hvordan sangen egentlig var, og noen ganger var teksten omdiskutert, men igjen; stort sett gikk det greit. Jeg tenker med gru på hvordan det måtte være å være familie når jeg insisterte på å resitere og resynge hele dyrene i hakkebakkeskogen med alle dens muntre viser og monologer og dialoger, med stemmeforvrenging og fortellerstemme om hverandre. Har jeg sagt at jeg hadde en veldig tålmodig familie? Ikke det, da er det på sin plass. Vel, de holdt ut. Tenk å kunne ha vært flue på veggen nå og sett på oss mens vi sang oss igjennom alle marsjer og musikkstykker som vi hadde i skolekorpset. Enda bedre; det året når søstra mi spilte bass og jeg althorn. Påslag og etterslag og litt melodi er nok best sammen med resten av korpset.
Men det var egentlig ikke den musikken som skapte de fleste minnene, selv om det er fornøyelig å tenke tilbake på. Etter hvert som jeg vokste til, ble musikken bakteppet for den verden jeg levde i inne i hodet mitt. Verden der jeg kunne være fri og slappe av, der ingen krevde noe. Pausene som jeg så sårt trengte for å hente meg inn igjen fra alle inntrykkene som jeg ble bombardert med i løpet av en dag. Det er nok i selskap med meg selv og musikken at de kreative sidene mine fikk utvikle seg mest. Jeg kunne se musikken når jeg hørte på den. Triste sanger var mørk lilla i fargen, og beveget seg som sakte bølger i bakgrunnen for scenene som teksten beskrev. I lillaskjæret kunne jeg for eksempel se skillingsvisens lille Anna komme hjem fra søndagsskolen, for så å bli slått av sin far. De gule fine fargene med litt rødt i var bakgrunn for både "Lyckliga gatan" (Anna Lena Løfgrens versjon) og "bombadilla life" (Franklin) som begge, i hvert sitt ti-år kunne jage vekk den mørke lilla stemningen. Veldig mange sanger var grønn og blå. De var fine i rytmen, fikk dansefoten på gli, og mange av disse sangene var fra "ti i skuddet", som var det store for min del fra midten på 80- til midten av 90- tallet.
Dagdrømmene ble inspirert av all denne musikken, og i en dagdrøm kunne jeg være alt jeg ville. Jeg har ikke tenkt å utdype hvem eller hva jeg var, for det er ikke vesentlig for andre enn meg. Men dagdrømmene er det som binder da sammen med nå, når jeg sitter og skriver små tekster, anekdoter, noveller eller hva jeg måtte kalle det. For dagdrømmene mine hadde ofte en fortellerstemme i bakgrunnen, min egen stemme som satte ord på tankene mine og historiene jeg drømte frem, og dette la et godt grunnlag for skrivespråket mitt som fremdeles plukker opp nye synonymer og vendinger den dag i dag.
Nå høres det kanskje rart ut for noe, at et barn eller en ungdom må høre på musikk i timesvis både for å forberede seg på dagen utenfor hjemmets trygge vegger og for å bearbeide dagen. Og tro meg, på den tiden var dette grunnlag for undring for meg også. Men etter hvert som årene i voksenlivet har gått  og mennesket har blitt sett på med litt nyere øyne enn Freud og Piaget, så har jeg slått meg til ro med at jeg nok faller godt under kategorien "hypersensitive personality (hsp)", som ofte fornorskes til høysensitiv, men som da også gjerne forveksles med overfølsom som i "griner for alt"...men tre steg tilbake; hsp-ere tar inn inntrykk raskere og sterkere, det være seg lys, lukt, farger, lyder, og til og med egne og andres følelser og stemninger. Og når jeg ser meg tilbake, så ser jeg at det var dette det handlet om. Det var så alt for mye å ta inn over seg og mennesker utgjorde hele tiden en x-faktor i den forstand at selv om mange var forutsigbare, så var mange litt uforutsigbare også. Men igjen, tålmodig familie og musikk var viktige faktorer som gav meg tid til å både absorbere og bearbeide men også ta pause fra alt i hop.
Men det var musikk jeg startet med. Musikksmaken har forandret seg opp gjennom hele livet, og også måten å lytte til musikk på. I tenårene var rytme og takt, selve stemningen i musikken, viktigst for meg. Hele kroppen lyttet til musikken. Bena trampet takten, fingrene trommet med. Hodet "bobbet" av og til hvis dansetrangen ble stor, og fremdeles hender det at jeg lytter med hele meg. Jeg prøver bare å styre det slik at jeg er alene når det skjer. Når førerkort og bil kom inn i livet mitt, ble kjøremusikk et viktig begrep. Det var så mangt det da, til mine venners fortvilelse og min glede. Cato Sanden, CCR, ABBA og Boney M er en salig miks som alle har akkompagnert meg mange mil. Tanita Tikaram like så, men hun er også et litt blandet kapittel i livet mitt. Bjørn Afzelius har båret meg gjennom litt av hvert og vi har rullet noen hundre mil sammen gjennom mange år.
Så, en stund etter at cd-en hadde gjort sitt inntog, var det slutt på kassetter for min del også. Og dette medførte et skifte i musikkverden min. Kassettene havnet i kasser i kjelleren hos mor og far, og videre ut i container ved påsketider da barndomsheimen ble tømt. Og med cd-ene kom Hanne Boel, Anne Grete Preus, enda mer Afzelius samt uendelig mange samlecd-er av typen "absolutt 90's" "absolutt 1,2,...eller hva det nå måtte være's" og "definitely summer, Winter, disco etc". Ofte var det behovet for en sang som utløste disse kjøpene, og så falt jeg for flere av sangene etter hvert som jeg hørte på. Etter at jeg solgte siste bilen min, en gang på 90-tallet, ble kjøremusikken til vaskemusikk, oppvaskmusikk, treningsmusikk, hvilemusikk og så videre. Og i årenes løp har mye av cd-ene funnet vei inn på ipoden min også.
Under veis i livet har jeg lært meg å spille gitar og har to, snart tre, gitarer stående i stuen. Dette har gjort meg enda mer oppmerksom på melodiene, tekstene og komposisjonens kunst. Jeg har ikke komponert mange sangene, men noen tekster har det blitt. Og mange sanger har fått ny tekst i anledning bursdager, jubileer og cabareer. Det er mye glede i å spille gitar, og dette er også en glede jeg har felles med kjæresten min. Og det er kanskje en fin overgang til å avrunde denne musikk-fortellingen med digresjoner.
De som kjenner meg, vet at jeg og Kelly møttes i et bryllup. Og noen av dere vet da også at vi sang en sang sammen i dette bryllupet. Det var ikke planlagt, og også bare hurtig innøvd. Og selv om vi ikke startet vår romanse den kvelden, så vil jeg alltid smile og tenke på oss når jeg hører "Could I have this Dance".
I tiden som fulgte den høsten så var musikk en viktig faktor på veien inn til hverandres hjerter. For hvordan flørter man med hverandre fra hver sin side av Atlanterhavet? Vel, en av måtene vi fant, var at vi sendte e-poster og la ved sanger som betydde mye for oss. Jeg fikk stifte bekjentskap med Ann Murray, Patti Labelle, Sugarland og Wynonna Judd, og Kelly fikk Anne Grete Preus som evig favoritt. Jeg skrev en gang en anekdote om denne tiden, der storparten av innholdet besto av sangtitler som vi hadde felles. Men den skal jeg ikke ta med her. Noe er ikke for å deles med alle.
Men musikken er alltid der for å deles. Og jeg tror at musikk gjør oss til bedre mennesker, enten vi nå danser til den, synger til den, mimrer eller gråter til den.