The reason for the season, eller: hvorfor skal vi feire høytider som vi spiser twist

Dette innlegget ble skrevet på i anledning Thanksgiving i 2015, men det er visst bare å føye til litt og få med årets nye debatter og så er det tidsaktuelt igjen, eller skal jeg si høytidsaktuelt.
Jeg husker så godt første gang jeg hørte på en preken av rev. Mary, som var prest i kirken i Florida som jeg har besøkt mange ganger. Første preken hørte jeg på internett, og det nærmet seg advent og julehøytid. Og det er hun som har gitt inspirasjon til første del av overskriften. For hun sa "Let us not  forget the reason for the season". Og jeg likte så godt dette utsagnet, for det er viktig. Særlig nå som religion får skylda for mye, og hevnen sitter løsere enn tilgivelsen. Når hatet overskygger kjærlighet og mørket tar fargene ut av regnbuen.
Jeg skal ikke ta stilling til rett eller urett og hvem som kom først av høna og egget. Jeg vil ikke være en del av massen som definerer sannhet, og jeg skal heller ikke si hva som er løgn.
Jeg kjenner bare at akkurat nå, når vi skrider inn i adventstiden, så har jeg lyst til å minne om at en gang i tiden, kanskje særlig da vi var barn, så var dette en tid full av forventninger. Det var en tid for å glede seg. Jeg kan trekke det ned på jeg-plan, og så kan dere se om dere kjenner dere igjen.
Da jeg var barn så var adventstiden fylt av små ting som bygde opp forventningene opp mot julekvelden. Adventskalenderen ble åpnet luke for luke, og før sjokoladekalenderens inntog, samlet jeg små plastfigurer i spreke farger, som vi kunne tre på en snor og lage smykke av. Det var rosa kameler og gullfargede blomster, blå fisker og grønne ekorn. Og for hver figur var jeg ett steg nærmere julaften.
Luktene i huset var mange og annerledes. Mye gode lukter av småkaker som jeg fikk være med å bake. Mor lagde lammerull, leverpostei og sild, og vørterkake og julekake. Lukter og smaker utfylte hverandre og jeg kunne nesten ikke vente til alt dette skulle være faste innslag i dagen en hel uke.
Hvordan gavene kom inn i huset usett, og når de ble pakket inn, var for meg et mysterium. Nissen hadde en kort karriere i min jul, da det ble for mye for en stakkar det året nissens besøk sammenfalt med at mor var ute et øyeblikk. Etter den julen ble tradisjonen at vi fant gavene i skapet på soverommet hos mor og far, og bar de inn under treet selv. Jeg kan ikke huske om vi ble fortalt at nissen hadde lagt de i skapet heller. Jeg tror bare hele nissen ble forbigått i stillhet.
Men en del av adventstiden var også det å tenne lys hver søndag. Og på skolen ble vi fortalt om den gravide Maria som brukte den aller første adventstiden til å bære frem barnet som ble født i en stall og lagt i en krybbe. Og vi hørte om gjetere og engler, og tre vise menn som var konger fra østen, og som fulgte en stjerne for å se dette miraklet. Og vi hadde medfølelse med disse menneskene som ikke fikk rom i herberget.
I min skoletid var vi på skolegudstjeneste uten forutgående debatter, og alle hadde det koselig. Vi var høytidsstemt og fikk julebudskapet formidlet som en del av innføring i tradisjon og religion. Jeg tror alle kom uskadet fra det, og vi hadde også litt godt av å skjønne at i hellige hus så oppfører man seg som folk. Man tier stille når presten prater, og man synger når det er tid for det. Vi tålte fint å synge julesanger som inneholdt både Jesus og engler og frelser og Gud. For det var jo derfor vi feiret jul, og det var en del av hele desember for de aller fleste.
Nå må jeg selvfølgelig legge til at selv om hovedbudskapet gikk inn, så var det noen av de gode gamle julesalmene og sangene som var litt for vidløftige og som gav andre bilder i hodet enn Jesu fødsel. Jeg er vel ikke helt alene om å se for meg tre vise-menn med gitar og fløyte, på vei for å beskue det nyfødte guttebarnet. Og kanskje er jeg heller ikke alene om å irritere meg over faren hans som sto og lo mens Maria måtte stelle dette barnet. Og alle englene som dalte ned bak skjulet..hva skulle de der å gjøre. Og hvem eier alle de små armene som kommer her? Ja, nå er den endret til Her kommer, Jesus, dine små da. Kanskje er de små blandt de ti som gledet seg mens Jerus(l)a(h)jem for alt jeg vet. Men til tross for litt forvrengte bilder i hodet til vriene tekster, vi fikk med oss at vi ikke feiret jul kun for å spise god mat og få gaver og ha noen fridager. Vi hadde fri og spiste god mat og hadde fri noen dager fordi det var høytid. Og høytiden var fordi en frelser var født. Og dette var en del av kulturen.
For å trekke det tilbake til siste del av overskriften: Hvorfor skal vi feire høytider som vi spiser twist.
Metaforen er enkel og jeg regner med at de fleste har skjønt hvor jeg vil hen. Særlig hvis vi se det hele opp mot Thanksgiving og black friday:  hvorfor skal vi bare ta inn tradisjonen med salg og ikke måltidet som familier samles i fellesskap rundt. Et måltid der de husker og gjerne også setter ord på hva de er takknemlig for. Jeg tror vi hadde hatt godt av å måtte se tilbake på året som har gått og se hva vi har å være takknemlig for. For uansett for leit også vrient et liv kan være; for majoriteten av oss er det alltid noe å være takknemlig for. Om ikke annet, så får vi være glade for at vi våknet opp hver dag og at vi har mat på bordet eller en jobb å gå til eller tak over hode eller barn eller barnebarn eller tantebarn, ja, mange kan faktisk krysse av for hele denne listen.
Og tilbake til julen. Nå er det da snart bare maten og gavene og fridagene igjen. Og det verste er at det i det siste har blitt så populært å skylde på det flerkulturelle samfunnet det at vi feier Jesus og alt innhold som har med han å gjøre under teppet, for at ingen skal bli støtt. Hallo! Julebudskapet har blitt overskygget av kjøpestress og kjøpepress, søndagsåpne butikker, pinnekjøttmangel og diskusjoner om hvor tidlig julemarsipanen kommer i butikkene i flere ti-år.
Jeg tror vi hadde hatt godt av å ta noe av høytidsstemningen tilbake. Kanskje kan en times tid på en kirkebenk være det som skal til for å samle tankene for noen. Litt som en alternativ mindfullness-pause. Kanskje kan en litt gammaldags første juledag der vi ikke fikk dra bort, men skulle være hjemme, kan gjøre godt for mange.
Nei, jeg er ikke blind for at mange sørgelig nok har det bedre med ikke å være hjemme. Jeg har ikke glemt alle de som ikke har det bra i hjemmene sine i julen. Og jeg beklager at innlegget handler om alle de andre denne gangen. Men noen ganger så er det kanskje slik at majoriteten må ta seg litt sammen og slakke på eget tempo og egen fråtsing og kjøpefest før de se de andre og kan strekken ut en hånd til dem.
Jeg tror ikke det er skadelig om vi tar en pust i bakken og tenker over hva opprinnelsen til høytiden var. I det minste kan vi jo prøve å stresse litt ned og tenke tilbake på den gangen da desember også var en tid der vi kunne samles og tenne et lys eller fler på søndags ettermiddag eller kanskje ved frokosten. Jeg tenker også at jeg trenger ikke være prest eller fly i rundt med stempel i panna der det står "kristen" eller "skikkelig religiøs" for å huske at julen er noe mer, og at hvis jeg går litt bak budskapet så kan det handle om å gi rom for noen som trenger det, eller å samles om noe vi tror på, eller om at gleden ved å gi kan være like stor som å få. Og kanskje kan også budskapet handle om at de minste, barna, de er født like nakne og uskyldige uansett hvor de blir født, og kanskje er en av disse minste den som kan frelse oss med nye ubesudlede tanker om at vi sammen kan oppnå noe vi alle vil.
I tilfelle noen lurer: Jeg har ikke vært i kirken på julaften på flere år, men selv om julaftensgjengen har krympet i antall, og vi har endret tradisjoner etter som hvem som kunne forflytte seg og hvem som ønsket  selskap eller ikke, så holder vi på tradisjonen med bordvers før middag, Juleverset fra Stangvik (Et lite barn så lystelig) og opplesing av en høytidsbønn (fra en gammel salmebok,)etter maten. Til og med den første juleaften med bare mor og meg, holdt vi på dette. Også for min del gjorde det godt å bli minnet på at det finnes noe(n) der ute som er større enn meg .
I og med at det er Thanksgiving: Jeg er takknemlig for tak over hode, fast jobb, kreativiteten og skrivegleden, men ikke minst for alle menneskene som jeg har å være glad i og som inspirerer meg til  å gjøre det beste ut av dette ene livet som jeg er i her og nå. Jeg kan bli flinkere til å utnytte mulighetene mine, det har jeg erkjent mange ganger, men mitt beste får være godt nok, også for andre.
Fred på jord, fryd på jord, ha en fortreffelig adventstid. Og jeg håper at flere med meg denne adventstiden ikke bare plukker favorittbitene men gleder seg over hele posen.

Vi, eller noen, elsker å bli lurt...og er det de samme som alltid venter på januarlønna?

Det er på tampen av black Friday. En adoptert tradisjon, fra USA, som det er to opprinnelser til. Den ene forklaringen er de lange bilkøene dagen etter Thanksgiving. Ja, som en svart fredag der alt så mørkt ut jf blåmandag da kanskje. Forklaring nummer to er at handelsstanden adopterte "black friday" begrepe fra kø-begrepet. De brukte det som begrep på fredagen etter Thanksgiving, men i betydningen at dette var dagen der de tilbød noen varer til reduserte priser for å lokke til seg kunder. Og det er rimelig å anta at det var da som nå: når du først var ute på shopping, så kjøpte du jo med deg andre ting du fant også selv om det var til full pris. Og på den måten gikk mange forretningers bunnlinjen i svart i stedet for i rødt, altså i pluss i stedet for i minus.

Sånn oppsto black friday, og handelsstanden her i Norge har slengt seg på bølgen. Men ikke helt. Det er ikke helt de samme crazy- tilbudene her, selv om noen tror det. I tillegg så tror jeg, og la meg si at dette er bare en antakelse eller noe jeg da tror,  men jeg tror at de varene som vi, eller noen, får kjøpt til 30% redusert pris på black friday, det er de varene som man kan kunne kjøpt på januarsalg til 50% redusert pris. Ja da, man får kanskje da kjøpt noen julegaver som det er for seint å kjøpe i januar...kanskje. Men ikke nok med det; på black friday kjøpes det mye varer til full pris fordi det er like greit å ta med seg når man er på shopping. Og de varene er jo de man kunne kjøpt på januarsalg, til 30til50% redusert pris. Så dere som sier at dere har tjent penger på black friday; ikke si det. Man tjener aldri på å bruke penger. Til dere som bruker begrepet spart, som er et litt riktigere begrep; dere tar også feil. Dere har kanskje unnlatt å bruke 30% av det som varen kostet på de varene som var nedsatt, men dere har samtidig brukt 20% mer enn det den ville kostet på januarsalg. I tillegg har dere brukt 50% mer enn nødvendig på de varene som dere kjøpte til full pris, som ville kostet halvparten på januarsalg. Hovedpoenget her er: handelsstanden brukte begrepet om den dagen i året da de reduserte prisene for å lokke kundene til seg, for at bedriftene skulle snu minus til pluss....ta et hint.

Og når jeg først er på spare og tjene og økonomi-begreper forøvrig. Det er et fenomen jeg aldri kommer til å skjønne, og vi er snart midt inne i det nå.

Nå har vi fått novemberlønn, og om 15 dager kommer desemberlønn med halv skatt. Og hvert år så er det noen som venter desperat på januarlønnen, fordi det er så lenge siden desemberlønn. Hva er det å skjønne, lurer du kanskje på. Jo..til tross for at vi bruker en del mer penger enn vanlig når det nærmer seg jul, så er det jo litt fascinerende at det er tomt for penger før januar-lønn, fordi: det er normal lønn i november. Femten dager etter novemberlønn kommer desemberlønn. Det vil si at det da er igjen ca en halv novemberlønn hvis man er vant til å få lønnen til å vare en måned. Dette kan man teoretisk sett da bruke litt til gaver men også bør man sette av litt til januar som etter manges sigende er en måned med masse utgiftener. Desemberlønnen er med halv skatt, så her er det ekstra penger å hente. Det vil jo si at med halve novemberlønnen og de ekstra halv skatt pengene, så skulle det være nok penger helt ut til januarlønn. Det handler bare om ikke å gå bananas når en stor desemberlønn kommer ramlende inn på konto før novemberlønnen er brukt opp, og med ekstra penger hilsen halv skatt. Men nei...hvert år i min yrkeskarriere har jeg hørt om denne fryktelige januar med masse regninger og ingen penger fordi det er halvannen måned fra desemberlønn til januarlønn.

Og, hvis min teori eller fordom eller antakelse stemmer, så vil det være noen av disse som trodde de nøt godt av både black friday og Januarsalg, mens de i realiteten brukte opp novemberlønnen på dette, og ble gående uten penger i halve januar fordi desemberlønnen kun varte de halvannen måneden det kunne vare med et normalt forbruk.

Si hva dere vil om meg og mi økonomistyring, men jeg finner det rimelig å anta att det å sette av penger til regninger på en egen konto hver gang lønnen kommer, er lurt. Det å sette av det som ikke er brukt,  hver gang man får lønn, er lurt. Det å sette av deler av novemberlønnen når desemberlønnen kommer er lurt. Det å sette av halv-skattbeløpet i desember til den dagen du virkelig trenger pengene, er lurt. Å sette av feriepenger til du skal ha ferie, og ikke bruke de du får de, er lurt. Si hva du vil, men det er jo dette det blir buffer av, og det skaper en større økonomisk frihet og færre luksusfellen-episoder.Og med det er det vel slutt på økonomi-moralpreken.

Da syskjenbånet på Gjøvik giftet seg med Janteloven

Jeg kunne kanskje kalt dette innlegget noe slikt som "da småskalaempatien ble overskygget av storpolitikken". Men jeg hadde ikke lyst til det, for jeg har ikke tenkt å være så politisk som en slik overskrift hadde antydet. Jeg skal bare slenge litt innom av og til.
Nå vet jeg ikke hvor godt Alf Prøysens "Æille har et syskjenbån på Gjøvik" er, men kjernen i sangen er at uansett hvor god du er, så er det alltid noen som er bedre. En strofe fra sangen kan jeg vel unne meg å sitere før jeg raser videre: "og når vi ramse firegangen utenått og fort, satt syskjenbånet vikar når lærinna skulle bort". Herlig. Jeg ser for meg at dette var oppbyggende for selvfølelsen for den jevngamle guttungen som endelig hadde lært seg firegangen.
Janteloven har jeg ikke tenkt å sitere noe som helst fra. Det ser ut til at den sitter i ryggmargen til mange, og denne helgen synes jeg altså at det kunne se ut til at syskjenbånet og Janteloven hadde giftet seg.
Sosiale medier er på godt og vondt. Jeg synes absolutt at det kan ha mye positivt ved seg, og frem til i helgen så har jeg også syntes at det har vært et funksjonelt verktøy for å vise hva man synes om det som måtte hende av katastrofer og andre uretter som preger nyhetsbildet. Derfor likte jeg ikke helt den dreiningen som dette tok i helgen. Når empati ikke kan utrykkes i den grad den enkelte måtte ønske. Når empati blir kritisert og vurdert i korrekt/ukorrekt-skalaen. Når den enkeltes følelser skal veies på riktig eller feil- vekten... Da kjenner jeg at jeg skriker litt inni meg.
Jeg har ikke tenkt å ramse opp  alt jeg observerte, men bare nevner et par eksempler. Det startet med sympatiske uttrykk i form av tricolor-profilbilder på facebook. Plutselig var det helt feil fordi det bare var fokus på terroren i Paris, og ikke angrep som hadde skjedd mellom annet i Beirut dagen før. Folk ble beskyldt for å være sneversynte og unyanserte, og viste sin sympati bare for den ene og ikke for den andre.
Hvor langt skal vi trekke det da?
Skal vi slutte med den årlige TV-aksjonen fordi det ikke samles inn penger til alle viktige saker samtidig? Skal vi slutte med rosa sløyfe i oktober og Movember, fordi det ikke er en måned for hver type kreft? Skal jeg slutte å være Redd barna- fadder fordi jeg ikke er Plan-fadder også? Skal vi lære den oppvoksende generasjon at hvis de ikke kan hjelpe alle så kan de la være å hjelpe noen som helst? 
Det var også et innlegg der deler av budskapet var at folk kunne slutte å be for de i Paris, for de trengte ikke mer religion,  det hadde de nok av. Det de trengte var musikk og dans og champagne.
Det er mulig jeg er helt på viddene nå, men jeg har en sterk fornemmelse av at de fleste av mine venner for eksempel på facebook hadde tatt det ille opp, eller rett å slett lurt på hva jeg holdt på med, om jeg hadde postet en statusoppdatering på lørdag morgen der jeg oppfordret folk til å danse og drikke champagne i sympati med ofrene i Paris. Nå er det mulig at noen ble støtt eller følte seg krenket over at jeg valgte å be for Paris og for menneskeheten som sådan også, men jeg kan heller stå inne for det.
Men tilbake til kjernen: Jeg blir rett og slett både skuffet og trist over at medfølelse og empati nå blir vurdert og taksert. Jeg synes det er fint at mennesket har evne til empati, medfølelse og sympati, og om dette vises i stor eller liten skala burde være underordnet. Det viktigste må da være at vi tar vare på og fremmer medmenneskeligheten og gir uttrykk for den.
Like lite som at mennesker har rett til å bestemme at andre fortjener å leve eller dø burde mennesker sette begrensninger eller regler for hvordan følelser skal uttrykkes.
Det finnes ingen riktig eller feil måte å håndtere kriser på. Alle har sin egen måte, og mens noen kan ta inn over seg og håndterer flere og/eller store kriser på strak arm, trenger noen å dele totalen inn i små deler og håndtere bit for bit.
Det finnes ingen riktig eller feil måte å sørge på. Noen sørger inni seg, andre uttrykker sin sorg høyt og stort, noen trenger lang tid, andre foretrekker å komme seg fort videre og heller ta etterraksteren senere.
Det er skrevet mye både i skjønnlitteraturen og i faglitteraturen, om positive forsterkere. Det som får fokus vokser, og positive forsterkere skaper mer ønsket adferd. Og i min verden er det å tolke sympati som politisk uttrykk ikke mye nyansert i seg selv, og for meg er det i alle fall ikke en positiv forsterker.
Til slutt vil jeg bare si at; Ja, jeg ser ironien i at jeg kritiserer innleggene som kritiserte hvordan andre uttrykte sympati, da de kritiserende innleggende også på mikronivå, sannsynligvis var uttrykk for følelser. Men det ville jo aldri bli nye innlegg i bloggverdenen hvis jeg analyserte alt ned til mikronivå.

You can't go home again

Overskriften er ikke min, det er Tomas Wolfe sin. Og det handler ikke om at grensene er stengt eller at du har mistet billetten din. Det handler om at når du har vært på reise, så befinner du deg på et litt annet sted når du kommer hjem igjen. Du er ikke den samme og da blir ikke hjemmet ditt det samme heller kanskje?
Jeg er fryktelig glad i å være på tur. Jeg er fryktelig glad i å reise, selv om det for omverden kanskje ikke virker helt sånn når reisefeberen tar seg opp allerede en uke før jeg skal dra. Jeg er jo en planlegger og et rutinemenneske, og det er alltid litt krevende å skulle holde full oversikt og tilrettelegge for alle eventualiteter både i forkant og på tur. Men jeg koser meg for det. Planleggingen er en del av det å glede seg, og jeg gleder meg ned til minste detalj.
Det starter jo med å finne datoer for reisen. Så er det å finne gode billetter, og i min verden er det enten direktefly eller god tid men ikke for god tid på mellomlandinger. Og helst ikke avganger fra Gardermoen tidligere enn kl. 9. Hvis jeg skal bo på hotell, er det alltid greit å se på andres evalueringer i tillegg til avstand til kollektivtransport eller eventuelt sentrum eller andre delmål på turen. Jeg tror ikke dette er unikt i det hele tatt. Dette er bekvemmelighetshensyn som veldig mange reisende tar tenker jeg.
Men, det er når det nærmer seg dato for reising at jeg kanskje blir litt over-forberedende. Jeg må alltid pakke i så god tid i forveien at jeg har tid til å pakke om et par ganger for å supplere med det jeg har glemt, eller ta ut det som er overflødig. I håndbagasjen er det alltid et ekstra sett med undertøy, en bikini hvis jeg skal til en varm destinasjon og på den kalde tiden av året og med mellomlandinger i de kalde deler av Europa, en tynn ullskjorte. Reiser jeg med Norwegian har jeg alltid med pledd, og jeg har alltid en passe tykk langermet genser. Alt dette er selvfølgelig et resultat av erfaringer som å miste flyet og måtte overnatte i Newark, en iskald tur fra Pisa, kalde timer med å vente på flyet i Paris eller vente to døgn på bagasjen i Florida.
For en uke siden lå det to bikinier i et hjørne sammen med et par treningsshortser og treningsskjorter, og i andre hjørnet lå det en capribukse og noen t-skjorter. Sandalene i midten kikket seg rundt og sa: "håper vi får med oss litt flere på veien hjem, for dette er kjedelig"
Turen til Florida gikk som smurt, med mellomlanding på Gatwik. Imigration og customs her gikk unna i full fart, for vi som har vært her tidligere, og har reist med ESTA før, vi får gå i en annen kø og den går raskt. Som alltid er det aller beste med hele turen det øyeblikket når jeg ser Kelly som venter på meg, og nest best er å gå ut i den varme kveldsluften. Fra da av er jeg hjemme i mitt andre hjemland. Opplevelsene har vært mange, men tid til å bare være er også høyt oppe på prioriteringslisten. Og sand mellom tærne, sol og bølgesus er som en spabehandling for vinterblek hud, stive ledd og overaktivt hode.
I skrivende stund sitter jeg på verandaen og kjenner en mild bris ruske meg i håret. Bikiniene og treningsshortsene har fått litt selskap for hjemturen som er om fire dager hvis jeg teller med i dag. Som vanlig er jeg ikke klar for å dra hjem, og som vanlig vet jeg at Tomas Wolfe har rett.

Allehelgensdag og hverdagsheltene.

I dag er det allehelgensdag, og dette landets og mange lands kirkegårder og minnelunder er fylt av tente lys. Kirkene er bedre besøkt på denne dagen og selv har jeg tent et lys til minne om alle de som nå er her kun i ånden. Det er en fin gammel tradisjon, og det er godt å sende en tanke til de kjære som jeg ikke lengre ser, og smile av et godt minne vi har felles.
Men hvis jeg skal være helt ærlig; bortsett fra det tente lyset så gjør jeg dette relativt ofte. Ja, det går nok ikke en dag uten at jeg har en eller annen i tankene som jeg lever litt ekstra for akkurat den dagen. Mange av mine daglige gjøremål inneholder et kjært minne om noen, og de ikke-daglige aktivitetene har også et fragment av noens innspill eller inspirasjon.
Jeg synes fortsatt det er fint med en allehelgensdag eller de dødes dag som det også er i noen land. Men, jeg kan ikke la være å tenke på alle helgenene som fremdeles er her, som jeg kan ringe eller skrive til, som jeg kan klemme og rose, og som jeg kan fortelle hva jeg mener om og føler for.
Der er jeg ikke like flink. Bare så det er sagt, så har jeg ikke googlet "helgen", men jeg har kanskje en følelse av at ett av kriteriene for å bli helgen er at du er død. Men jeg tror de fleste kan leve fint med at jeg strekker helgenbegrepet litt akkurat som englebegrepet også er strukket ut til å kunne omfavne levende mennesker.
Det er egentlig litt rart å tenke på. Her sitter jeg og skriver til de som måtte lese det, og finner ord etter ord som jeg setter i rekkefølge slik at det blir setninger med mening. Og mange gir meg tilbakemelding på at de liker det jeg skriver og at jeg er så flink med ord. ja, noen sier ting som at "du får jammen sagt det du". Likevel så sitter det mange der ute som ikke vet hva de betyr i livet mitt. De vet ikke hva jeg setter pris på eller ikke setter pris på for den del. De vet ikke at jeg tenker på dem, at jeg siterer dem, at jeg bruker det at jeg har lært av dem eller at jeg rett og slett bare er glad i dem. Til tross for at det er "de levende sin dag" hver eneste dag så lenge hjertet slår i brystkassa på den enkelte, så er det lett å glemme at en dag er den siste for alle. Ja ikke for det. Jeg er nok kanskje en knivsodd mer realist enn gjennomsnittet, og ser livet og døden hånd i hånd til de plutselig skiller lag. Men dette forhindrer meg ikke fra å tenke "neste gang" veldig ofte.
Det er så mange dager som har blitt merkedager på sett og vis. Morsdag, farsdag, bursdag, valentinsdag for å ta et knippe. Men uansett hvor mange slike dager som finnes, så vil der alltid være hverdager det er flest av. Og det er alle disse hverdagen som jeg skal få til å gå rundt etter at noen er død. Det er på hverdager jeg kjenner på ensomhet eller sorg eller glede. Det er på hverdager jeg føler meg lite verdt og som en liten prikk i et gedigent bilde. Ja, det er ikke gitt at jeg en gang føler meg som en fargeprikk i det store bildet enkelte dager.
Jeg klarer ikke la være å tenke at hvis alle som har vært på en kirkegård og tent et lys i dag, hadde dratt på besøk til en som ble glad for det, så hadde det vært veldig mange som fikk besøk i dag. det hadde vært veldig mange som slapp å sitte i ensomhet, og som fikk et løft. Som følte seg betydningsfull og satt pris på, og som kanskje fikk noen å dele tanker om en som burde vært der med. Ja, for jeg mener fremdeles at det er fint med allehelgensdag. Men den blir kanskje enda bedre hvis man deler det med en levende helgen.