Allehelgensdag og hverdagsheltene.

I dag er det allehelgensdag, og dette landets og mange lands kirkegårder og minnelunder er fylt av tente lys. Kirkene er bedre besøkt på denne dagen og selv har jeg tent et lys til minne om alle de som nå er her kun i ånden. Det er en fin gammel tradisjon, og det er godt å sende en tanke til de kjære som jeg ikke lengre ser, og smile av et godt minne vi har felles.
Men hvis jeg skal være helt ærlig; bortsett fra det tente lyset så gjør jeg dette relativt ofte. Ja, det går nok ikke en dag uten at jeg har en eller annen i tankene som jeg lever litt ekstra for akkurat den dagen. Mange av mine daglige gjøremål inneholder et kjært minne om noen, og de ikke-daglige aktivitetene har også et fragment av noens innspill eller inspirasjon.
Jeg synes fortsatt det er fint med en allehelgensdag eller de dødes dag som det også er i noen land. Men, jeg kan ikke la være å tenke på alle helgenene som fremdeles er her, som jeg kan ringe eller skrive til, som jeg kan klemme og rose, og som jeg kan fortelle hva jeg mener om og føler for.
Der er jeg ikke like flink. Bare så det er sagt, så har jeg ikke googlet "helgen", men jeg har kanskje en følelse av at ett av kriteriene for å bli helgen er at du er død. Men jeg tror de fleste kan leve fint med at jeg strekker helgenbegrepet litt akkurat som englebegrepet også er strukket ut til å kunne omfavne levende mennesker.
Det er egentlig litt rart å tenke på. Her sitter jeg og skriver til de som måtte lese det, og finner ord etter ord som jeg setter i rekkefølge slik at det blir setninger med mening. Og mange gir meg tilbakemelding på at de liker det jeg skriver og at jeg er så flink med ord. ja, noen sier ting som at "du får jammen sagt det du". Likevel så sitter det mange der ute som ikke vet hva de betyr i livet mitt. De vet ikke hva jeg setter pris på eller ikke setter pris på for den del. De vet ikke at jeg tenker på dem, at jeg siterer dem, at jeg bruker det at jeg har lært av dem eller at jeg rett og slett bare er glad i dem. Til tross for at det er "de levende sin dag" hver eneste dag så lenge hjertet slår i brystkassa på den enkelte, så er det lett å glemme at en dag er den siste for alle. Ja ikke for det. Jeg er nok kanskje en knivsodd mer realist enn gjennomsnittet, og ser livet og døden hånd i hånd til de plutselig skiller lag. Men dette forhindrer meg ikke fra å tenke "neste gang" veldig ofte.
Det er så mange dager som har blitt merkedager på sett og vis. Morsdag, farsdag, bursdag, valentinsdag for å ta et knippe. Men uansett hvor mange slike dager som finnes, så vil der alltid være hverdager det er flest av. Og det er alle disse hverdagen som jeg skal få til å gå rundt etter at noen er død. Det er på hverdager jeg kjenner på ensomhet eller sorg eller glede. Det er på hverdager jeg føler meg lite verdt og som en liten prikk i et gedigent bilde. Ja, det er ikke gitt at jeg en gang føler meg som en fargeprikk i det store bildet enkelte dager.
Jeg klarer ikke la være å tenke at hvis alle som har vært på en kirkegård og tent et lys i dag, hadde dratt på besøk til en som ble glad for det, så hadde det vært veldig mange som fikk besøk i dag. det hadde vært veldig mange som slapp å sitte i ensomhet, og som fikk et løft. Som følte seg betydningsfull og satt pris på, og som kanskje fikk noen å dele tanker om en som burde vært der med. Ja, for jeg mener fremdeles at det er fint med allehelgensdag. Men den blir kanskje enda bedre hvis man deler det med en levende helgen.