Da syskjenbånet på Gjøvik giftet seg med Janteloven

Jeg kunne kanskje kalt dette innlegget noe slikt som "da småskalaempatien ble overskygget av storpolitikken". Men jeg hadde ikke lyst til det, for jeg har ikke tenkt å være så politisk som en slik overskrift hadde antydet. Jeg skal bare slenge litt innom av og til.
Nå vet jeg ikke hvor godt Alf Prøysens "Æille har et syskjenbån på Gjøvik" er, men kjernen i sangen er at uansett hvor god du er, så er det alltid noen som er bedre. En strofe fra sangen kan jeg vel unne meg å sitere før jeg raser videre: "og når vi ramse firegangen utenått og fort, satt syskjenbånet vikar når lærinna skulle bort". Herlig. Jeg ser for meg at dette var oppbyggende for selvfølelsen for den jevngamle guttungen som endelig hadde lært seg firegangen.
Janteloven har jeg ikke tenkt å sitere noe som helst fra. Det ser ut til at den sitter i ryggmargen til mange, og denne helgen synes jeg altså at det kunne se ut til at syskjenbånet og Janteloven hadde giftet seg.
Sosiale medier er på godt og vondt. Jeg synes absolutt at det kan ha mye positivt ved seg, og frem til i helgen så har jeg også syntes at det har vært et funksjonelt verktøy for å vise hva man synes om det som måtte hende av katastrofer og andre uretter som preger nyhetsbildet. Derfor likte jeg ikke helt den dreiningen som dette tok i helgen. Når empati ikke kan utrykkes i den grad den enkelte måtte ønske. Når empati blir kritisert og vurdert i korrekt/ukorrekt-skalaen. Når den enkeltes følelser skal veies på riktig eller feil- vekten... Da kjenner jeg at jeg skriker litt inni meg.
Jeg har ikke tenkt å ramse opp  alt jeg observerte, men bare nevner et par eksempler. Det startet med sympatiske uttrykk i form av tricolor-profilbilder på facebook. Plutselig var det helt feil fordi det bare var fokus på terroren i Paris, og ikke angrep som hadde skjedd mellom annet i Beirut dagen før. Folk ble beskyldt for å være sneversynte og unyanserte, og viste sin sympati bare for den ene og ikke for den andre.
Hvor langt skal vi trekke det da?
Skal vi slutte med den årlige TV-aksjonen fordi det ikke samles inn penger til alle viktige saker samtidig? Skal vi slutte med rosa sløyfe i oktober og Movember, fordi det ikke er en måned for hver type kreft? Skal jeg slutte å være Redd barna- fadder fordi jeg ikke er Plan-fadder også? Skal vi lære den oppvoksende generasjon at hvis de ikke kan hjelpe alle så kan de la være å hjelpe noen som helst? 
Det var også et innlegg der deler av budskapet var at folk kunne slutte å be for de i Paris, for de trengte ikke mer religion,  det hadde de nok av. Det de trengte var musikk og dans og champagne.
Det er mulig jeg er helt på viddene nå, men jeg har en sterk fornemmelse av at de fleste av mine venner for eksempel på facebook hadde tatt det ille opp, eller rett å slett lurt på hva jeg holdt på med, om jeg hadde postet en statusoppdatering på lørdag morgen der jeg oppfordret folk til å danse og drikke champagne i sympati med ofrene i Paris. Nå er det mulig at noen ble støtt eller følte seg krenket over at jeg valgte å be for Paris og for menneskeheten som sådan også, men jeg kan heller stå inne for det.
Men tilbake til kjernen: Jeg blir rett og slett både skuffet og trist over at medfølelse og empati nå blir vurdert og taksert. Jeg synes det er fint at mennesket har evne til empati, medfølelse og sympati, og om dette vises i stor eller liten skala burde være underordnet. Det viktigste må da være at vi tar vare på og fremmer medmenneskeligheten og gir uttrykk for den.
Like lite som at mennesker har rett til å bestemme at andre fortjener å leve eller dø burde mennesker sette begrensninger eller regler for hvordan følelser skal uttrykkes.
Det finnes ingen riktig eller feil måte å håndtere kriser på. Alle har sin egen måte, og mens noen kan ta inn over seg og håndterer flere og/eller store kriser på strak arm, trenger noen å dele totalen inn i små deler og håndtere bit for bit.
Det finnes ingen riktig eller feil måte å sørge på. Noen sørger inni seg, andre uttrykker sin sorg høyt og stort, noen trenger lang tid, andre foretrekker å komme seg fort videre og heller ta etterraksteren senere.
Det er skrevet mye både i skjønnlitteraturen og i faglitteraturen, om positive forsterkere. Det som får fokus vokser, og positive forsterkere skaper mer ønsket adferd. Og i min verden er det å tolke sympati som politisk uttrykk ikke mye nyansert i seg selv, og for meg er det i alle fall ikke en positiv forsterker.
Til slutt vil jeg bare si at; Ja, jeg ser ironien i at jeg kritiserer innleggene som kritiserte hvordan andre uttrykte sympati, da de kritiserende innleggende også på mikronivå, sannsynligvis var uttrykk for følelser. Men det ville jo aldri bli nye innlegg i bloggverdenen hvis jeg analyserte alt ned til mikronivå.