Noen ganger blir det litt mye, men heller det enn mer enn nok

Som underteksten til bloggtittelen min sier, så bobler det av og til over inne i hodet mitt, og en måte å få slutt på boblingen er å la ordene strømme ut gjennom fingertuppene og ned over tastaturet. Denne uken har hjernen minn gått i høygir, og det kan av og til være ganske plagsomt. Jeg er på tredje innlegget siden søndag, så det sier vel også sitt.

I sånne uker skulle jeg ønske at jeg var fotograf. For fotografi er omtrent det eneste som kan stoppe hvirvelvinden i hjernen. Bak kamera handler det om komposisjon, om riktig forhold mellom blenderåpning og tid, om å fokusere skarpt, om gyldne snitt og den beste bakgrunnen. Jeg vet ikke hvor mange timer jeg har brukt på å vente på soloppganger, solnedganger, den største bølgen, elgen, fluesnapperen i fuglekasser eller at solstrålene skulle treffe morgentåken eller spindelveven slik at alt ble gull. De gode øyeblikkene der et lite metallisk klikk fortalte at dette øyeblikket var for alltid.

Når jeg leser det jeg nettopp skrev, så skjønner jeg plutselig hvorfor jeg ble og er så betatt av fotografi. Plutselig skjønner jeg at når jeg fotograferer, så kan jeg påvirke detaljene til å bli slik jeg vil. Jeg kan få komposisjonen riktig, og balanse mellom de forholdene som påvirker hvordan resultatet blir. I disse digitale tider kan jeg slette de bildene jeg ikke er fornøyd med, og jeg kan til og med pynte på de jeg er fornøyd med for å få de enda bedre.

I dette øyeblikket, akkurat nå skjønner jeg at det er dette mye av livet mitt har handlet om. Det å fokusere skarpt, og på de riktige stedene. Det har handlet om å komponere det beste, det ultimate drømmebilde. Jeg har strevd med å få hovedmotivet i det perfekte gyldne snitt, akkurat når lyset har vært riktig. Jeg har prøvd å finne tiden da lyset har vært levende og skyggene ikke har ødelagt for motivet, men har skapt den riktige effekten. Kjære vene, når jeg ser tilbake så ser jeg at jeg har prøvd å fotografere digitalt selv før digitale kamera eksisterte, for å slippe å få igjen de fremkalte bildene med både de perfekte og de mindre vellykkede bildene. Og når skuffelsen over de mislykkede bildene ble for stor, så prøvde jeg å retusjere i stedet for å rett å slett kaste og gå videre.

Jeg kjenner at jeg har litt gåsehud nå her jeg sitter, for dette er det som Opera Winfrey har tatt copyright på og gjort til sitt varemerke-uttrykk. Dette er et Aha-moment. Ja, dere leser riktig. Opera tror at hun har funnet opp det som vi her til lands har kalt en aha-opplevelse siden lenge før den dama var født. Men drit i Opera. Nå handler det om aha-opplevelser min og gåsehuden.

Tenk på all energien jeg har brukt i denne metaforiske fotojakten min da, som heter levd liv. Tenk på all planleggingen og komposisjonen som jeg har holdt på med, mens de perfekte øyeblikkene har haglet forbi som meteorsvermen. Tenk på all den mer eller mindre heldige retusjeringen av opplevelser, bare fordi de skulle vært bedre enn her og nå. Tenk på alle de gode sjansene som jeg har slettet for å rydde plass på minnekortet til noe som ikke ble noe av. Du store min. Det er jo nesten et mirakel at jeg har kommet hit jeg er her og nå, så mye tid som jeg har kastet bort. Og nå gjør jeg det igjen. Denne uken har jeg brukt masse energi og hjernegigabyte på å denge meg sjøl over noen uslettede og for dårlig retusjerte ting som jeg skulle ha kastet for lenge siden. Jeg kan høre at Desmond og Mpho knegger litt over at jeg endelig har skjønt litt av det som de prater om. Hadde de vært her, så hadde de nok sagt: det er dette vi prater om jenta mi. Du må bare tilgi og gå videre. Og plutselig skjønner jeg det at det ikke hjelper å gråte over spilt melk. For den er ferdig sølt og må bare tørkes bort. Jeg skulle ha gjort slik og sånn er ikke en drivkraft, det er en stor bremsekloss. Å sitte her og se tilbake på tapt tid og tapte sjansen er nok et minutt med tapt tid. Og jeg burde skamme meg. For jeg har tid, mens de som har gått ut av tiden, de har ikke et eneste sekund igjen.

Og mon tro hvor mange ganger jeg skal få denne sannheten midt i fleisen før jeg tør å gjøre noe med det. Tro hvor mange flere planer og ønsker og drømmer skal jeg se passere før jeg skjønner at jeg må tørre å bruke kakebokskamera innimellom. For de som ikke har hørt om det, så er kakebokskamera det som det høres ut som. Man tar en kakeboks, fortrinnsvis i blikk/metall. På den ene siden stikker du et lite hull, som du må dekke over med lystett materiale. Helst må man ha gammeldags film, men det skal visst nok gå an å bruke de nymotens fotofilmrullene også. Filmen festes i boksen i ly av mørket, og så plasserer boksen slik at siden med hullet som du stakk, mot motivet du vil feste på film.  Ta bort det som dekker hullet, tell så mange sekunder som du ønsker å eksponere filmen, og dekk til hullet igjen. Når du fremkaller filmen, ser du resultatet.

Slik bør jeg unne meg å leve livet mitt innimellom. Men tør jeg? Det gjenstår å se.