Å bli veid og funnet for lett

Jeg startet dette livet med solide 4140 gram, som var rundt 600 gram over helsestasjonens gjennomsnittsvekt. Og med stor matlyst og fasong som en bowlingkjegle holdt jeg meg godt over idealkurven. Lite visste vel jeg at dette var en av de få gangene i livet jeg skulle bli veid og ikke funnet for lett. Litt ironisk er det vel også at den eneste gangen jeg ikke ble funnet for lett, var en av de gangene der det hadde vært en fordel.
Jeg skjønner at helsevesenets idealer og kurver er bygd opp på statistikk og forsking, og selv om jeg har sett at deres standardiserte skjemaer og kurver kan bidra til unødig mye bekymring og uro for eksempel hos nybakte foreldre, så kan jeg se at disse standardene har sin misjon også. De er i det minste satt med et ønske om menneskets beste.
Men hva med alle andre ganger vi som mennesker blir veid og funnet for lett? Det er ikke nødvendig vis forsking og vitenskap som ligger til grunn i alle sammenhenger. Nei, her kommer synsingen og prestisjekampen inn, sammen med misunnelsen, janteloven og småligheten. Det er ikke alltid forsking som ligger bak standardene for effektivitet og kunnskapsnivå, integritet og personlighet. Her er det meningene til de som setter standarden som råder. Og det er interessant å se hva som vurderes innenfor enkelte områder. Facebook kan også se ut til å bære preg av de opplevde standarder. Personlig så mener jeg at antall donerte kroner til veldedige formål eller ukritiske delinger av artikler og statusoppdateringer, fra usikrede kilder, som tilsynelatende skal vise hvor mye vi tenker på flyktninger og kreftpasienter, ikke sier så mye om karakter, sympati og empati. Det forteller mer om at handlingsevnen er begrenset til kopier og lim inn eller del, trygt plassert i sofakroken.
Ja da, der satte jeg en standard, min standard. Jeg har ikke sagt at jeg er feilfri, og jeg kaster kanskje den første sten selv om jeg ikke er lytefri. Jeg skriver jo det jeg tenker i denne bloggen, og mine ord kommer også tilbake til meg selv i gitte anledninger. Det tror jeg dessverre er uunngåelig.
Men: det jeg prøver å være bevisst på, og som sorterer under dagens overskrift, det er dette med å sette standard og vurdere andres yteevne og effektivitet. Jeg har aldri ment og aldri hatt tro på at lengden på arbeidsdagen alltid sier noe om produksjon og effektivitet. Jeg tror noen får gjennomført mye på en åttetimersdag, mens andre får utført mindre. Jeg tror at noens ti-timersdager har et stort prosentvis svinn i form av energisvikt og manglende konsentrasjon eller personlige gjøremål, mens andres ti-timersdager tilsvarer to normalarbeidsdager for andre. Jeg tror ikke at fulle møtekalender alltid er fasitsvaret til bedriftens produktivitet og resultatoppnåelser, mens i andre sammenhenger så er det nettopp det som er realiteten. Det jeg prøver å si er at individuell yteevne, produktivitet og effektivitet varierer, men det er ikke nødvendig vis slik at tid, tempo og møtevirksomhet gjenspeiler eller er symptomatisk for den enkeltes resultat. Det er forskjell på oss mennesker. Vi er utstyrt med forskjellig energinivå, helse, kapasitet, tankesett, moral og standardene blir påvirket av baggasjen vi har med oss helt fra starten av og etter hvert som baggasjen fylles opp når vi lever gjennom uker måneder og år. Og jeg tror at i våre situasjonsbetingede tilværelser så er det ikke alltid sammenheng mellom hvem som har behov for å hente seg en baggasjetralle når det blir for tungt, og hvem som faktisk henter eller får tak i en tralle. Jeg tror heller ikke det hjelper den som har for tung bagasje, å påpeke det faktum at de burde ha en tralle, hvis de ikke ser muligheten for å få tak i en i øyeblikket. Det er samme prinsippet som med en kul i panna. Den blir ikke borte og blir ikke bedre av at andre påpeker at den er der.
Det virker som det er så mye lettere å møte forståelse når det kommer til fysisk krevende oppgaver enn til tankearbeid og utarbeidelse av rapporter og dokumentasjon, eller utførelse av serviceyrker.
Ta vikingene. Hver mann hade sin åre og sin kraft. Og de så sikkert fordelen med et taktfast tempo og system for å få skuta til å flyte fremover. Men havstrømmene, den enkeltes muskelmasse, vind og uforutsette hendelser ville alltid spille inn på hvor raskt de kom til målet. Ta fjellklatreren. De ekstra sekundene det tar å sikre tauet og festene i fjellveggen er vel anvendt tid når håndgrepet glipper. De minuttene ekstra du tar for å pakke fallskjermen slik at den utløses riktig kan sikkert sinke hele laget opp i luften, men for deg så er det en stor fordel når du henger trygt under en perfekt utfoldet fallskjerm. Når det kommer til gjennomføring av vedtak på hjemmetjenester, legers pasientbehandling, kartlegginger og rapporteringer som er avgjørende for menneskers fremtid, det er noe annet. Da er det klokk inn, klokk ut, gjennomsnittstiden og i mange tilfeller kvantitet foran kvalitet.  Mange  mener noe om det, og lager en rapport og en handlingsplan. Beklager, men noen ganger blir det som skrift i sand. Jeg er så velsignet at jeg har en fastlege som ofte er forsinket. Takk og pris, for i mitt hode betyr det at hun tar de minuttene ekstra som det tar, fordi hver pasient betyr noe. Noen kan kanskje si at dette er mangelfull respekt for andres tid. Jeg er uenig, og står for det.
Hva vil jeg med dette da? Jeg vil bare si at det å bli veid og funnet for lett ikke nødvendig vis øker produktiviteten og yteevnen. Jeg tror at jevnt og trutt kontra skippertak og ad hoch kan gi samme resultat. Jeg tror at det er totalen og summen av alle som bidrar som kan gjøre forskjellen. Og jeg tror at viljen er til stede i de aller aller fleste, men synet på hva som er akseptabel bruk av tid er forskjellig. Roma ble ikke bygget på en dag, men jeg tror at jevnt og trutt, stein for stein spilte en like stor rolle som møtene i Roma-byggekomiteen.