71 grader nord sett i lys av Helene sjekker inn.

Jeg burde jo lært etter alle de årene vi har hatt reality-TV i mange varianter. Jeg burde jo skjønt at etter et par sesonger så begynner jakten på nye vrier, deltakere som skaper utfordringer, deltakere med veldig høy selvtillit i den ene enden, de som er dyktig til alt i midten, og de som ikke er så gode til alt og som blir syndebukken i gruppen. Og dette er nesten litt uavhengig hvilken reality det dreier seg om. 

Og, jeg skjønner at det er redigering. Det trekkes ut gullkorn og krangler, gleder og sorger. Men uansett redigering: det som vi hører er sagt, og det som vi ser er gjort, og jeg tenker at uavhengig av tatt ut av sammenheng eller satt i annen sammenheng, så er det noe som er ugreit uansett.

Utløsende faktor for denne bloggen og overskriften var gårsdagens 71grader nord. Oppløpet var kappløp mellom to grupper. Hver av gruppene hadde en som syklet saktere enn de andre. Den ene gruppen løste det med å overta noe baggasje. Den andre gruppen løste det litt todelt, der deler av gruppen oppmuntres hun som strevde litt, mens særlig en gav råd som var mer masete enn noen annen. La oss være ærlige: når du sliter og tråkker i motbakke, så er det vel ingen av oss som hadde likt å få rådet "prøv et høyere gir, for selv om det blir tyngre så får du bedre effekt av hvert tråkk. " Rådet er ikke feil, men når du knapt orker å tråkke så er det siste du trenger råd om høyere gir. Hun kom også med stikk som "jeg kan ikke fatte at noen synes disse syklene er tunge å sykle på". Er det nå jeg skal legge til at hun er spinninginstruktør?? 

Men la gå med det. Det var ikke dette jeg reagerte mest på.

På slutten av konkurransedagen så tapte dette sistnevnte laget, etter å mellom annet ta et valg på å ikke bruke tid på å justere ror på kajakkene, og dermed bruke mye lengre tid på å padle. Men dårlige valg var ikke det store tema. Nei, denne nittenåringe jenta som sleit med syklingen, hun fikk skylden for hele tapet. Ja, for hvis hun hadde syklet fortere så hadde de kunnet justere ror og da hadde det gått fortere bla bla. Og så kommer absurdepisoden. En voksen mann tar for seg denne 19-åringen, og sier at det er hennes skyld at de tapte. Selvfølgelig sier han også "det er flere som mener dette", og han ber henne vurdere å tape utslagskonkurransen fordi det er hennes skyld at de havnet der. En annen voksen mann kommer også til og støtter utsagnene. Det spiller ingen rolle med regi. Fakta er det som blir sagt, og at 19-åringen gråter. En tredje mann kommer endelig til og sier at dette kan han ikke se på. Han sier som jeg tenker, uavhengig av hva som blir sagt; hun gråter og det er ikke ok.

Jeg skiftet kanal og så gikk jeg inn og la igjen en melding på fb-siden til 71grader nord. Og der var jeg ikke alene om å kalle dette for tilnærmingsvis eller regelrett mobbing. Takk og lov, tenkte jeg. Det er ikke bare meg som ikke liker utviklingen her. Men, så kom det jammen kommentar fra administrator på fb-siden, som sa at vi måtte huske på at deltakerne var under press og stress, og at konkurranseinstinktet var veldig sterkt hos noen av deltakerne. 

Nå vet ikke jeg hvem som styrer denne siden, men mobbing har ingen ting med konkurranseinstinkt å gjøre i min verden. Problemet er jo ikke at vi som seere glemmer at deltakerne er under press. Problemet er vel heller at noen deltakere glemmer at de er på TV og at det til syvende og sist bare er en konkurranse., og at det ikke handler om liv og død. Det hjelper ikke å være god med GPS når ditt moralske kompass er helt kaputt sier jeg bare. Og, jeg håper at jeg aldri i verden har så lyst til å vinne en bil at jeg til og med tyr til mobbing for å øke vinnersjansene mine.

Hadde jeg skrevet dette innlegget i går, så hadde det sluttet her. Men så er det sånn da at verden er full av kontraster. For i kveld har jeg sett "Helene sjekker inn", der Helene denne gangen sjekket inn på sykehjem for å komme tett inn på livet til de som jobber og beboerne der.

Snakker om kontrast. Fra gårsdagens spreke mennesker midt i livet som klager over at de taper en konkurranse og til mennesker som må flytte inn på sykehjem fordi de ikke kan bo hjemme. Fra voksne menn og kvinner som klager over at de ikke får utnyttet sitt potensiale fordi andre rundt dem ikke klarer å yte like mye, og til eldre mennesker som må tilpasse sitt selvstendige jeg til en gruppe vi som spiser alle måltider sammen med 20 andre, til faste tider.

Jeg ser på disse menneskene som bor på siste holdeplass, som forteller om vansker med å venne seg til både tanken på å bo der og til det å faktisk bo der. Voksne mennesker som må bruke bleie. Noen som glemmer hvor rommet deres er. Voksne mennesker som alle har vært noe i sine liv, og som nå må bli noe annet, på et lite rom i en lang korridor. Det er tårer, det er krangler, det er harde ord og latter. Og jeg tenker: det må de faktisk få lov til. Disse menneskene har ikke nødvendig vis bedt om å få komme dit, de er ikke plukket ut av et casting-team fordi de vil skape liv og røre eller god underholdning. Snakker om reality. Snakker om knallhard virkelighetssjekk. Og jeg kjenner at disse "småungene" som jeg så på TV i går, de skal få gå til Nordkapp alene i år. Og i og med at det er opptak fra tidligere, så håper jeg at de gjorde som meg. Jeg håper at de så gårsdagens episode. Og at de så det samme programmet som meg i kveld. Og at de sitter, ubekvem og flau, ille berørt over egen adferd, mens de skrur på det moralske kompasset sitt.