På mitt forrige blogginnlegg fikk jeg kommentaren modig. Ikke vet jeg hva dette innlegget vil medføre av kommentarer, om noen, men det er i alle fall ærlig og kanskje også et snev av modig.
Overskriften gir et hint om en mørk blogg, men jeg har ikke tenkt det dithen. Jeg tror det vil handle mer om regnbuens farger og så får jeg heller svinge litt ut og inn av denne dagens sorte kjoles blonder underveis.
Farger er i mitt liv nesten like viktig som bøker og musikk. Nå er det jo mye farger i musikk også, og i bøker, så sånn sett er det for meg flere sider av samme sak. Men fargene har en allsidighet som gir hverdagene kanter, innhold og følelser. Fremdeles ikke helt med meg? Bær over med meg en liten stund til så skal jeg prøve å sette ord på hva jeg mener, innimellom kirkens og andres kulørte krumspring.
Jeg starter med kirken, denne stakkars gamle institusjonen som har fått sånn juling denne førjulstiden. Jeg lar forresten den debatten ligge nå, da jeg har ment noe om det tidligere.
Kirkeåret består av fire farger.
Fiolett er nok den tiden som er best kjent, og som er tiden vi er inne i nå. Fiolett er fargen for forberedelse, advent og faste, men også fargen for oppgjør og sorg. Det passer jo for så vidt bra, med tanke på hvor mange som dør i løpet av denne mørke og kalde tiden på året, for ikke å snakke om den dystre tiden for sorg og oppgjør som har vært hvis vi skimter ut over landegrensene i år.
Grønn er majoriteten av kirkeåret. Grønn er fargen for vekst og liv. Nå er det kanskje noen som tror at påsken er en av kirkeårets grønne perioder, i og med at det har blitt så mye fokus på dette med nytt liv og kyllinger rundt påske, som et alternativ til det som påsken er i bibelsk forstand. Men nei, påsken er hvit i kirkeåret. Hvit er fargen for renhet, glede og fest. Hvit er også julens farge. Da er det kanskje ikke så feil med hvite lys da, slik som mor insisterer på. Nå er nok det mest fordi hun ikke synes noe om røde lys, men det er i tråd med kirkens farger. Den siste av de fire fargene er rød, og symboliserer ånden, ild, offer og blod. Rød er pinsen og martyrdagen.
Slik er kirkeåret delt inn. I fire farger som går og kommer i løpet av året. Og noe av dette har vi tatt inn i dagliglivet og ord og uttrykk. Håpet er lysegrønt sier vi. Og selv om vi ikke omtaler det åndelige så mye, så er kanskje kirken inspirasjonen til at kjærligheten symboliseres med rødt. Og den hvite brudekjolen er kanskje også inspirert av symbolismen renhet. glede og fest.
Men det var egentlig ikke kirkeåret som var utgangspunktet mitt i dag. Kirkefargene kom bare ramlende under veis, mens jeg støvsugde gulvene mine før jeg satte meg ned foran PCn.
Jeg tenkte mer på min egen bruk av farger gjennom året.
Jeg liker de hvite dagene. For meg er det de dagene som ikke har andre farger som kompliserer det hele (selv om vitenskapen sier at hvitt lys inneholder hele fargespektre. Det er bare lysets brytning som avgjør hvordan det ser ut for våre øyne). Vitenskap til side. Hvite dager er ukompliserte og lette som fjær. De er lette å våkne til, og bærer meg som på en sky gjennom ukene. Hvite dager er nye og ubrukte, og er som et lerret som jeg kan bruke om og om igjen.
Gule dager er også herlige. solfylte og varme, med mye latter og vakre solnedganger. I gult ligger kjærlighet og vennskap skjult, har jeg lest en gang. Kanskje var det rosenes språk? Ja, for å si det med roser handler også om farger. Mest om farger og litt om tall.
De grønne dagene er nok inspirert av kirkens definisjon. De er håpefulle og bærer med deg nye ting. nye opplevelser, eller mennesker, eller kunnskap. Jeg liker de grønne dagene også, men jeg vil ikke ha for mange på rad, da det er krevende å skulle bære så mye håp og møte så mye nytt over lengre tid. Rosa eller røde dager er litt farlige, da de er lettere vanedannende, og har en tendens til å lande på en blå dag etter hvert.
De blå dagene er lettere melankolsk og han ofte ha en god porsjon savn i seg. De er litt sånn vondgode de blå dagene, for savn kan være litt positivt også, helt til det vokser deg over hodet. Blå dager og bluesmusikk kan selvfølgelig gå greit, og det er sjelden de blir hengende i.
Dagene kan selvfølgelig komme i vifteform ut av sin prisme også. De kan skifte farge på et blunk, og pepre meg med farger som skifter på sekundet eller timen. Da lengter jeg ofte etter de hvite dagene igjen. Jeg liker ukomplisert, jeg liker enkelt, jeg liker forutsigbart. Kjedelig? Kanskje, men så er jeg vel kjedelig da.
Men, som jeg forespeilet litt tidligere, så er det, midt oppi dette, de sorte dagene da. Jeg skrev de som iført en sort kjole med blonder. For hvis det ikke var blonder, så ville det ikke være bittesmå glimt av lys eller andre farger.
Sorte dager er tunge. Det er vanskelig å stå opp, fordi det er ingen ting som venter annet en planløs tom tid. Alt for mye tid, som snirkler seg videre som lusa på tjærekosten. Og det verste er å vite at all denne tiden er tid som jeg aldri får igjen, og som veldig mange skulle gitt alt de har for å få. Det er derfor disse dagene er så ekstra tunge. Fordi man skal ikke ha dem. Rike friske mennesker, gjeldfri og med egen bolig og ny fast jobb skal ikke ha sorte dager. Særlig ikke i en tid da andre mennesker blir bombet og beskutt og er uten mat, klær, hus og i verste fall så mister de også livet fordi andre bestemmer seg for å ta det.
Og nettopp derfor er det at jeg ikke sier det høyt, verken til kjæresten, familie, til venner eller kolleger. Fordi det ikke er stuereint. Fordi det føles så utakknemlig og så påtatt. Fordi alle andre som har det verre har det verre, så da er det da vel for pokker bare å ta seg sammen!
Jeg skriver det, jeg leser det høyt for meg selv og snart skal jeg dele det også. Og det hjelper like lite når jeg er midt inni det. Men på andre siden av den sorte dagen er det om ikke annet en grå en. Og jeg skal ikke gjøre narr av av grått. For grått er lysere enn sort, og noen ganger må jeg ta til takke med farger som ikke er i regnbuen. Ikke for det. Jeg kan bli overrasket av en grønn eller gul dag også. Hvem vet? Jeg vet at ingen vet, men at den som lever får se. Så får jeg bare kave videre til denne dagen gir seg.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar