Natum videte Regem Angelorum

En strofe fra favorittjulesalmen over alle, Adeste Fideles, (O come all ye faithful eller O kom alle kristne) er inngangen til årets juleblogg. En påminnelse om å hylle englenes konge. Og hvis vi synger den på latin, så kan det hende at selv ømfintlige skolebarn-ører ikke tar skade av den også. For det de ikke skjønner, det har de ikke vondt av.
Nå er det ikke lenge til julen ringes inn, og jeg skal som så mange ganger før, høre kirkeklokkene i Surnadal. Et år går som regel fort. Dette året har gått litt treigt, men vi har nå i alle fall kommet frem til 21. Desember.
Året i verden har vært brutalt, og mange mennesker har falt for andre menneskers hånd. Vi minnes igjen og igjen om at ingen ting kan tas for gitt, og jeg regner med at det er flere enn meg som ser seg litt over skulderen og følger litt ekstra med på hvem vi har rundt oss når vi er i større forsamlinger eller på reise.
Derfor overskriften min. For å minne om at det finnes en englenes konge. Og hvis det finnes en konge over englene, så må det finnes engler. I de tider vi er inne i nå, så kan noen og enhver ha godt av å tro på at det finnes engler. Jeg snakker ikke om de hvitkledte englene med glorie og vinger, eller de kjerubiske glansbildeenglene med glitter på. Jeg snakker om de gode egenskapene som veldig mange har. Omsorg, empati, sympati, hjertevarme er ord jeg forbinder med engler, og da er det plutselig mange av dem rundt oss. Heldigvis.
Vi trenger alle en utstrakt hånd innimellom, og vi trenger alle noen som kan slippe det de har i hendene og trå til litt ekstra når vi trenger det. Nå ser jeg at jeg har gått i "vi" fella, og skriver som om jeg kjenner alle mennesker i hele verden. Ok. Jeg trenger i alle fall å tro på at det finnes gode uselviske mennesker som kan gi det lille ekstra når det røyner på. Jeg har vært en slik en av og til. At jeg har vært en engel er kanskje å trekke det litt langt hvis jeg tar utgangspunkt i glansbilde og glorie-bildet, men jeg har sluppet det jeg hadde i hendene og trådt til for medmennesker. Jeg har bidratt med så lite eller så mye jeg har kunnet, og jeg har forsøkt å gå foran som et godt eksempel. Ikke alltid. Og kanskje er det derfor jeg ikke identifiserer meg med glorie-utgaven. Men jeg tenker at det er heller ikke målet. Ikke for meg i alle fall. Men jeg kan rekke ut en hånd når jeg kan det. Og jeg kan gi det lille ekstra når jeg har det.
Det ser dessverre ut som at sosialdemokratiet oppleves som en trussel der ute. Folket velger ledere som oppfordrer til egoisme og utestengelse, til å kreve og ta men ikke dele. Kynismen får sitt inntog, og det er ikke mye engleaktig over det politiske spillet som pågår. Mye handler om penger, og med pengehungeren kommer overbeskatningen av naturressursene. Det virker ikke som at uttrykket om at det ikke er barna som arver jorden, men vi som har lånt jorden av barna er så viktig lengre. Det ser heller ut som om at så lenge jeg har det jeg trenger og dobbelt så mye til, så er det ikke så nøye om neste generasjon får lide.
Det ser ut som om verden må gå litt i seg selv nå. Vi må bort fra mye vil ha mer, og tilbake til å dele det vi har. Vi må bort fra meg, meg sjøl og jeg og tilbake til oss og vi. Vi må kunne gi uten å få tilbake, men også gi tilbake selv om det ikke er et krav. Og jeg vet at jeg har mast om det tidligere også, men jeg sier det igjen: det begynner med hver enkelt. Hvert eneste menneske må skjønne, erkjenne og gjøre noe med det.
Jeg hadde ikke sagt det om igjen og om igjen hvis jeg ikke trodde det nyttet. For jeg tror på det. Det jeg tror på, får fokus, og det som får fokus det vokser.
Venite adoremus Dominum. Gledelig jul alle sammen.