Jeg skulle likt å lære verden å synge i perfekt harmoni

Overskriften er min frie oversettelse av sangtittelen som the new seekers hadde en hit med på søtti-tallet. Jeg kommer tilbake til harmonien og sangen etter hvert.
Jeg har hele livet blitt sett på som veldig hjemmekjær, urnorsk og patriotisk. La meg med en gang få si at patriot-begrepet dreier seg om å støtte opp og bevare det norske, og ha noe kunnskap om og hegne om norske tradisjoner, men uten å tråkke på andre tradisjoner. Jeg er glad i Norge, norsk mat, språk og tradisjoner, og det har jeg ikke tenkt å hverken forklare eller forsvare.
Men: når det kommer til patrioten i meg, så har ikke denne nødvendig vis vært, og er fortsatt ikke stedbundet og konstant.
Da jeg bodde i hjembygda Surnadal, heiet jeg på Surnadal både dame og herrelag i fotball. Jeg brukte fjellheimen rundt meg, og handlet det meste av klær og utstyr på de butikkene vi hadde. En sjelden gang var det shopping i Trondheim, men hovedinnkjøpene var lokale.
I og med at det er en jordbruksbygd, ble for eksempel epler, poteter og egg handlet enda mer lokalt, i kjelleren hos ulike bønder. Vi hadde hytte på Bystingen, i Snillfjord kommune, så der var det selvfølgelig også full oppslutning om lokalt næringsliv. Handleturer til Sunde, og Per på Vågan. Og heia Krogstadøra, senere Fjordtrim
Så flyttet jeg til Trondheim. Å Rosenborg og Rosenborg. Etter som hvor jeg bodde i byen, var det nærbutikken som gjaldt, og marka eller parker ble nye turområder.
Så ble det Koppang. Seterbua, nærbutikken Strand på Trønnes, Turer langs Glomma og i Vinjeveien eller Stai-Trya-vægen. Jeg plukket opp dialektord og mattradisjoner så godt jeg kunne, og engasjerte meg i lokalhistorien ved å prate med mine eldre naboer og lokalbefolkningen ellers.
Derfra til Grünerløkka, med lokale puber, Birkelunden, Akerselva, og Telthusbakken hvis jeg krysset elva. Rosenborg beholdt jeg, for Vålerenga blir aldri mitt fotballag.
Røa fulgte etter Grünerløkka. To år med turer i Mærradalen og Bogstad. Til og med nye briller ble kjøpt lokalt i Røa sentrum. Jeg beholdt et par faste puber i byen, men det var jo fordi jeg var kjent der og var på hils når jeg kom inn i lokalet..eller alternativt kjente eierne.
Så ble det gamlebyen med Sørenga og Ruinparken, og jokern i Oslogate. Turer opp Ekebergskrenten, Kampen og Vålerenga. (Men fremdeles Rosenborg).
Jeg var en svipp innom Høvik, men det ble aldri mitt sted. Men Sandaker i 17 år har ført med seg mye kortreist.
Så, nå har jeg flyttet til Oppsal. Det er ikke mer enn seks uker, men alt nå er jeg litt patriot. Jeg prøver å handle på Kiwi og Rema 1000 som ligger nærmest. Alternativt er det en Kiwi på Bogerud som er samme bydel. Jeg har funnet meg en jerniabutikk på Bøler med god sørvis, og Brynsenteret har en utmerket Claes Olson der de løp omkring for å finne frem det jeg spurte etter. I sportsbutikken på samme senter klippet de en dobbelpakning med fiskesnøre i to, og jeg fikk en halvpart til halv pris, fordi de skjønte at jeg skulle henge bilder og ikke fiske, og dermed ikke trengte 200 meter.
På Tveitasenteret (som er nabobydel, men kort vei) har de en Kid-butikk med hyggelige folk, og en Jernia med tre hyggelige og en som jeg klarer meg uten. En litt større meny-butikk er også kjekt.
Jeg har turkart og hører på gode råd fra kolleger som er godt kjent i Østmarka, og jeg kjenner jeg er litt ekstra stolt over det store naturreservatet om Østensjøvannet er.
Det går litt sport i det å se hva jeg kan løse innenfor bydelsgrensen, og jeg er ganske fornøyd med at det til og med er ulv i marka mi. Ja, det er litt marka mi nå som jeg bor her. Og jeg følger med på byggesaker på en annen måte i tillegg til det som hører med jobben min.
Jeg er nok oppdratt til, eller kanskje har jeg lært meg gjennom å observere omverdenen, å støtte opp om småbedrifter og lokalt næringsliv. Og det har blitt enda viktigere med årene hvis man kommer litt utenom bykjerner eller tettbygde strøk. Handler du ikke på nærbutikken så blir den borte. Tar du ikke vare på naturen rundt deg, blir den ødelagt eller forringet.
Og nå kommer jeg til overskriftens poeng, og jeg bruker en gitarmetafor i og med at det handler om harmoni. Det å flytte inn i denne leiligheten som jeg liker så godt, det var som å skifte en streng på gitaren. Fem strenger var stemt og hadde satt seg, slik at de ikke trengte å finjusteres hver gang jeg skulle spille, men den sjette måtte justeres hver gang helt til den sluttet å sige, og satt som den skulle. Når siste finjusteringer var gjort, eller når bildene kom opp på veggen, da sang alle strengene i livet mitt i perfekt harmoni igjen.
Jeg tror at for meg, så synger verden i perfekt harmoni når jeg har det jeg trenger for å leve behagelig og i sakte tempo med tid til refleksjon. Den gamle leiligheten min, med behov for en ansiktsløftning og med ekko av en skilsmisse, var en streng med ulyd når jeg satte meg ned og hørte etter. Og når jeg først hørte ulyden, så ble disharmonien en indre uro som gnaget på velværet. De fem andre strengene er kanskje oppsummert i kjærligheten, kunsten, økonomien, mellommenneskelige relasjoner og selvstendigheten.
Terje Nilsen skrev i sin sang "Mjelle": Hvis alle hadde funne sæ et Mjelle. Ei stille strand som fylte dæm med fred....Jeg tror ikke jeg har vært så samstemt siden vi solgte hytta på Bystingen. Hytta var mitt Mjelle. Natur, hav, salt luft og en tilbaketrukkenhet som gav meg det rommet jeg trengte for å lade batterier og finne roen inni meg. Det salget var mer som en amputasjon av minst ett bein, for å ikke ha dette vakre stedet skapte en stor ubalanse i harmonien. Men nå, når jeg sitter her i sengen min med morgenkaffen og gardinene på gløtt, så kjenner jeg på den samme roen igjen. Kelly sa når jeg flyttet inn her, at når jeg nå fikk balkongen, gjesterommet og et større kjøkken og bad, så ville jeg aldri ønske å dra herfra. Når jeg leser teksten over med alle mine kortreiste muligheter som jeg har funnet, så kan det hende hun har rett. I det daglige, må jeg vel føye til. For i skuffen ligger det en bilett til Florida. Men det handler jo om et annet sted som også er litt hjemme, når jeg er der.
Jeg titter ut på vakre høstfarger som vaier i vinden, trekker et dypt drag med høstluft inn i lungene, puster godt ut og kjenner at det er på tide å møte en ny dag. Måtte det være en vakker en.

Orkanens øye

Oppbyggingen til dette innlegget har vel skjedd i takt med orkanen Irma, den største orkanen som noen gang har vært i Atlanterhavet. Irma er den orkanen som har holdt kategori 5 over lengst tidsperiode, og det har vært urovekkende å følge henne i de ni dagene jeg har fulgt henne. Selvfølgelig er jeg personlig engasjert i dette, i og med at hun er på vei til Florida, men det er også det generelle medmennesket i meg som skriver. Dette innlegget vil av den grunn inneholde litt av hvert. Fakta om orkaner, litt om journalistikk og pressedekning, litt om folk generelt og kanskje kan det også en metafor hvis man ser dett litt utenfra når orkanen har lagt seg.


Det var NRK som inspirerte meg til å skrive i dag. De hadde et innlegg, relativt optimistisk vinklet, om at orkanen nå hadde endret retning og at Miami så ut til å unngå orkanens øye. Tampa ser også ut til å slippe lettere unna, skrives det. Så fint for Miami, for det var spådd å bli en ordentlig katastrofe. Selvfølgelig ville det vært katastrofe, lavtliggende, infrastruktur helt ned til strandkanten, og en befolkning på størrelse med Norge. Og hurra for at Tampa ser ut til å klare seg bedre enn forventet.
Begge disse tingene er selvfølgelig bra, og jeg skjønner at forskjellen på Norsk og Amerikansk presse er så stor i denne sammenhengen. Her i Norge så kan man vinkle det litt positivt fordi det rammer jo ikke oss uansett dette her, og kategori fire er jo bedre enn fem. Og det er forskjell på millionbyer og mindre byer. Men for de som bor i Florida er jo dette bare en forskyving av problemet. Store deler av Florida ligger fra 0-3 meter over havet, med mye infrastruktur langs kysten, og det bor jo folk over alt. Det er også lett å glemme men viktig å huske at Irma er så bred at selv om selve øyet kun treffer noen områder, så blir likevel størstedelen av Florida berørt av orkan eller tropisk storm. I tillegg er det sendt ut varsel om tornadoer for hele den sørlige delen av Florida, i tillegg til advarsler om stormflo.
Selve dreiningen, som for øvrig har skjedd litt etter litt siste døgn, den gjør at vestkysten av Florida nå får orkanens øye opp langs sin kyst. Dette rammer mine folk hardere enn om det hadde havnet på østkysten, så derav et større engasjement, men mye av teksten er objektiv og fakta, ut fra mitt kunnskapsnivå og hva jeg har fått med meg på wink- News, som har vært fantastiske så langt.
Orkanens øye er et kjernepunkt som er mye omtalt i pressen, og i løpet av natten har øyet flyttet seg litt lengre vestover, jamfør prognosene. Dette gjør at den treffer fastlands- Florida senere enn tidligere antatt. Florida Keys kommer midt i øyet, ganske snart.
Men orkanens øye er bare en del av den grusomme pakken som kommer. Det er helt klart bra å unngå et direkte nedslag av en orkan. Det er bare det at når orkanens øye går opp langs kysten et sted, så skaper det store utfordringer. Rundt orkanens øye ligger øyeveggen, og i den ligger den kraftigste vinden. Denne vinden presser vannet inn over land og skaper det som er stormflo. Det er spådd 9 fot på det verste, som er 2,75 meter. Stormfloa er også det som graver ut strendene, som ofte er eneste skanse mellom sjø/hav og veinettet. Og, stormfloa er sterkest under selve orkanen, men etterdønningene fortsetter å grave dager etter at orkanen, med øyet og øyeveggen og resten av området rundt, har passert.
I følge nyhetene så har hundretusener alt mistet strømmen. Å miste strømmen er kritisk for alle uansett hvor man bor, for de fleste husholdninger er strømbaserte. Men i et tropisk område, i en periode der alle dører og vinduer må være lukket, og i mange tilfeller spikret igjen, betyr strømstans selvfølgelig også ingen aircondition. 24 grader og høy luftfuktighet, kombinert med gjenspikrede vinduer. Jeg bare nevner det.
Som jeg skrev tidligere så er det stor forskjell på pressevinklingen og selvfølgelig også dekningen i norsk og amerikansk presse. Det skulle bare mangle for det er jo forskjell på å bli direkte berørt og bare høre om. Men, jeg må bare berømme Wink News litt ekstra. Det har vært helt fritt for sensasjonoverskrifter både på tv og nettavis. Det har vært informativt, uten krisemaksimering med med stor tydelighet på at man skal følge med og gjøre som myndighetene sier. De har bidratt med info om hvilke bensinstasjoner som fortsatt har drivstoff, og hvilke butikker som fortsatt har vann eller som fortsatt var åpne, før alt stengte. Veldig bra. Sett opp mot artikkelen om den norske familien som måtte bytte hotell fordi hotellet de bodde på ble evakuert, eller det norske paret som hadde kjørt tre timer for å bo hos slektninger lengre nord, så fokuserer wink på helheten, totalen og de fleste. Jeg har ikke sett en eneste artikkel om enkeltskjebner. igjen, ja jeg skjønner at norsk presse hegner om sine egne, men for meg blir det litt " se,vi har også et offer i dette". Ja ja, min mening det altså.
En liten artikkel fra wink jeg også vil nevne er den om at politiet arresterte alle bostedsløse som de fant på gatene i går. Dette kunne jo vært vinklet til kritikk av politiet og overformynderi, men det var fokusert på årsaken, som selvfølgelig var at de ville ha de bostedsløse innendørs fordi sjansene for å overleve utendørs i en orkan er relativt liten.


Som jeg skrev tidligere: orkanens øyet er ikke alt. Orkanens øye er selve stjernen i nyhetene i slike sammenhenger. Det får mest omtale, og det er selve kjernen. Og med et slikt fokus er det lett å overse området rundt, med de farligste vindene. Det er lett å overse sideeffektene med oversvømmelser og sterke strømmer, det er lett å overse strømløsheten, mat- og vannmangelen og husløsheten som ligger i sporet etter øyet.
I skrivende stund venter the Florida Keys på Irma. Senere i dag kommer hun oppover resten av Florida. Hun er en kategori fire, av totalt fem, og hun er potensielt dødelig. Jeg følger denne damen videre på hennes ferd, som vil vare inn i morgendagen og også tirsdagen med virkninger og ettervirkninger videre utover uken.
Jeg har fulgt Irma i ni dager. Det har også de fastboende. Ni dager er lenge, og det er en stor påkjenning for de som sitter i "reiseruta" til Irma. Det er lenge å vente, håpe, frykte, forberede og til slutt la det stå til. Jeg ber for og med de som er i etterdønningene, som er midt i eller som snart er midt i det. Det viktigste for alle er å overleve. men å miste alt man eier og har er også en (til tider) undervurdert påkjenning. Å gjenoppbygge det som er ødelagt er en stor prosess, dyr og tidkrevende.
Jeg får ikke gjort så mye annet enn å være her, sende støttende og oppmuntrende ord, og håpe og be om at ingen liv går tapt, og at det går så bra som det går med resten.

Ut på tur i ny natur

Har du lyst til å bli med meg på turen min i Østmarka i dag? Sett deg godt til rette så skal jeg forsøke å gjøre det så levende som jeg kan.
Østmarka er ny for meg, så jeg tilbake til gamle dager og notorisk speiding ette blå eller røde merker og regelmessige skilt. Nå bor jeg rett ved parkeringen på Oppsal, så derfor starter nok turene mine fra nå av herfra. I dag hadde jeg sett på kartet, og funnet en vei som var litt lengre enn snarveiene jeg kan velge, og i følge kartet så skulle det være løype hele runden rundt om Sarabråten og til Østmarksetera og rundt Nøklevann til Rustasaga. Jeg tror jeg hadde gått rundt 300meter da jeg misforsto et skilt og svingte av lysløypa og inn i skogen på rød og blå løype. Jeg hadde ikke gått langt før jeg møtte på en mann som meget entusiastisk gravde i et nesten tørt bekkefaret, med bare hendene. "Ja her har det vært forandringer" sa han entusiastisk, og glad for å få publikum. Har vannet gravd en ny vei? lurte jeg på. Det forble et ubesvart spørsmål. I mitt stille sinn lurte jeg på om jeg nå skulle bli vitne til et funn av en sjelden elvemusling eller en fredet salamander. Jeg ventet i stillhet til mannen endelig fortsatte med:" jeg fant tre skår av en gammaldags colaflaske og en femtiøringer fra femtitallet i sted, så her har det nok vært noen før.". Ja ja, vi kan ikke alle gjøre store oppdagelser. Jeg hilste god tur videre, og krysset det lille bekkefaret på vei mot Solbergvann. Mens jeg sto ved vannet, hørte jeg en hakkespett. Er det ikke typisk at når jeg har valgt å ta med kun den minste linsen på kameraet, så skjer det slike ting? Men det hjelper ikke å furte over små detaljer. Jeg listet meg skritt for skritt nærmere treet som jeg fikk se hakkespetten oppi. Etter ti minutter var jeg så nærme treet og så høyt jeg kunne komme. Tålmodig ventet jeg med kameraet klart, mens hakkespetten stadig kom nedover trestammen. Jeg tok et bilde mens den var under veis, i tilfelle den skulle gå oppover igjen.
Da jeg var barn ble vi lært opp til at vi ikke skulle lage så mye lyd og støy når vi var på skogstur.Det er ikke sånn lengre. En familie på fem, og der glippet hakkespettbildet. "Ut på tur aldri sur" og "Jeg fikk i alle fall opplevelsen av å se den" til tross, jeg ble litt skuffa. Den yngste i familien synes at skogstur var en utmerket anledning til å forklare høyt og tydelig og helt på nerdenivå hvor gøy det var å spille det nye spillet på pc'n eller brettet eller hva det nå var, så jeg bestemte meg raskt for å gå inn på en blå løype med litt mer ulendt terreng. Hadde det ikke vært for skravlebøtta så hadde jeg ikke tatt det valget, og da hadde jeg heller ikke kommet gjennom et nydelig lite urskogområde med mosegrodde steiner og fotomotiver i fleng. Mose som lyser i solglimt i en ellers dunkel skog er helt fantastisk spør du meg. Det gir slik en ro å se på skaperverket med alle de små kunstglimtene. Ned på kne, under busker, over steiner og så var jeg klar for å fortsette.
Jeg kom inn på en sti jeg har gått en gang tidligere, så jeg forutså neste motiv som er en myr eller et vann. Litt vanskelig å si om det er vannpytter i myra, eller om det er et overgrodd vann, men det som er sikkert er at nå er det tid for et av de vakre høsteventyrene. Øyenstikkersvermingen. Store blå og brune øyenstikkere med glitrende vinger. Jeg så meg ut en tørr tue litt nærmere myra og kun en meters hopp unna. Det er jo ingen tørre tuer ved en myr, så nå begynte denne turen å minne meg om mine fordums fotturer det det alltid var våte knær på buksa, og minst en gjennomvåt sko. Men det er ikke tid til å bry seg med slikt når man skal fange øyenstikkere i linsen. Har jeg sagt at jeg har nytt kamera? Nei? Jeg har det. En herlig Nikon som ligger godt i hånden, med litt tyngde slik et speilreflekskamera skal ha. Vi er fortsatt i bli-kjent fasen, da vår første tid sammen har vært preget av flytting. Men i dag var samspillet vårt helt utmerket. Ja, jeg opplevde det slik i alle fall. Det blir spent å se når jeg får overført bildene til PC og får studert resultatene. Men foreløpig er det i alle fall vakre bilder i mitt hode. Øyenstikkere som står stille i luften, som helikoptre, mens vingene skinner i sola. Det er helt nydelig. De snur på et blunk, synker ned mot vannet, opp i lufta igjen, flørter med sine medkompanjonger. De blå er finest, men de brune har sin sjarm også.
Jeg kunne jo ikke bli i myra hele dagen, så etter hvert ruslet jeg meg ut av myra og ut av skogen ved Østmarkseteren. Jeg kan ikke noe for det, men sånne "gjennomgang forbudt for andre enn restaurantens gjester" er litt trist i skogen. Ja, jeg snakker ikke om å gå gjennom restauranten eller uteservering altså. Jeg snakker om en sti gjennom et lite skogholt. Detaljer..jeg vet..Snart var jeg inne på en lysløype med nesa vendt hjemover igjen. Flere små solgløtt. Flere øyenstikkere. Knips i vei. Så fant jeg en blå sti igjen, som brakte meg hjemover for alvor. Jeg kan med en gang si at de tuller ikke med merking av stier i denne marka. De blå stiene er ikke alltid for amatører eller for slitne knær. Her er det kuler og staup så det holder. Men frem kom jeg, og nå har jeg sittet i solen på verandaen også gjenopplevd denne fine turen. Jeg gleder meg til jeg ikke lengre er avhengig av blå eller røde merker, men frem til det skal jeg nyte hvert sekund i den nye marka mi.