Alle sjelers dag..om livet, om døden, og etterpå

Det nærmer seg slutten på oktober, eller begynnelsen på november. Første og andre november er i mange land, kulturer og religioner markert som de dødes dag, allehelgensdag eller alle sjelers dag. Fellesnevneren er døden, enten det handler om sjeler som ennå ikke har kommet frem dit de skal, helgener hvis navn ikke er kjent eller våre kjære som ikke lengre er fysisk blandt oss.
Jeg har alltid vandret rundt på kirkegården og mintes mine som ligger der, og jeg har sanger som får meg til å sende en ekstra tanke til enkelte av dem. Jeg har flere som endte under seks fot jord og en granittstøtte alt for tidlig, og som jeg setter av et minutt eller to til, der jeg tar et par ekstra åndedrag for å puste liv i minnet deres. Jeg finner frem bilder eller andre minner, eller jeg husker gode stunder. Og jeg prater om dem, og av og til med dem også. Da er jeg selvfølgelig alene, for det er ikke alle som skjønner det å prate med de døde. Rett som det er, synger jeg også "Bred Dina vida vingar", eller "Alltid freidig" eller andre sanger jeg forbinder med bisettelser eller begravelser, gjerne med gitar til. Og når kjente eller kjære dør, så må jeg alltid lese dødsannonsen. For å se det med egne øyne.
Sånn er jeg. Dette er min måte å håndtere døden, og senere sorgen og savnet som følger med. Jeg må leve litt med døden, med de døde sjelene litt tett innpå, for å håndtere det. Liv og død hånd i hånd er for meg et bilde som gjør meg i stand til å håndtere begge deler. Men jeg har aldri sagt at dette er en fasit, eller at dette er lett. Det er bare min måte.
Med sosiale mediers inntog har døden, hvordan den bearbeides og hvordan man får vite om det, tatt en ny vending. La meg si det nå, før jeg skriver videre: jeg vet at folk er forskjellig, at sorg er forskjellig, og at behov i slike situasjoner er forskjellig fra menneske til menneske. Jeg lover å prøve å være skånsom og jeg er absolutt ikke ute etter å ta noen eller dømme noen. Jeg ønsker bare å sette ord på hvordan jeg ser det, her jeg sitter i ensomhet på en fredagskveld og lar tankene kverne.
Jeg tror aldri jeg blir vant til å bli varslet om noens død kun ved ordene RIP på deres egen eller deres pårørendes Facebook-side. For det første så er R.I.P noe jeg forbinder med gamle westernfilmer, eller enda verre: humorbladet MAD, og Agent X og Y. Det er for meg litt kaldt og like underlig som dette rare kondolerer-ordet som jeg heller ikke helt klarer å venne meg til. Men heller kondolerer enn R.I.P, hvis jeg må velge.
En annen tradisjon er de stille hjertene uten ord til. Det er fint, og jeg skjønner hva det betyr, og jeg har delt min andel utekstede hjerter jeg også. Men når jeg tenker på det, og har reflektert over det over litt tid, så tenker jeg at det kan nesten bli litt uhyggelig også, særlig når jeg sitter for meg selv en sen kveld og ser hjerterekken vokse på en venns Facebook-side. For det kan gå flere timer fra første hjertet dukker opp og til jeg vet hva de betyr. Og noen ganger er hjerter noe helt annet også. Noen ganger er hjerter bare en støttende erklæring til noen man er glad i, og er kun ment som en god tanke.
Som jeg sa, jeg er slettes ikke hjertefri i mine meldinger selv. Jeg har bare blitt litt vàr på dem etter hvert som jeg ser at de symboliserer forskjellige ting, og kjent på uroen de av og til skaper med sin mangslungne symbolikk.
Ingen ting er svart hvitt, og jeg tror nok mange setter pris på varme tanker, gode ord, hjerter og kondolanser de får i sosiale medier. Og noen ganger er det nok både overveldende men samtidig lettere håndterlig, fordi man selv kan bestemme når man leser alle hilsningene. Og det er også lettere å finne de frem igjen og igjen når de står så tydelig på trykk. For noen.
Selv var jeg glad jeg ikke fikk oppmerksomheten på Facebook for eksempel da far døde. Fordi Facebook var ikke far i det hele tatt. Jeg var glad oppmerksomheten kom i form av telefoner,  SMSer, eller folk på døra med klemmer og ord. Der og da, og så kunne jeg ta det med meg i hjertet mitt videre. For meg var det først greit med hjerter og virituelle klemmer og gode ord en stund etterpå. Da den rå sorgen hadde fått litt fasong, og jeg kunne dele bilder av han slik jeg ville at folk skulle huske han. Dette handlet også om at da var det min deling på min vegg som fikk respons. Jeg styrte når og hva i utgangspunktet. Men som jeg sier, det er meg.
Jeg klarer ikke helt å bestemme meg om jeg synes at døden kommer for tett på eller om det blir for distansert på denne sosiale medie-måten. Jeg tror jeg ender på at det for meg er litt lettere på gamle-måten, som enten var en direkte telefon, eller at man møtte noen som hadde hørt, som visste... I gamle dager, som for meg vil si mellom 20 og 30 år siden, var jo avisene også en viktig informant. De var bare ikke så instant. Man fikk en dag eller fem før det sto på trykk som hugget i sten.
En annen ting som jeg jobber litt med meg sjøl med, er at Facebook har gitt evig liv til flere. Jeg klarer ikke å venne meg til bursdagsvarslene som popper opp med navn til de som ikke lengre er her. Det gir meg flere dilemmaer. Skal man sende en bursdagshilsen, slik fb oppfordrer til? Skal man legge inn et minneord hvert år? Hva sier skikk og bruk i forhold til hvis man synes det er rart å ha døde mennesker på vennelista si? Er det slemt å slette seg selv som venn for å ta bort avdøde fra vennelisten?  Dette handler ikke om at jeg ikke ønsker å huske eller minnes de som var og ikke lengre er her. Det er mer det at jeg ønsker å ta frem minnene når jeg ønsker det. Det er ikke alle dager som er like gode, og der det passer like godt å skulle minnes gode minner med brå slutt.
Jeg skjønner at minnesider eller gamle facebookprofiler kan bidra til at minnene lever eller at de som bor langt unna har et digitalt minnested som kanskje er et alternativ til en kirkegård, minnelund eller lignende. Jeg ser og skjønner den siden også. Jeg skjønner at det er viktig at mennesker blir husker og ikke glemt. At levd liv vises.  Jeg sier bare at jeg strever litt når døde mennesker besøker min Facebook-side og ikke omvendt. Og jeg tror ikke noen blir glemt.
Som jeg skrev tidligere, folk er forskjellig. Og det er ingen riktig eller feil måte å håndterer døden eller bearbeide følelsene etterpå. Dette innlegget mangler form og en god oppsummering. Jeg trengte bare å skrive meg gjennom det. Og hvis det var nyttig for noen andre, er jo det fint. Men jeg har et lite hjertesukk til slutt som også flere har satt på trykk i nyheter og sosiale medier. Vær varsom! La ikke eget ønske om å få uttrykt din medfølelse, overskygge hensynet til om de nærmeste pårørende har fått beskjed. De siste bildene av en meget syk person er kanskje ikke alltid ment for sosiale medier, av hensyn til både enkeltmennesket og de rundt.  Og, noen ganger er det ikke sikkert at R.I.P på Internett bidrar til nettopp det, at mennesker får hvile i fred.

Livet er for kort til å lese kommentarfelt

Utgangspunktet for innlegget er selvfølgelig at jeg har sveipet innom et par kommentarfelt i løpet av dagen, og lest noen av de første kommentarene, før jeg ganske raskt men ikke raskt nok fikk lukket  utysket.
Jeg har jo hørt om begrepet nett-troll og lest innlegg om slike troll tidligere. Men jeg synes det har blitt verre og verre.
De første mulighetene til å kommentere litt spontant og uvørent som jeg kan huske, var de rullende kommentarfeltene nederst på TV-skjermen. De var nå i alle fall anonyme, og uten bilder da, slik at de sinte menneskene med dårlig rettskriving og ekstreme meninger ble skjermet mot seg selv. Men dette ble det slutt på da Facebook og twitter ble tilgjengelig.
Det er mest på Facebook jeg har lest kommentarer. Det som stadig forundrer meg, er hvordan kjente mennesker gang på gang utleverer seg selv og havner i dårlig lys i mediene på grunn av meningsytringer som de har trykket post på litt for raskt. Eller hva vet jeg. Det er ikke sikkert de var for raske etter egen mening.
Men kjendiser og politikere er nå en ting. Det blir enda tristere når hvem som helst legger ut hva som helst. Det er ingen grenser for hvor stygge kommentarer man kan få seg til å legge ut. Og det er ikke måte på hvor usympatisk det kan få blitt. Og dette er godt voksne mennesker, i alle fall ut i fra bilder og antall levde år.
Jeg mister litt troen på mennesker når jeg ser hva de får seg til å skrive. Om hva som helst. Det er ingen forskjell om det er politikere i ukorrekte karnevalsantrekk, eller om det er rastruede medmennesker, om det er offer for selvmordsbomber, religiøse ledere, politi, trafikkulykker....Det er tydelig vis mennesker som kan ha usympatiske tanker eller manglende empati uansett hva det måtte være. For ikke å snakke om de som leser andres kommentarer og som legger igjen kommentarer som angriper enkeltmenneskers kommentarer. Ja, det er jo ikke kommentaren som blir kommentert. Det er utseende, intelligensen eller politiske meninger som får gjennomgå mest.
Jeg vet at det er trykkefrihet, og jeg vet at alle står fritt til å ytre sin mening. Det er jo derfor jeg sitter her og skriver også. Men jeg må bare si det igjen. Jeg blir så uendelig skuffet over hva voksne mennesker får seg til å si. Jeg blir direkte lei meg over hvor lite empati og respekt det er. Og jeg vet det er et mindretall. Men et mindretall kan også ta livet av noen. Det er den ene dråpen som får begeret til å flyte over, ikke mengden av tidligere dråper.
Når jeg skriver dette, så har jeg også tenkt på hvor mange koselige, tankevekkende, oppmuntrende og motiverende kommentarer jeg har fått på ting jeg har postet på Facebook eller på bloggen min. Så jeg ser at kommentarfelt også kan være en god ting hvis det blir brukt på en positiv eller konstruktiv måte. Det er bare så synd at alt som kan brukes til noe fint, kan også misbrukes.
Men, vi er alle frie mennesker. Jeg er et fritt menneske som kan gjøre det jeg vil. Og jeg kan ta valg. Slik som jeg gjorde i dag da jeg lukket kommentarfeltene etter å ha lest bare litt. Og det er også slik at det er ikke så komplisert å finne ut av hvilke kommentarfelt man ikke skal åpne. Det er ganske gitt når jeg tenker etter. Så fra nå av skal jeg styre helt unna. Ikke fordi jeg kun vil ha lykkeland og rosenrøde skyer i en bomullsverden. Kun fordi jeg ønsker å bruke tiden min på god energi og positive innspill. For dette er det forsket på. Positivt avler positivt. Det som får fokus, det vokser. Og da er det opp til meg hva som skal få spire og gro rundt meg.