Det nærmer seg slutten på oktober, eller begynnelsen på november. Første og andre november er i mange land, kulturer og religioner markert som de dødes dag, allehelgensdag eller alle sjelers dag. Fellesnevneren er døden, enten det handler om sjeler som ennå ikke har kommet frem dit de skal, helgener hvis navn ikke er kjent eller våre kjære som ikke lengre er fysisk blandt oss.
Jeg har alltid vandret rundt på kirkegården og mintes mine som ligger der, og jeg har sanger som får meg til å sende en ekstra tanke til enkelte av dem. Jeg har flere som endte under seks fot jord og en granittstøtte alt for tidlig, og som jeg setter av et minutt eller to til, der jeg tar et par ekstra åndedrag for å puste liv i minnet deres. Jeg finner frem bilder eller andre minner, eller jeg husker gode stunder. Og jeg prater om dem, og av og til med dem også. Da er jeg selvfølgelig alene, for det er ikke alle som skjønner det å prate med de døde. Rett som det er, synger jeg også "Bred Dina vida vingar", eller "Alltid freidig" eller andre sanger jeg forbinder med bisettelser eller begravelser, gjerne med gitar til. Og når kjente eller kjære dør, så må jeg alltid lese dødsannonsen. For å se det med egne øyne.
Sånn er jeg. Dette er min måte å håndtere døden, og senere sorgen og savnet som følger med. Jeg må leve litt med døden, med de døde sjelene litt tett innpå, for å håndtere det. Liv og død hånd i hånd er for meg et bilde som gjør meg i stand til å håndtere begge deler. Men jeg har aldri sagt at dette er en fasit, eller at dette er lett. Det er bare min måte.
Med sosiale mediers inntog har døden, hvordan den bearbeides og hvordan man får vite om det, tatt en ny vending. La meg si det nå, før jeg skriver videre: jeg vet at folk er forskjellig, at sorg er forskjellig, og at behov i slike situasjoner er forskjellig fra menneske til menneske. Jeg lover å prøve å være skånsom og jeg er absolutt ikke ute etter å ta noen eller dømme noen. Jeg ønsker bare å sette ord på hvordan jeg ser det, her jeg sitter i ensomhet på en fredagskveld og lar tankene kverne.
Jeg tror aldri jeg blir vant til å bli varslet om noens død kun ved ordene RIP på deres egen eller deres pårørendes Facebook-side. For det første så er R.I.P noe jeg forbinder med gamle westernfilmer, eller enda verre: humorbladet MAD, og Agent X og Y. Det er for meg litt kaldt og like underlig som dette rare kondolerer-ordet som jeg heller ikke helt klarer å venne meg til. Men heller kondolerer enn R.I.P, hvis jeg må velge.
En annen tradisjon er de stille hjertene uten ord til. Det er fint, og jeg skjønner hva det betyr, og jeg har delt min andel utekstede hjerter jeg også. Men når jeg tenker på det, og har reflektert over det over litt tid, så tenker jeg at det kan nesten bli litt uhyggelig også, særlig når jeg sitter for meg selv en sen kveld og ser hjerterekken vokse på en venns Facebook-side. For det kan gå flere timer fra første hjertet dukker opp og til jeg vet hva de betyr. Og noen ganger er hjerter noe helt annet også. Noen ganger er hjerter bare en støttende erklæring til noen man er glad i, og er kun ment som en god tanke.
Som jeg sa, jeg er slettes ikke hjertefri i mine meldinger selv. Jeg har bare blitt litt vàr på dem etter hvert som jeg ser at de symboliserer forskjellige ting, og kjent på uroen de av og til skaper med sin mangslungne symbolikk.
Ingen ting er svart hvitt, og jeg tror nok mange setter pris på varme tanker, gode ord, hjerter og kondolanser de får i sosiale medier. Og noen ganger er det nok både overveldende men samtidig lettere håndterlig, fordi man selv kan bestemme når man leser alle hilsningene. Og det er også lettere å finne de frem igjen og igjen når de står så tydelig på trykk. For noen.
Selv var jeg glad jeg ikke fikk oppmerksomheten på Facebook for eksempel da far døde. Fordi Facebook var ikke far i det hele tatt. Jeg var glad oppmerksomheten kom i form av telefoner, SMSer, eller folk på døra med klemmer og ord. Der og da, og så kunne jeg ta det med meg i hjertet mitt videre. For meg var det først greit med hjerter og virituelle klemmer og gode ord en stund etterpå. Da den rå sorgen hadde fått litt fasong, og jeg kunne dele bilder av han slik jeg ville at folk skulle huske han. Dette handlet også om at da var det min deling på min vegg som fikk respons. Jeg styrte når og hva i utgangspunktet. Men som jeg sier, det er meg.
Jeg klarer ikke helt å bestemme meg om jeg synes at døden kommer for tett på eller om det blir for distansert på denne sosiale medie-måten. Jeg tror jeg ender på at det for meg er litt lettere på gamle-måten, som enten var en direkte telefon, eller at man møtte noen som hadde hørt, som visste... I gamle dager, som for meg vil si mellom 20 og 30 år siden, var jo avisene også en viktig informant. De var bare ikke så instant. Man fikk en dag eller fem før det sto på trykk som hugget i sten.
En annen ting som jeg jobber litt med meg sjøl med, er at Facebook har gitt evig liv til flere. Jeg klarer ikke å venne meg til bursdagsvarslene som popper opp med navn til de som ikke lengre er her. Det gir meg flere dilemmaer. Skal man sende en bursdagshilsen, slik fb oppfordrer til? Skal man legge inn et minneord hvert år? Hva sier skikk og bruk i forhold til hvis man synes det er rart å ha døde mennesker på vennelista si? Er det slemt å slette seg selv som venn for å ta bort avdøde fra vennelisten? Dette handler ikke om at jeg ikke ønsker å huske eller minnes de som var og ikke lengre er her. Det er mer det at jeg ønsker å ta frem minnene når jeg ønsker det. Det er ikke alle dager som er like gode, og der det passer like godt å skulle minnes gode minner med brå slutt.
Jeg skjønner at minnesider eller gamle facebookprofiler kan bidra til at minnene lever eller at de som bor langt unna har et digitalt minnested som kanskje er et alternativ til en kirkegård, minnelund eller lignende. Jeg ser og skjønner den siden også. Jeg skjønner at det er viktig at mennesker blir husker og ikke glemt. At levd liv vises. Jeg sier bare at jeg strever litt når døde mennesker besøker min Facebook-side og ikke omvendt. Og jeg tror ikke noen blir glemt.
Som jeg skrev tidligere, folk er forskjellig. Og det er ingen riktig eller feil måte å håndterer døden eller bearbeide følelsene etterpå. Dette innlegget mangler form og en god oppsummering. Jeg trengte bare å skrive meg gjennom det. Og hvis det var nyttig for noen andre, er jo det fint. Men jeg har et lite hjertesukk til slutt som også flere har satt på trykk i nyheter og sosiale medier. Vær varsom! La ikke eget ønske om å få uttrykt din medfølelse, overskygge hensynet til om de nærmeste pårørende har fått beskjed. De siste bildene av en meget syk person er kanskje ikke alltid ment for sosiale medier, av hensyn til både enkeltmennesket og de rundt. Og, noen ganger er det ikke sikkert at R.I.P på Internett bidrar til nettopp det, at mennesker får hvile i fred.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar