Jeg tror ikke jeg er alene om å få høre det som barn, det at man kan bli sånn hvis man ikke passer seg. Anledningene var meg som lagde en eller annen grimase eller geiping, og det var en av disse rare tingene voksne sa. Jeg var ikke så veldig gammel da jeg første gang tenkte at det kanskje ikke var sant. Den teorien viste seg å holde vann, for når jeg ser meg i speilet, så ser jeg ganske så ordinær ut, uten spor av varige grimaser.
Jeg vokste heldig vis opp med foreldre som ikke hadde så mange av disse disiplinær-handlingene og setningene. Det var aldri trusler om eller iverksetting av husarrest, og det var heller ikke mye snakk om alternativene himmel eller et meget varmt sted. Jeg hørte heller aldri at vi ikke ville få være med på butikken eller andre turer mer hvis vi ikke sluttet med... selv om jeg ikke er helt sikker på om jeg var et englebarn i alle sammenhenger. Det er forresten vanskelig å få vite hvordan man var som barn, for mødres langtidshukommelse viser seg å være ganske selektiv.
Men det var dette med grimasene som kunne bli permanente.Hvorfor sitter jeg her og tenker på det nå da?
Jo, fordi denne setningen har surret rundt i bakhodet på meg i flere uker nå. Den er nesten like irrasjonell som om den gjaldt grimaser, men bare nesten.
De siste ukene har den ene hoften min vært lite medgjørlig. Den er stiv og vond. Den holder meg våken om natten. Det er vondt å sitte, vondt å gå og vondt å ligge. Kort sagt, det er ingen ting jeg kan la være å gjøre, for vondt er det uansett. Jeg tror jeg har en ganske normal smerteterskel, så når jeg skjærer tenner når jeg reiser meg, går en trapp eller snur meg i sengen, så er det litt over normalreaksjoben for min del. Men, jeg bor alene, så det er ikke snakk om å be noen andre om å gjøre ting i huset eller andre ærender. Så da prøver jeg å holde frem med ting som om ingen ting er annerledes.
I dag måtte jeg melde pass. Jeg våknet opp klokken halv fem, og hinket meg inn på badet. Søvnmangelen brant i øynene, og resten av kroppen knirket uvillig og tung. Jeg forutså det egentlig i går, da jeg var oppe og strekte på beina og kroppen hvert tjuende minutt på jobb. Jeg har etter hvert lært meg at når strikken kjennes for overtøyd ut, da er det på tide å ta en pause.
Det holder som regel med en dag. En sakte sakte dag, med stillhet og søvn.
Hva har all denne klagingen med grimaser å gjøre da, tenker du kanskje.
Stikkordene vel egentlig det jeg skrev, at jeg bor alene. Og med det kommer frykten for at denne hofta skal forbli sånn. For selv om jeg får til det jeg må nå, så vil det på lengre sikt bli utfordrende å få til alt jeg vil. Det verste vil være å ikke kunne gå på alle turene mine. Jeg har realistiske mål når det gjelder tur, så det er ikke Galdhøpiggen eller Besseggen som glipper. Men å gå skogen hjem fra jobb, eller opp til Sarahbråten, det er da jeg lever.
Jeg vil ikke dvele ved detaljer. Men denne "hva om jeg blir sånn" kverner litt ekstra i hodet på disse pausedagene. Jeg kjenner et snev av panikk, samtidig som jeg anklager meg sjøl for å ikke ha trent nok i det siste. Jeg har ikke kommet ordentlig inn i rytme med trening siden jeg flyttet fra treningsstudioet "mitt" på Sandaker. Jeg har vært mye i marka, og litt i treningsrommet på jobb. Men det er ikke nok. Og på dager som i dag så velter jeg alt ansvaret på meg sjøl med en bebreidende tone. Sammen med " tenk om du blir sånn, tenk om hoften fra nå av blir stivere og stivere".
Det er så lett å rette en anklagende pekefinger mot seg selv. Så lett å legge ekstra stener til byrden. Jeg pakker meg inn i pleddet mitt, og håper. Jeg håper, jeg ber, jeg sier høyt at når det har vært sånn tidligere, så har det gitt seg igjen. Det har tatt tid, men det har gitt seg.
Jeg spar opp siste rest av tålmodighet og tro på at alt ordner jeg. With God, all things are possible,sa rev. Mary. All will be well, sier Kelly. Jeg har trua, sier jeg. Det må jeg ha. Hvis ikke kan jeg bli sånn.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar