Å dele på gode øyeblikk

Fra jeg var fjorten til jeg var 23 år, skrev jeg dagbok. Jeg vet ikke helt hvorfor jeg sluttet med det. Jeg tror bare at hverdagen tok meg, og at her og nå ble viktigere enn å dokumentere i etterkant. Kanskje var det også det at jeg ikke ville skrive ned det jeg gjorde og tenkte, fordi jeg ikke ville at noen skulle finne det og lese det. Fordi det var mitt, og skrivingen var eneste måte jeg kunne tenke meg å dele biter av det, men kun for meg.

Mennesker har alltid dokumentert livet sitt. Fra helleristninger, malerier og ikoner via kakebokskamera, storformat og mellomformat frem til det nyeste digitalkamera. Fra runer og hieroglyfer til skrift på papyrusruller. Boktrykkerkunsten var en milepel som gjorde at bøker smått om senn endte opp som allemannseie. Alt forteller historier og dokumenterer levd liv eller sagn som har levd sitt liv på folkemunne frem til de ble skrevet ned.
Manges dagbøker har fått en annen form. Som blogg, som Facebook, som Twitter og Snapchat. Og med anledning til å dele i det offentlige rom, kommer kritikken. Jeg skal ikke sitte her og rope mea culpa. Jeg skal ikke si at det ikke har slått meg av og til, hvor fine fasadene kan bli med Photoshop og selektiv deling. Hvor mye lykke og idyll som farer forbi mens jeg scroller nedover facebookloggen. Men det går an å se det annerledes også.
Alle deler de biter av sitt liv som man ønsker at andre skal få ta del i. Noen deler bare toppene. Og noen bare dalene. Jeg deler både toppene og dalene, men bare det jeg er fortrolig med.
Dagen i dag er gnistrende vakker, men kuldegradene med vind holder meg inne. Jeg kunne sikkert satt meg ned på dag som denne og irritert meg over alle de fine bildene som folk deler. Jeg kunne fått komplekser og følelse av mindreverd. Men jeg er ikke der. Ikke nær en gang.
Jeg sitter her og gleder meg over alle de fine stedene jeg kan få sett, og alle minnene som de vekker hos meg.
På fredags kveld satt jeg i sofaen min, i pysjbuksene mine, helt alene. Jeg nøt den gode varmen fra vedovnen, og spiste god middag foran tvn. Etter middag tok jeg iPaden i fanget og åpnet Facebook. Flere av mine venner hadde kommet frem til hyttene sine, og i løpet av noen minutter hadde jeg fått et glimt av nødvendige gjøremål som måking av tak, fyring i peis og middagslaging. Alle disse små glimtene brakte fram koselige minner om fredagskvelder på ulike hytter jeg har hatt en tilknytning til. Lasset med handleposer, sekker og bager som skal fraktes mellom bil og hytte, på smale stier med steiner og røtter som ikke er gode å se i sent ettermiddagslys eller i kveldsmørket. Denne intense følelsen av roen som senker seg når alt er pakket bort dit det hører til. Den gode lukten av skog eller sjø. Måkeskrik, uglene mystiske uhuhuhu eller skyggen av et rådyr eller en rev som smetter inn mellom trærne. Sprakingen i peisen. Varmen som brer seg i hver krik og krok. Som jager bort kald, rå luft og som får deg søvnig og tilfreds. Etter hvert som kvelden skred frem, kjente jeg hyttefølelsen i hele meg, og jeg koste meg litt ekstra når det kom et par solnedganger ispedd et glass vin og peiskos.
På lørdag var det silkeføre, hvite vidder med diamantstrø og blå himmel. Barndommens skiturer ser sånn ut i min mentale minnebok. Ikke alltid oppkjørte løyper, men far og mor sin stødige spor var gode de også. Bilder av rim i håret og frosne skjerf brakte frem minner om følelsen av å komme inn igjen fra en skitur, eller å sitte ved bålet under veis. I dag er det nye løyper og nok en solskinnsdag.
Det var en kjølig helg. Men for et nydelig land vi har. Og så utrolig mange som nyter vår idylliske fjellheim. Og ut fra bildene ser det ut til at neste generasjon kommer til å være like begeistret som min egen generasjon.
Men ikke alle har vært utendørs. Noen har kost seg inne også. Med spill eller baking. Gode middager og besøk av små og store. Noen har dyr med stor personlighet som vises på bilde, mens andre har barn eller barnebarn som bidrar til både ablegøyer og kos som "festes til filmen".
Jeg har vært inne og lest mye i helgen. I en av bøkene jeg leste i helgen, sto det at man måtte skape de rette øyeblikkene i stedet for å vente på de. Et annet sted sto det at man av og til må skru ned den høye lyden fra tankene sine for å lytte til den svake stemmen som hjertet har. Fordi det er hjertet, med lyd som små dråper av regn som treffer gresset, som forteller deg hva som er viktig.
Alle  disse små glimtene jeg har sett i helgen forteller meg at folk er flinke til å skape gode øyeblikk. I de øyeblikkene de deler, så har de hatt det godt, og har fått et minne å ta med seg videre.
Jeg ser at alle de flotte bildene sikkert kan bli mye for noen. Men jeg tror de kan skape glede og inspirasjon for de fleste. Og hvis det er som i sangen, at man må se opp til fjellene for å finne svar på livets mange spørsmål , ja så kan man altså få et glimt av fjellene fra godstolen hvis man vil.