Om mobilbruk og babyer...eller folkevett og folkeskikk

Jeg tror det var forrige uke jeg så overskriften som sa at forskere advarer småbarnsforeldre mot mobilbruk. Et googlesøk gir mange treff på forskjellige artikler med sanme tema. Mage av artiklene er flere år gamle. Helsestasjonen råder, og forskere advarer mot for mye mobilbruk sammen med barna, da barna kan føle seg avvist og foreldre overser eller går glipp av blikk-kontakt og andre gester barnet gjør for å komme i kontakt med dem.
Slik har det altså blitt.
Barnehagene har skilt på porten som oppfordrer foresatte til å legge vekk mobilen når de lever eller henter barnet sitt. Sykehusene er vitne til at mobilen er med så tett opptil eller tidlig etter fødsel at det nesten fødes live på Facebook og Snapchat. Bilder av barn blir publisert på nettet, direkte fra tur, direkte fra potten eller på do, sur eller sovende, uten tanke for at dette ikke nødvendig vis er stas for barnet i årene som kommer. Og forskerne skriver og forsker og sier dette høyt, for betaling.
Wow.
Det som sjokkerer meg mest er at helsepersonell, forskere og barnehagenansatte må skrive og si dette høyt. Tenk at det brukes penger på forsking som konkluderer med at barn kan føle seg avvist eller oversett av at foreldrene prater i, chatter eller leser nyheter på mobilen sin i stedet for å prate med dem. Eller for å si det enda tydeligere: tenk at forskere må skive rapporter som konkluderer med at barn føler seg ignorert når foreldrene ignorerer dem.
Sitter der virkelig mennesker der ute og leser disse nettartiklene og tenker: jøss...er det viktig å ha blikkontakt med barna? Eller: Hva!? Kan barnet mitt føle seg ignorert av at jeg stadig sier: vent litt, vennen min. Mamma skal bare chatte ferdig. Den siste setningen har jeg dessverre hørt, flere ganger, på mine kollektivreiser. Ja, det er ikke nødvendigvis dannelsesreiser disse transportetappene mellom hjem og barnehage. For all del, jeg er vitne til noen koselige samtaler mellom foreldre og barn på disse korte reisene også. Vi er ikke gått helt i hundene heller. Men dessverre må jeg si at det er langt flere tastetrykkere og mobilskravlere enn koselige samtalere med barna å være vitne til.
De som er aller lengst ned på min liste over antifavoritter, er de som prater i mobilen, høyere og høyere for å overdøve sitt gråtende barn, og som i tillegg forventer at vi i rundt skal bidra med hjelpende hender når de skal gå av bussen. Ja, for det er ikke så lett å få gått av med vogn, barn, barnehagesekkk og akebrett når den ene hånden holder mobilen opp mot den endeløse talestrømmen som på død og liv må foregå på bussen.
Jeg skjønner at det å bli oversett og kjempe mot dingser for oppmerksomhet, er mest kritisk for de minste barna. Men vi er i ferd med å bli et mer og mer ignorant og uoppmerksomt samfunn.
Jeg leser om belønningssystemer i skolen for at elevene skal legge vekk mobilen. Ja, hvem skal disse skolebarna ha lært å legge vekk mobilen av. Skulle de fått en belærende snapp fra mor eller far kanskje?
Det er kampanjer for å få folk til ikke å tekste mens de kjører, og det er påbudt med handsfree. Igjen, det er jo litt trist at det må være bøter, forbud og oppfordringer for at folk skal konsentrere seg om det de holder på med når de sitter bak rattet i en 1400 kilos metallboks som beveger seg stort sett mellom 40 og 100 kilometer i timen.
Se deg om når du er ute blant folk. Det er ganske mange som overser verden. Som kolliderer med deg hvis du ikke er oppmerksom, fordi de går og multitasker. Som ikke flytter seg eller veska si på bussen når du skal sette deg på det kun halvveis ledige setet, fordi de er for opptatt til å se opp.
Jeg ser mange skoleelever som tilsynelatende har en slags samtale mens alle er opptatt med et eller annet på sin egen mobil samtidig. Det er ikke det store samspillet og engasjementet. Det er nesten som å observere de minste barna i barnehagen, i parallell-lek før de får interesse og evne til samlek. Kanskje ikke så rart at 70 % av setningene består av "å jeg bare og vi bare og serr liksom" . Det er vel det de kan si uten å forstyrre skrivetankerekkene sine.
Jeg er ikke noe dydsmønster med mine elektroniske gadgets jeg heller. Men jeg har da kjørt bil etter at jeg fikk mobil uten å tekste eller prate i mobilen mens jeg kjørte. Jeg har med meg mobilen på møter og kursdager, men jeg klarer å la være å sende e-poster og meldinger utenom pauser. Og jeg har vært mye sammen med små barn, fra små babyer til tidlig voksen. Og jeg klarer faktisk å rive meg løs eller la være å ta mobilen opp fra lomma eller veska når jeg er sammen med barn. Fordi barna er så engasjerende i seg selv at verden får vente. Jeg klarer det sammen med voksne også.
Jeg har forresten tenkt litt..tro om jeg skal ta med noen kjeks som jeg kan bruke som belønning på møter. Jeg skal ikke være så ambisiøs at jeg frister med kjeks hvis folk ikke har med mobil på møter, for da vil kjeksene bli både myke og mugne før jeg blir kvitt dem. Men kanskje en kjeks til de som bare sjekker mobilen i pausene?? Nei, fremdeles ser jeg gamle kjeks i enden av eksperimentet. Kjeks til de som ikke svarer på meldinger og e-poster mens møtet pågår da. Det går kanskje..sånne tuc-kjekspakker er ikke så store. Ja det kan gå kanskje.

Om hendelsen som hjembygda sto for og statskanalen omtalte

NRK, selveste statskanalen, slo denne uken til med overskriften "Inn i varmen milevis fra den urbane metoo-eliten." Anledningen er Trond Giske sitt besøk hos Surnadal arbeiderparti..ja riktig, samme Surnadal som undertegnede er født og oppvokst i.
Jeg ser at jeg ikke er alene om å reagere på at NRK på denne måten bidrar til å gjøre metoo til en kampanje skapt av (overfølsomme) byfolk. Jeg regner kanskje med at jeg ikke er den eneste som reagerer på denne invitasjonen og besøket heller.
Bare så det er sagt. Takk og lov; jeg er ikke en av de som har grunn til å stå frem. Takk og pris; jeg har ikke en egen sak å fremme i denne sammenhengen. Men, når den kvinnelige ordføreren i hjembygda mi tar imot Giske med åpne armer og klem, og det får en sånn overskrift, da kan jeg ikke la være å skrive.
Jeg sitter ikke med sikre kilder og innside-informasjon i denne saken. Men, som så mange andre, så jeg på dagsrevyen da Giske beklaget at han har opptrådt på en måte som enkeltmennesker har opplevd som upassende eller ubehagelig. Jeg skal ikke si hva som har skjedd eller ikke, men noterer meg at flere av de varslede episodene er omtalt som brudd på partiets retningslinjer om seksuell trakassering.
For meg så er det ikke så vesentlig om det er seksuell trakassering eller annen upassende opptreden. Noe i disse hendelsene er ikke greit, og mannen har kalt det en øyeåpner. Hvis det ikke var et snev av sannhet i noen av episodene finner jeg det rimelig å tro at han ikke hadde beklaget på TV.
Det er ikke sånn at man ikke skal tilgi. For all del. Men jeg synes at det går litt fort i svingene i slike saker. Jeg synes det er litt: sånn, da var det sagt og så må vi gå videre. Og for meg så er det flere ting som skurrer.
Hvem fikk tidlig komme på NRK i beste sendetid og fikk forklart sin mening og oppfatning i denne saken mens de fleste meldere verken fikk anledning eller turte eller klarte å stå frem med sakene sine?
Hvem er det som blir ønsket velkommen med applaus og klemmer relativt raskt etter at de verste stormkastene er over mens flere meldere i denne og lignende saker har blitt og fortsatt blir møtt med skepsis, og beskyldt for å tilhøre urban-eliten?
Hvem får fortsette sin, om enn noe haltende, politiske karriere ganske så raskt og faktisk før mange saker i kjølvannet av metoo er ferdig håndtert mens flere meldere har måttet avslutte sin politiske karriere fordi de ikke turte å være en del av det lengre?
Ja, det irriterer meg mer enn bare litt at en av disse første stedene som går ut med åpne armer og klemmer er hjembygda mi. Det ble mellom annet skrevet at han ble invitert dit fordi han har vært der flere ganger tidligere og det alltid har vært hyggelig og godt samarbeid. Så fint da, men dette besøket kunne de fint ha ventet med etter min mening. Om ikke annet, så av respekt og solidaritet for de som har tatt mot til seg og meldt ifra.
Vil du høre mer om hvorfor dette besøket og påfølgende overskrift irriterer meg? Vel, for det første så har jeg ingen tro på at handlingene som har ført til metoo er et urbant fenomen som sådan. For å si det tydeligere: Jeg tror ikke det er mer eller mindre upassende oppførsel i urbane strøk enn landlige strøk. Men, jeg har stor tro på at det er lettere å stå frem med en historie om å ha blitt utsatt for seksuell trakassering eller annen trakassering når man bor i en by. Du skal nemlig være både stor og sterk og trygg for å stå frem en sånn historie på landsbygda. Du må mest sannsynlig være født av de riktige folka og ha flere generasjoners tilhørighet. Du bør også ha stor integritet og innflytelse, og ha den rette posisjonen og solid omgangskrets. Men ikke nok med det. Den du melder ifra om, må helst være lite populær og lite aktet hvis du vil ha støtte og ikke bli kalt overfølsom og prippen. Det passer seg rett og slett ikke at hvem som helst anklager hvem som helst om hva som helst. Det skal man nemlig ha seg frabedt.
Nei, jeg skal ikke påstå at det sitter noen i akkurat denne ene bygda som har en sak de burde meldt. Jeg sier vel mer at hvis det sitter noen der med en slik sak, så har det i alle fall ikke blitt lettere å si ifra etter dette besøket og urban-elite-overskriften.
Jeg tror ikke at Surnadal skiller seg ut fra resten av bygdenorge. Jeg tror at det er mang ei lita bygd der man har tepper som ligger flere centimeter over gulvflaten på grunn av alt som er feid under dem. Jeg tror at det er mange steder det er like vanskelig å bli profet i eget land som det er lett å bli det sorte får eller offerlammet i samme landet. Og NRK har akkurat lagt stein til byrden med sin tankeløshet.
Det er nok ikke tilfeldig at slike ting skjer i det samme landet som har handlingsplaner mot mobbing, og som til stadighet flytter ofrene til en annen skole og lar mobberne bli. Vi flyter litt for godt på oljen, på at Gro sa at det er typisk norsk å være god, og på alle OL-medaljene som har tilkommet oss de siste to ukene. Det er typisk norsk å være selvgod, spør du meg, og noen ganger ser det ut til at mange tror at man kan gjemme elefanten i rommet bak OL-medaljene.
Jeg kjenner en stor skuffelse over at NRK bidrar til å trekke en viktig kampanje ned, med sin lite gjennomtenkte overskrift. Til de som sto for gjestfriheten i hjembygda mi vil jeg bare si: Det hadde vel ikke kostet så mye å vente til støvet har lagt seg.

La meg male vakre bilder å hvile i

Av og til er jeg ganske flink til å bare være. Jeg kan leve meg inn i en bok, eller seile av sted i hodet. Jeg kan drømme meg til myke sandstrender der alt jeg hører er bølgenes bevegelse og mine egne hjerteslag. Jeg blir aldri lei av å sile sand mellom fingrene, selv om det alltid er litt ekkelt med de små sandkornene som klistrer seg fast på svett eller solkremsmurt hud. Jeg kan se på den lille strømmen av sandkorn som renner fra den ene hånden og ned til den andre før den renner over og ned på bakken igjen. Det er en herlig litt kilende følelse, nesten litt meditativ, særlig hvis sanden er varm. Kjølig sand gir en annerledes følelse. Deilig den også, men annerledes.

Jeg kan se i timesvis på små og store fugler som stuper etter fisk eller småtripper langs vannkanten for å finne mat. De kan dysse meg i søvn eller få meg til å smile. Jeg kan se på små barn som løper ned til vannet. Noen kaster seg frydefullt ut i vannet, mens andre bråstopper ved første møte mellom tær og vann.

Jeg har aldri lært meg å seile. Kanskje kommer jeg aldri til å lære det heller, men likevel; i kveld kjenner jeg et brennende behov for å sette seil og gli sakte ut fra brygga, på vei mot ukjent mål.

Jeg synker godt ned i skrive-og tenkestolen min og kjenner båten rugge litt i de små bølgene som skaper liv i havoverflaten. Jeg kjenner vannets bevegelse og hører det klukke under kjølen, som glir som en kniv,  mykt og raskt gjennom det blå og grå elementet. Jeg henger den ene armen over ripa, og kjenner bittesmå vanndråper som treffer huden bløtt men kaldt. Om ikke lenge vil de kalde dråpene prikke som nåler på huden. Jeg trekker armen til meg før det skjer.

Jeg kjenner den trygge og kjente lukten av salt vann og tang. Jeg kjenner kjølig luft mot ansiktet. Den myke ullgenseren min ligger tett og godt, men ikke for tett, rundt meg. 

Endelig er jeg så langt ute at all bagasjen som står igjen på brygga, er ute av syne. Jeg ser opp mot en kveldssvart himmel med stjernedryss. Kunne jeg bare navigere etter stjernene.

Det høres kanskje rart ut å kjenne et savn etter noe jeg aldri har kunnet, men det kjennes ikke rart. Det er plutselig helt logisk å savne det å navigere etter stjernene, for det forteller meg jo bare at jeg kjenner behov for å bruke logikk og kunnskap i stedet for å hente fram en applikasjon på telefonen eller en GPS. Kanskje handler det også om det å kunne bruke litt overslag og komme frem til noe som er omtrent. Som er riktig nok. Jeg er litt lei av at alt er så på en prikk, og så akkurat. Jeg er litt lei av at jeg har blitt så opptatt av å få det på millimeteren eller sekundet. At jeg ikke lar estimatene råde litt mer. Seilasen går plutselig innover i meg, på leting etter det enkle og ukompliserte jeg som stoler på egen beregning og konklusjon. 

Jeg lar disse tankene fare, og ser meg rundt etter noe mykt og varmt som jeg kan synke ned i eller inn mot. Savn etter myk hud, en trygg armkrok...ikke for det, i slike øyeblikk kunne trygge hundeøyne og en rufsete hundepels tatt brodden av tomheten som plutselig kom styrtende også.

Gode bilder, tenk gode bilder.

Jeg tenker meg til det ru berget som jeg tilbrakte tusenvis av timer på i barndommen. Jeg tenker på skilpaddene som jeg snart skal se igjen. Jeg høre fuglene kalle på meg, og lenge lenge før vi kan se et snev av grønt gress og bristeferdige knopper med grønt løv inni, kjenner jeg at tankene dras mot våren.

Det er tøft å være menneske. Det er krevende å være reflekterende individ med evne til å bekymre seg. Det er mye ansvar å være voksent menneske, og av og til ligger byrden av alt dette som en grå kappe over alle fargene.

Gode tanker var det ja. Silkemyke roseblader, hvite glinsende kalaer og knallgule svære solsikker som strekker seg mot lyset. Snart vil vårsolen smelte snøen ned fra taket og skape lyd av vår i takrenna. Sørpa på fortauene gir etter og glir ned over fortauskanten og ned i nærmeste avløp. 

Snart,  snart, vær så snill, snart.

Å dele på gode øyeblikk

Fra jeg var fjorten til jeg var 23 år, skrev jeg dagbok. Jeg vet ikke helt hvorfor jeg sluttet med det. Jeg tror bare at hverdagen tok meg, og at her og nå ble viktigere enn å dokumentere i etterkant. Kanskje var det også det at jeg ikke ville skrive ned det jeg gjorde og tenkte, fordi jeg ikke ville at noen skulle finne det og lese det. Fordi det var mitt, og skrivingen var eneste måte jeg kunne tenke meg å dele biter av det, men kun for meg.

Mennesker har alltid dokumentert livet sitt. Fra helleristninger, malerier og ikoner via kakebokskamera, storformat og mellomformat frem til det nyeste digitalkamera. Fra runer og hieroglyfer til skrift på papyrusruller. Boktrykkerkunsten var en milepel som gjorde at bøker smått om senn endte opp som allemannseie. Alt forteller historier og dokumenterer levd liv eller sagn som har levd sitt liv på folkemunne frem til de ble skrevet ned.
Manges dagbøker har fått en annen form. Som blogg, som Facebook, som Twitter og Snapchat. Og med anledning til å dele i det offentlige rom, kommer kritikken. Jeg skal ikke sitte her og rope mea culpa. Jeg skal ikke si at det ikke har slått meg av og til, hvor fine fasadene kan bli med Photoshop og selektiv deling. Hvor mye lykke og idyll som farer forbi mens jeg scroller nedover facebookloggen. Men det går an å se det annerledes også.
Alle deler de biter av sitt liv som man ønsker at andre skal få ta del i. Noen deler bare toppene. Og noen bare dalene. Jeg deler både toppene og dalene, men bare det jeg er fortrolig med.
Dagen i dag er gnistrende vakker, men kuldegradene med vind holder meg inne. Jeg kunne sikkert satt meg ned på dag som denne og irritert meg over alle de fine bildene som folk deler. Jeg kunne fått komplekser og følelse av mindreverd. Men jeg er ikke der. Ikke nær en gang.
Jeg sitter her og gleder meg over alle de fine stedene jeg kan få sett, og alle minnene som de vekker hos meg.
På fredags kveld satt jeg i sofaen min, i pysjbuksene mine, helt alene. Jeg nøt den gode varmen fra vedovnen, og spiste god middag foran tvn. Etter middag tok jeg iPaden i fanget og åpnet Facebook. Flere av mine venner hadde kommet frem til hyttene sine, og i løpet av noen minutter hadde jeg fått et glimt av nødvendige gjøremål som måking av tak, fyring i peis og middagslaging. Alle disse små glimtene brakte fram koselige minner om fredagskvelder på ulike hytter jeg har hatt en tilknytning til. Lasset med handleposer, sekker og bager som skal fraktes mellom bil og hytte, på smale stier med steiner og røtter som ikke er gode å se i sent ettermiddagslys eller i kveldsmørket. Denne intense følelsen av roen som senker seg når alt er pakket bort dit det hører til. Den gode lukten av skog eller sjø. Måkeskrik, uglene mystiske uhuhuhu eller skyggen av et rådyr eller en rev som smetter inn mellom trærne. Sprakingen i peisen. Varmen som brer seg i hver krik og krok. Som jager bort kald, rå luft og som får deg søvnig og tilfreds. Etter hvert som kvelden skred frem, kjente jeg hyttefølelsen i hele meg, og jeg koste meg litt ekstra når det kom et par solnedganger ispedd et glass vin og peiskos.
På lørdag var det silkeføre, hvite vidder med diamantstrø og blå himmel. Barndommens skiturer ser sånn ut i min mentale minnebok. Ikke alltid oppkjørte løyper, men far og mor sin stødige spor var gode de også. Bilder av rim i håret og frosne skjerf brakte frem minner om følelsen av å komme inn igjen fra en skitur, eller å sitte ved bålet under veis. I dag er det nye løyper og nok en solskinnsdag.
Det var en kjølig helg. Men for et nydelig land vi har. Og så utrolig mange som nyter vår idylliske fjellheim. Og ut fra bildene ser det ut til at neste generasjon kommer til å være like begeistret som min egen generasjon.
Men ikke alle har vært utendørs. Noen har kost seg inne også. Med spill eller baking. Gode middager og besøk av små og store. Noen har dyr med stor personlighet som vises på bilde, mens andre har barn eller barnebarn som bidrar til både ablegøyer og kos som "festes til filmen".
Jeg har vært inne og lest mye i helgen. I en av bøkene jeg leste i helgen, sto det at man måtte skape de rette øyeblikkene i stedet for å vente på de. Et annet sted sto det at man av og til må skru ned den høye lyden fra tankene sine for å lytte til den svake stemmen som hjertet har. Fordi det er hjertet, med lyd som små dråper av regn som treffer gresset, som forteller deg hva som er viktig.
Alle  disse små glimtene jeg har sett i helgen forteller meg at folk er flinke til å skape gode øyeblikk. I de øyeblikkene de deler, så har de hatt det godt, og har fått et minne å ta med seg videre.
Jeg ser at alle de flotte bildene sikkert kan bli mye for noen. Men jeg tror de kan skape glede og inspirasjon for de fleste. Og hvis det er som i sangen, at man må se opp til fjellene for å finne svar på livets mange spørsmål , ja så kan man altså få et glimt av fjellene fra godstolen hvis man vil.