Det er bare tirsdag ennå, så jeg prøver å ikke la hjemreisemelankolien sige inn over meg riktig ennå. Jeg har akkurat ruslet en tur under trærne, for å se om jeg kunne få med meg en fink eller to på minnekortet. Med det samme jeg kom ut lurte jeg på om jeg skulle ta de fire endene som kom styrtende mot meg som et kompliment eller en fornærmelse. Jeg kunne tenke: se, endene kjenner meg igjen og de er trygge på meg og synes det er hyggelig å se meg igjen. I stedet så tenkte jeg:ja, jeg vet jeg ikke er grasiøs og elegant i bevegelsene, men jeg ligner da vel ikke akkurat på en and heller. Det var nesten litt flaut når de fire endene insisterte på å følge meg rundt på hele fotorunden. På rad og rekke kom de småkvekkende, og så la de seg ned når jeg stoppet, og diltet videre etter meg når jeg gikk igjen.
Men det var finker jeg var på jakt etter ja. Det var det ikke snakk om å få tatt bilder av en eneste fink, men det var inspirerende for det.
Det var ikke det at finkene fløy bort da jeg kom. Nei, de bare menget seg med bladene, og gikk i ett med dem. Jeg synes det er ganske fascinerende å se at ikke bare finner de et sted med tette blader, men at de finner et sted med blader som de går i ett med også. Den gule og lysegrønne undersiden blander seg fint inn som et blad. Og når de er på bakken, så er det den gråbrune oversiden som vises, og som går i ett med det tørre løvet som ligger der.
Men dette innlegget skal ikke handle om fuglefotografering. Det handler om fuglene..eller er det en metafor? Kjenner vi ikke alle både de kaklende eller høylydte, de fargerike eller grå, de som sitter blant bladene og de som velger den nakne greina?
Jeg tror jeg er litt fink innimellom. Jeg prøver å finne meg et sted der jeg kan forsvinne i mengden. Der jeg kan sitte uforstyrret og se på verden uten å måtte delta hele tiden. Jeg liker godt når jeg finner noe å gå i ett med. Der jeg kan gjøre det jeg skal uten å stikke meg ut så mye.
Fra et slikt utkikspunkt kan man se all verdens fuglearter og personligheter.
De fremmelige hakkespettene med ildrød hode, som med sin febrilske høylydte hakking graver etter skjulte goder. De er ikke mye diskret, og de skriker ganske høyt for å melde sin ankomst også. De er ganske lett å ta bilde av også, for de bryr seg ikke så mye om det rundt seg, bare de sitter høyt nok til å føle seg utenfor faresonen. De tenker ikke på at det blåser på toppene, der de hakker i vei.
De høylydt bluejayene setter seg midt på greina og viser fram den fine blåfargen sin fra alle kanter, før de finner seg et sted litt tryggere plassert i treet etterpå. Tryggere, men godt synlig. Også de med skarp lyd som bærer langt. De spaserer rundt fuglebadet med brystkassa frem, og står breibeint mens de drikker vann fra badet som de har alene fordi ingen andre nærmer seg.
Skarvene er også ganske stor-rommet da de til stadighet strekker på vingene. De strekker de mot solen, selv lenge etter at de er tørre etter svømmeturen. Store brusete vinger tar plass, og kan virke litt provoserende for de andre som også sitter på samme steinen. Men skarven bryr seg ikke. De vifter med vingene og kommer med sine monotone entonelyder hvis vingene ikke er nok.
Muscoviendene er ikke nødvendig vis vakre, men de har sin sjarm med sine delvis knallrøde hoder. De er uredde, og ser bare på deg når du nærmer deg dem. De flytter seg ikke før du er en knapp halvmeter unna, og selv da er det med en sirupstreg bevegelse. De er, som canadagjessene, ganske forurensende både på land og til vanns. Det er kanskje derfor naboen jager de med kosten. Noe de, bokstavelig talt, driter i rett etterpå.
Så er det de andre små endene da. De som kommer løpende mot deg for å se om det er noen små smuler å få. De tusler etter deg på rad og rekke med små kvekkelyder. Trygt å ha noen å følge. De ser ut som de fortsatt leker hermegåsa, slev om de er voksne. De skinner i sola, men er ganske ensfarget i skyggen, hvis du ikke kommer tett nok innpå da. Da er de vakre hele tiden.
Hegren da. Stor og langbeint, langstrakt hals og langt nebb, med svære vinger som kan favne over mye. Hegren, som trekker den lange halsen sin ned mellom skuldrene når det blir for mye. Huker seg sammen,og plutselig ligner den elegante fuglen på en gammel mann som sitter og hutrer i vannkanten.
Da er det takk for turen rundt dammen. Nebbene har stilnet, og det høres bare ett og annet kvitter fra finkene. Bitte små, som blader, fyker de rundt og snapper maten i lufta. Utrettelig.Og ofte usynlige. Og snart blir det stille i trærne, og sikadene og bullfroskene tar over scenen og konsertene til soloppgang igjen.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar