Jeg starter med å slå fast at nei, jeg opplever meg ikke mobbet på noen arenaer i livet mitt. Jeg ønsker bare å si noe høyt, dele litt gamle erfaringer og aller helst nå frem til de som jobber med barn og som er foreldre til barn i skolealder, og spesielt jenter.
Det oppleves kanskje stigmatiserende å velge ett av kjønnene når jeg skriver om mobbing, men det forklarer seg selv litt lengre ned. Skjult agressjon og skjult mobbing må sies høyt, pekes på og staves ut tydelig for at alle skal bli oppmerksomme på den. Og denne typen mobbing jeg skriver om, er som jeg også skriver senere, kvinnedominert , både når det gjelder utøveren og den utsatte. Det er like vel viktig å påpeke at selv om jeg skriver om dette som kvinnedominert, så finnes det også gutter som blir utsatt for denne mobbingen. Jeg har ikke glemt dem, og det bør ikke resten av verden heller, selv om innlegget handler om majoritetskjønnet denne gangen.
Opp gjennom voksenlivet har jeg i flere perioder gått til psykolog, for det meste i privat, i egenfinansiert regi. De siste ti årene har jeg hatt gleden av jevnlige eller mer sporadiske samtaler med en fantastisk dame som heter Stine. Vi har pratet mye om dette med kvinner og kvinners måte å omgås på, fra barndomsvarianten jenter og helt opp til voksne damer/kvinner/ koner. Vi var skjønt enige om at det er en kjønnsforskjell, på alt fra forventninger, kommunikasjonsform, kroppsspråk og følelser som kommer til uttrykk, og så er det selvfølgelig unntak fra majoriteten sånn som i alt annet som er delt inn i "de fleste, og unntakene".
I en periode der jeg hadde enkelte utfordrende elementer med en utstrakt bruk av hersketeknikker på en av mine livsarenaer, som bød på tilsynelatende uoverkommelige, uforanderlige og energitappende utfordringer, presenterte Stine meg for en bok som het "Odd girl out. The hidden culture of agression in girls" . Boken er skrevet av Rachel Simmons, som har forsket på hvordan noen jenter behandler og blir behandlet av hverandre. Simmons bruker begrepet jentemobbing. Jeg har i senere tid hørt at man ikke bruker dette begrepet lengre, men jeg tillater meg i alle fall å si at boken handler om den typen mobbing, hersking og manipulering som man i langt større grad ser hos jenter/kvinner vs gutter/menn. Simmons er helt klar på at dette er et kvinnedominert fenomen, og hun sier at de alle fleste jenter som bedriver denne typen mobbing, slutter med det når de blir større og skjønner hvor negativt det virker inn på de utsatte jentene. Men, Simmons sier også at noen av disse jentene slutter aldri med det. Og sørgelig nok så er det mange av de mest utpregede som finner seg en leder eller mellomlederposisjon, der de fortsetter med sin uartige adferd. Jeg tenker at de ikke endrer denne adferden fordi de ikke vet bedre, eller fordi de liker maktfølelsen de får ved å tråkke på andre, samt at noen av disse utøverne har en definert eller udefinert diagnose innenfor psykopat-spektret.
Så, hva handler dette om da? er det kanskje noen som tenker. Dette handler om himling med øynene, peking, underfundige smil og andre gester som skaper usikkerhet hos den utsatte. Det handler om å holde enkeltindivider utenfor. Det handler om klikker, der noen er innenfor, noen utenfor. Det handler om avvisning, hvisking, om manipulering og baksnakking. Og så og si uten unntak, så er dette gjort i det skjulte ( derfor Simmons undertittel som sier "hidden culture"). I tillegg til alt dette skjulte, så er det også fysiske ting som klyping, dytting, sparke bein for etc, så fremt det kan skje usett, og slik at man alltid kan ta på seg et uskyldig ansiktsuttrykk mens man nekter for ugjerningen.
Og det er her det kreves våkne foreldre, pedagoger, nabokjerringer og nabokarer, og også medelever, venninner og venner. For dette er en skjult kultur der utøverne slipper unna med mye. Alt for mye. Og der offerne strever med å bli hørt og trodd, særlig i barnehage og skolesammenheng. Fenomenet er også tilstede i arbeidstaker og sjefsammenheng, men jeg holder dette innlegget på barnenivået. For det er det som opprører meg mest.
De som blir utsatt for dette, tar ofte på seg både ansvar og skyld. Ofte oppleves de som uroskapere og urolige, fordi de er frustrerte. De er frustrerte fordi de opplever manipulasjon som de ikke skjønner, og derfor skjønner de ikke hvordan de skal reagere eller gi uttrykk for det de opplever. De prøver å endre adferd. De bruker ufattelig mye energi på å bli likt, trodd, unngå å gjøre feil, unngå mobberne. Å bli utsatt for stadig ignorering, himling med øynene, opplevd hvisking bak ryggen som gjerne er synlig for den utsatte men ikke for lærere eller andre som kunne vært støttespillere, gir en utrygghet som kan minne om paranoia og som kan bli tolket som det. De utsatte risikerer å bli definert som overfølsomme og overtolkende, og dessverre blir de ofte det. De blir også ofte fortalt at dette kanskje bare er noe de innbiller seg. Det er da det virkelig blir ødeleggende. Når de du betro deg til, kaster ballen tilbake. Foreldre til de utsatte kjemper også. Først er det sikkert en vei å gå for å oppdage hva som skjer. Så er det kampen for å bli trodd, få aksept for eller en erkjennelse for at dette skjer. Skoler og barnehager vil være mobbefri og sier dumme ting som "ja ja, barn er barn". Eller "det er lett å misforstå". Eller " vi har ikke sett noe". Eller " la oss ikke prate for høyt før vi har fått sett på det". Alt dette mens barna ( og deres foreldre) ser og opplever at de gode barndomsårene ikke er så gode og ikke er den vekstperioden det skal være. Fortvilte foreldre og barn med magevondt og skolevegring kjemper i motvind i dette landet, mens handlingsplanene ligger der som et hån mot de. Vi trenger ikke mer enn et googlesøk for å se alle de gamle uoppdagede sakene der voksenlivet er delvis ødelagt. I tillegg ser vi den statistiske dysterheten som forteller oss om de som gav opp, og også de som måtte flytte skole, eller måtte slutte med favorittsporten sin. Det vi ikke finner, er saker der utøveren måtte flytte skole.
La oss være ærlig: det brukes for mye silkehansker når det gjelder mobbing, og enda mer jentemobbing. Det er for mye dilling, og for lite trøkk på foreldrene til utøverne eller fascilitatorene. Jeg bruker det siste ordet fordi mange av mobberne ordner seg med en liten klan av medløpere som handler/mobber på ordre fra dem. Denne klanen består ofte av engstelige barn som er redd for å bli den utsatte. I deres tankegang skapt av frykt, er det bedre å mobbe enn å bli mobbet. De ser heller ikke sine gjerninger som mobbing. Det var jo bare et blikk. Eller en manipulering av leken slik at den utsatte alltid måtte stå på gjemsel, eller alltid har'n i sisten. De kunne jo ikke vite at hun skulle bli så lei seg av at de fysisk snudde ryggen til, eller at hun var den eneste som ikke fikk en botn av sjokoladen, gang på gang. Det var jo bare moro at alle klærne var gjemt etter gymtimen...
Det er mange berørte i dette. Det er mye frykt, dårlig samvittighet, dårlig selvtillit, angst og mistrivsel. Aller mest for den utsatte, og dennes familie, men også for medløpere.
Og alle må sees og få hjelp, til og med hovedmobberen.
Vi har jo i dette landet et vell av handlingsplaner, også mot mobbing. Og vi har mobbekontrakter og mobbefri soner. Dessverre så er det sånn at når man får en handlingsplan, og mye fokus på hva vi vil ha og ikke vil ha, så kommer disse tre apekattene frem i mange. Hvis vi ikke ser, hører eller sier det, så finnes det ikke. Det er status å ha en skole, SFO eller en barnehage der det ikke finnes mobbing, der man har lykkes med arbeidet. Og jo mer man føles man har lykkes, jo verre er det å innrømme at det ikke er helt sånn. Det triste er at dette bidrar til at den utsatte blir dobbelt utsatt. Mobbingen fortsetter, og manglende handling fra voksenverden forteller den utsatte at det er hos henne eller han feilen ligger. Selvtilliten lider, troen på å lykkes lider, læringen lider, trivselen lider, og kanskje må en hel familie bryte opp og finne nytt sted å bo og ny skole, noe som berører alle. Den utsatte vil sansynlig vis bruke menge måneder med klump i magen før den stoler på at de nye vennene er til å stole på. Og hele familien vil bruke mye tid og energi på å uroe seg samtidig som de reetablere seg. Mens mobberen leter etter et nytt offer.
Jeg tenker også at en annen stor synd som skoler og barnehager gjør her, er at de ofte ikke vurderer om de hjemmene som ikke tar mobbing på alvor, burde sees nærmere på. Hva slags holdninger får mobberen med seg? Får den støtte eller konsekvenser for sine handlinger? Skjønner foreldrene alvoret? Bortforklares elle bagatelliseres handlingen? Og i ytterste konsekvens: vurderes det noen gang om mobberen faktisk burde utredes? Tenkes det noen gang på at psykopater også har vært barn? For en liten prosent av de mest intense og manipulerende barna er kanskje i det spektret. Uten sammenligning for øvrig, men det har jo vært sett sammenhenger mellom voksne drapspersoner og sadistiske handlinger mot dyr i barndommen, så det kunne jo i noen tilfeller vært verdt en tanke. Likeså tror jeg at barnevern også er vurdert for sjelden. Mobbing kan være et symptom. Et rop om hjelp.
Jeg har virkelig ikke en god avrunding på dette innlegget. Det er mest inspirert av psykolog og veileder Stine, og Rachel Simmons, men valg av tidspunkt for å skrive det er sørgelig nok med bakgrunn i en bestemt jente, et oppegående, fortvilet og kjempende foreldrepar, en unnvikende og delvis benektende skole, et hjem som delvis unnskylder en mobber, en klan av mobbere med en alfahunn med manipulerende evner og onde hensikter på topp av klanen. Kan jeg si at et barn har onde hensikter?. I gitte tilfelle så tillater jeg meg det. Jeg har alltid prøvd å skille handlinger og barn, og sagt at barn ikke er slemme, selv om de gjør slemme ting osv. Men: det er faktisk noen som bruker både energi og kløkt for å gjøre andres liv utrivelig, og det er i de mest utspekulerte tilfellene jeg ser at jeg sliter med bare å si at det er slemme handlinger. I de tilfellene der utøveren får en tilfredsstillelsen og en glede eller maktfølelse av at andre lider, så er det noe mer en bare en tilfeldig handling og en test av grenser. Tenk på den.
Til alle der ute: kryss fingrene for dett barnet og hennes nære og alle andre barn som får skolegangen og barndommen ødelagt av mobbing, enten det er tankeløse handlinger eller bevist manipulasjon.Se dere rundt når dere ferdes i offentlige rom. La ikke barn få være barn hvis barn ikke er ålreite mot andre barn. Og det handler aldri om å lære utsatte barn å ta igjen, det handler om å stoppe mobberne. Alltid.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar