Det er da så kald en vind

Jeg var oppe og ute av huset tidlig i dag. Jeg tenkte å få unna et foto-oppdrag mens frosten var i gresset. Og frosten var i gresset, det var som bestilt. Men første dagen med vintertid gjorde at alt jeg skulle fotografere lå i skyggen ennå da klokken var halv ni og blå skygger over rimblekt gress gir ikke muntre bilder.
For å vente på solens vandring, gikk jeg meg en tur. Mye av turen ble i skyggen, og det kom stadig kalde gufs feiende over den tynne isskorpen som har dannet seg i alle bakevjene langs Bogerudmyra, og langs land og et lite stykke utover, rundt store deler av Østensjøvannet. Tre timer og en dusj senere, sitter frosten fremdeles i kroppen, til tross for at jeg hadde ulltøy innerst og vindtett ytterst. Og sørgelig nok er det vindgufsene som har inspirert til dagens metafor og innlegg, for nå synes jeg det er lenge siden det har vært vindstille.
Det ser ut for at det går en varslingsvind over landet nå. En sur og bitter vind som går i kast, og som trekker mye opp med roten. Det er mye som står for fall mens det blåser, og det er mangt et rotvelt og mye vissent bløtt løv som ligger igjen når vinden er over. Hvis det ikke kommer en ny runde da.
Jeg er ikke ukritisk og godtroende, og sitter ikke her og tror at organisasjonene, foretakene eller etatene er uskyldsrene og problemfrie eller at  lederne som havner i stormen, er feilfrie. Men jeg tror heller ikke at det kun er varsleren eller varslerne i en organisasjon som sitter med hele sannheten om en organisasjon. Jeg tror heller ikke at lederne sitter med hele sannheten. Men jeg tror i alle fall ikke det blir bedre i en organisasjon av at utfordringer skal stilles ut og menes noe om i det offentlige rom.
Det som er felles med de sakene som har fått leve lengst, er at varsleren er ikke har fulgt systemet som er laget for varsling, men har sendt varsler i vifteform til et utvalg mennesker, inkludert journalister. Varsleren er selvfølgelig anonym, noe som er trygt for varsleren men som gjør det utfordrende å få stilt oppfølgingsspørsmål. Det at det varsles til pressen, er likevel den største utfordringen. Det er da det blir stygt.
Aviser og nyhetsprogrammene ser på den kraftige og destruende vinden med en surfers øyne. De nyter den kraftige vinden, og holder vindstyrken oppe ved at de gir seg i kast med den ene artikkelen etter den andre. De hyller varsleren og forholder seg relativt ukritisk til han eller henne, som de regner som den svake eller tapende part. Den anonyme varsleren settes på en pidestall og belønnes med spalteplass for hvert et ord de ytrer, mens de som pekes ut og settes i gapestokken og belønnes med hatytringer i kommentarfeltene. Det er til tider fristende å bruke fy-ordene heksejakt og svertekampanje når det står på som verst.
Vi er et lite land, og derfor er det ikke sånn at disse sakene dør ut med det første heller. I tillegg så har ikke majoriteten en interesse av å nyansere bildet. Det ser ut til at majoriteten roper korsfest korsfest, uansett hva lederen eller ledelsen foretar seg. Det er ikke rom for å innrømme feil og beklage, for dette skulle man visst som leder. Det brukes store ord som fryktkultur eller nepotisme og hersketeknikk. Og det er også slik at det er ett fett hva lederne gjør: stiller de i intervjuer er det feil av de å henge ut sine egne i det offentlige, og stiller de ikke, har de noe å skjule.
Jeg tror vi glemmer at mange organisasjoner ikke sitter med profesjonelle taleskrivere og presserådgivere heller. Nå ser ikke det alltid ut som om det hjelper heller, hvis vi skjeler over til politikere og uheldige episoder som kommer i offentlighetens lys, men det er en annen skål.
Selv om jeg har lyst til det, skal jeg ikke trekke frem noen av disse enkeltsakene. Generelt vil jeg si at det er fryktelig mange amatører i dette, som blir behandlet som en proff, eller som må handle som en proff. Og sett utenfra, går det litt dårlig.Det er enkeltmennesker i dette, som prater på vegne av et ukjent antall mennesker. Det er et ukjent antall mennesker som er uenig i de framlagte påstandene. Det er enkeltindivider som blir offentlig skyteskive, som blir dømt og skutt på i offentlighetens lys. Det er mange som blir rammet, som får snudd livet på hodet, som blir med i rotveltet, som blir liggende og blø.
Det som frustrerer meg mest, er gribbene i dette. De som fryder seg over at andres verden raser. De som fråtser i skandalene og som gjerne profiterer på åtslene som blir når noen er revet i filler. Mange av disse gribbene fryder seg mest over at det er ledere som blir hengt ut. For de skal liksom bare tåle det og har godt av det alle som en.
Jeg synes det er sørgelig at det ikke finnes empati eller tilgivelse i majoriteten. Jeg synes også det er sørgelig med alle de som ufrivillig må jobbe i stormen som raser, selv om de er uenig i varslene. For de finnes, i varierende antall men de finnes.Det er også familiemedlemmer som står i dette. Utenfor stormen, men likevel i den. Alt dette mens gribbene skriker etter blod.
Jeg skjønner at Internett har kommet for å bli, og jeg er selv en ivrig bruker. Jeg er relativt god til å finne ting der ute, både sannheter og usannheter. Men jeg blir så frustrert over at etter at vi fikk dette mediet, dette redskapet, så skal alt ut og frem i lyset. Det er ikke alt jeg vil se. Det er ikke alt vi skal se, mener jeg.
Jeg ender, som så mange ganger tidligere, med å oppfordre til empati. Oppfordre til å ikke kaste stein eller rope korsfest korsfest. For selv om de som skytes på er aldri så skyldige, så er det ikke mentometerknappene som skal avgjøre det. Og selv om det gjøres feil, så er det ikke slik at det ikke skal tilgis. Noen saker er verre enn andre, men det som er helt sikkert, er at så lenge vi ikke går i de skoene så kjenner vi ikke hele sannheten. Og da kan vi være rause nok til ikke å fråtse i andres ulykke og ikke håpe på andres undergang.

Mor, jeg vil tilbake, sang Eggum

Jeg ønsker meg tilbake til tiden da det var Egil Storbekken og Tolgatusseladdane som satte Tolga på Norgeskartet, og ikke en haug med tusseladder som heter kommunestyre som toer sine hender, mens sjefstusseladden har unnskyldningsangst.
Nei, Storbekken var mannen som virkelig kunne representere Tolga på riktig måte, søndag etter søndag i ønskekonserten. Jeg savner ønskekonserten slik den var den gang da. Da Monåberget fremdeles var et sted vi kunne plukke tyttebær og blåbær, og storsvingen var startstedet for sparktog.
Ønskekonserten var ett av de faste holdepunktene, nesten like populær som Norsktoppen og ti i skuddet. Den udødelige "där som rosor aldrig dør", med Mia Mariann og Pär Fillip, kan fremdeles synge i hodet mitt. For ikke å snakke om New Jordal Swingers sine fengende låter. Mest fra tiden før bussulykken deres. Jeg kan huske at Ivar Hovden rødmet da han mange år senere kom til en av de barnehagene jeg var leder for, for å selge leker for trigonor, og jeg presenterte meg som gammal NJS- fan.
Jeg nevnte Monåberget. Det var første miljøengasjementet til unge Marit det, da veien skulle utbedres og deler av Monåberget skulle sprenges bort. Jeg kan huske jeg skrev om teksten på visa om Enerhaugen, som gruppen Ballade udødeliggjorde for meg, selv om visa er mye eldre enn det. Og bortsprenging  av deler av Monåberget var bare starten. Snart ble den koselige veien som endte i en sti litt høyere opp og forbi berget, erstattet med asfaltvei. Multemyrene og enda mere skog ble til boligfelt, og til og med på resten av berget ble det hustomter. Hele utsikten fra godstolen, som hadde vært trær, berg og gress, ble nå hus og verandaer. Veien ble bredere og tok med seg klatretrærne mine og det flotte lerketreet som jeg var så glad i. Hele Modalane ble forandret. ( og dette er ikke de samme Modalane som kommunen som alltid hadde det høyeste gjennomsnittet per innbygger i den årlige innsamlingsaksjonen, år etter år).
Innsamlingsaksjonen ja. Det var også et fast årlig innslag på TV. Nesten på lik linje med Spelemannsprisen, Melodi Grand prix ( som sikkert også da het Eurovision song contest) og dagenfør dagen. Hadde det ikke vært sanginnslag på innsamlingsaksjon-sendingen så hadde jeg nok ikke sett på. Jeg mener, jeg så jo både Husker du og Da Capo også. Ikke rart at jeg har en forunderlig CD-samling. Og CD-samlingen er jo mye mer strømlinjeformet enn kassett-samlingen min, for den var allsidig den.
Jeg ønsker med tilbake til tiden der lykken i livet var å sitte med høretelefoner, koblet til stereoanlegget og med god rytme i vippegyngestolen. Da helgene var friluftsliv og hyttetur, og jeg sovnet da hodet traff puten om kvelden.
Hvor vil jeg med alt dette da?
Jo: Dagens overskrift var egentlig "Med livet i fingertuppene", og er lånt fra en dokumentar jeg så en gang for lenge siden. Jeg var kanskje tolv-tretten år, og dokumentaren handlet om en ung klippeklatrer som klatret rundt i høyreiste klipper som ofte reiste seg opp fra havet. Jeg lurer på om det var fra Australia. Kun i shorts, og med en liten beholder med krittstøv bundet fast med tau rundt livet på han, forserte han skarpe kanter, overheng og stupbratte vegger, ofte hengende etter fingertuppene mens han lette etter fotfeste.
Nei, jeg har ikke vært på Skullerud klatresenter og fått en åpenbaring eller en ny hobby. Og herfra og ut så blir dette et av mine mer melankolske og selvransakende innlegg som ligner på noe jeg har skrevet før. For de største fellestrekket mellom meg og klippeklatreren er at vi begge famler og leter etter fotfeste, og for min del er det fingertuppene som i denne stund bidrar til å få meg videre i livet ved at de trykker på knappene som forteller hvordan jeg har det. Jeg skriver virkelig for meg selv nå, men jeg deler fordi jeg umulig kan være alene om å dingle i løse lufta mens fingertuppene skriker og beina spreller.
Jeg våknet opp i dag, med en følelse av å ikke ha sovet. Hjernen min har jobbet med å finne prognoser for resultatregnskap og neste års budsjett. Jeg har regnet alle ukens regnestykker om igjen og betvilt hvert eneste ett av dem i løpet av natten. Jeg har også vært på møter deler av natta, og endelig fant jeg ordene jeg skulle funnet når jeg var på møtene i våken tilstand.
For meg er det ganske skremmende å ikke komme opp med raske svar og gode tanker før det har gått dager etter møter. Jeg pleier å være en rask tenker. Det er en av mine kvaliteter. Men nå virker ikke tannhjulene slik de skal. De står og stanger med tenner som er i utakt og som ikke passer inni hverandre. Det gjør meg usikker og ikke så rent lite frustrert, for det hindrer meg i hverdagen og gjør det tungvint og lite lystbetont.
Det er nitten grader og sol i dag. Det blåser en mild fin bris som risler gjennom høstfarger løv. Da jeg skjønte at dette er en av de vakreste dagene denne høsten, så trillet tårene i strie strømmer. Ikke fordi jeg er rørt, men fordi jeg ikke orker tanken på å nyte denne fine dagen ute i skogen eller ved Østensjøvannet. Når kaldsvetten renner etter å ha gått fra soverommet til badet, så skjønner jeg st jeg har tapt. Det å kjenne motvilje mot å gå ut i finværet er nesten enda verre enn å være treig i tankegangen, samtidig som begge egentlig er like ille. To av særtrekkene mine, det som er meg, er fraværende. Og jeg takler det særdeles dårlig.
Jeg har slept med meg godstolen ut på balkongen. Jeg sitter her i pysjbukser og singlet, med far sine solbriller. Jeg kan kjenne solen og vinden, og høre raslingen og fuglene. Jeg får nøye meg med det i dag, og tenke at frisk luft gjør nytten sin også om den inntas sittende i godstolen. Da er den biten parkert for en stund.
Jeg skal ikke dvele for lenge ved fortvilelsen. Det er aldri produktivt. Men jeg må like vel dvele litt ved hva alt dette gjør med meg. For, dette er selvfølgelig veldig ubeleilig. Og, som vanlig så har jeg nok bidratt mest sjøl. Fordi jeg tar for mye enkleste vei ut og sier sier ja. Og jeg skal ikke bla meg så langt tilbake i bloggen før jeg finner noe om å ha tatt på meg litt for mye og skrudd opp tempoet litt ekstra for å kjenne meg likeverdig og fullverdig. Jeg husker ikke når jeg skrev noe om det, og jeg orker ikke bla meg frem, men jeg vet det er der. Og jeg ser at jeg ikke lærte.
Mest ubeleilig kommer dette fordi jeg hadde begynt å få litt dreis på søvnutfordringene mine nå. Dette skjedde da jeg kom inn i en god rytme med trening tre ganger i uken igjen. Det er en suksessfaktor for meg dette med regelmessighet. Og å trene gir mye mer energi enn det tar. Og det tar bort smerter og gir ro. Trening er også måloppnåelse. Stadig små seiere og små fremganger. Lengre distanser, kortere tid, større belastning, flere repetisjoner. Hele tiden små suksesser.
Jeg ble gladere, mer uthvilt, sterkere og hadde mer energi. Jeg kjente at nå var livet så godt som det kunne bli. Og så kom denne helvetesuken der alt falt igjen. Og jeg kan ikke en gang peke på noe  konkret. Det er bare summen av alt som må tenkes på og mestres og huskes og analyseres.
Og derfor lengter jeg tilbake. Tilbake til tiden der lykken var å høre godlåtene mine mens dagdrømmene og tankespinnerier, en hel verden og et helt liv, utspant seg i hodet mitt. Jeg hadde et klistremerke som sa "stopp verden, jeg vil av". Akkurat nå kjennes det litt sånn ut.

Det er en kunst å fyre med ved

Det er blitt så sent på høsten at det er tid for å fyre litt med ved. Mest for kosens skyld, men det er jo ikke til å komme ifra at det gir god varme i leiligheten også. Noen ganger litt mye kanskje? Sist helg endte jeg i shorts og singlet.
Vedfyring er som alt annet i livet, en kunst. Det er en læringskurve i dette, og det er en mestring både under veis og i enden av kurven. Og som med alt annet, så kan du prøve for hardt, med for mye ved, eller for lite trekk. Det kan ryke inn, og det kan slokne ut. Det soter på vinduet i ovnsdøra rett som det er, og så er det selvfølgelig alle de varme elementene som kan gjøre håret kortere, klærne hullete eller  fingre og armer røde og med små blemmer. Kort sagt: vedfyring kan, som alt annet, være en fryd, et besvær, eller en metafor.
Jeg er ikke lengre så redd for å dra på med en vedskie ekstra. Jeg kan jo bare gjøre som sist, ta på meg shorts eller åpne verandadøra.
Jeg er ikke så redd om det ryker inn litt heller. Jeg sørger bare for gjennomtrekk, og vifter litt ekstra foran røykvarsleren slik at ikke den uler igang. Røyk svir i øynene, men det går fort over. Tårene varer ikke evig. At ingen tårer varer evig er noe jeg har lært på mange vis.
Til tross for shorts og gjennomtrekk eller andre gode løsninger, så er det like vel aller best når jeg klarer å tenne opp uten problemer. Klarer å legge inn passe med ved under veis, regulere trekken godt og få en koselig varme som er akkurat passe.
I skrivende stund slikker flammene lekent opp mot taket i ovnen. Det ser ut som det sirkler runde flammer ut av de små luftehullene i bakveggen (som tar luft inn fra spjeldet) og varmen har forsiktig begynt å spre seg ut i stua og litt til kjøkkenet. Det soter ikke på glasset i døra i dag, hvilket får meg til å tro at jeg begynner å få litt taket på dette nå som jeg får ovnen til å brenne rent glasset selv. Fra lydplanken min høres toner som jeg har kjøpt opp gjennom de siste tretti åra. I dette øyeblikket er  alt så perfekt som det kan få blitt.
Ute er det blåtimen. Himmelen er gråblå, og jeg kan fremdeles se fargene på høstløvet, men det er ikke lenge til trærne vil fremstå som nærmest sort mot den stadig dimmende himmelen som til slutt blir mørk. Det er en kunst i seg selv å venne seg til at sommerkveldene ikke lenger er her, og at kveldsmørket kommer tidligere og tidligere. Men det er som de sier, du må tenne lys i stedet for å fortvile over mørket. Og som det står skrevet, så skal man ikke sette lyset under en skjeppe heller. Man skal la lyset skinne slik at alle kan se det.
Jeg lurer av og til på om jeg er der at jeg vil det? Eller om jeg gjør det alt? Og jeg lurer aller mest på om noen ser det lyset jeg deler og om det gjør en forskjell for de som ser det.
Det er litt skummelt dette med flammer og lys. Det er fort at lys gjør at det kastes skygge, og la oss være ærlig: det er ikke alle som takler å havne i skyggen. Likeledes er det fort at det er mange som vil varme seg rundt flammen, og noen ganger kan det bli så mange at det ikke blir oksygen igjen til å holde liv i den. Og når den brenner ut, da er det ikke akkurat rift om å hjelpe til å få liv i flammen igjen, for det er lettere å gå videre til neste bål.
Som om iPod-en min kan lese tankene mine så spiller den plutselig "Killing me softly". Det passer jo helt perfekt som akkompagnement til min siste tanke om utdøende flammer. Det er en norsk versjon, med Inger Lise Rypdal. "Sangen han sang var min egen". Det fungerer det å. Og med stemmen til Inger Lise blir jeg minnet om to sanger som jeg hørte i mine tidlige år, som jeg tok inn i hjertet mitt.
Den ene av dem er også ganske så passende inn i vedfyrings- og lysmetaforen min. Det jeg husker best, og som har kvernet i hodet mitt siden jeg hørte den, er strofen: "...jeg har gitt alt jeg har, jeg har brent mine lys i begge ender". Mitt fem-årige jeg sang med den gangen, lykkelig uvitende om dobbeltbetydningen teksten hadde. Hva visste vel jeg om å gå på en smell. Jeg så for meg stearinlys som brant i begge ender og lurte mest på hva slags lysestake de kunne stå i.
Sangen var på samme plate, eller kassett for min del, som "Den stille gate". Det var en sang som ble sittende i hjerterota fra første strofe. Vakker, melodi av Schubert, vakkert arrangement, og en tekst som ble til en film i hodet mitt mens jeg satt i gyngestolen og lyttet. "...Helt uten lysreklame og fri for buss og bil. Jeg snudde der den endte og gikk den om igjen." Det kunne jeg godt forstå at hun gjorde. Jeg var alt som femåring tilhenger av stille steder, og selv om barndommens veier ikke var befengt med lysreklame, så skjønte jeg at det var absolutt ikke noe å lengte etter. Jeg var også veldig fascinert over det å gå i en ukjent gate, stille og forlatt, og ikke spørre noen om hvor den førte hen.
Det er vel ingen hemmelighet at jeg alltid har hatt en forkjærlighet for det kjente og forutsigbare, og aldri har vært særlig eventyrlysten. Men jeg har vel kommet meg litt med årene, både med bevisste veivalg og noen litt mindre veloverveide. Ikke for det. Med årene har jeg vel gått noen blindveier og smale veier som endte i sumpen også, men det er ikke det som er de stille gatene jeg frydes ved.
Eventyrlyst ja. La meg dvele litt og ende der. Jeg var i slutten av tyveårene før min første flytur. Og jeg var i trettiårene før jeg besøkte mitt elskede og etterlengtede Paris. Men, etter at jeg for alvor fant vingene mine, (om enn av metall) har det blitt noen mil, og en utvidet horisont. Og jeg har funnet min stille gate i mange land etter hvert. Ofte med en kirke eller et kapell i. Der er det aldri lysreklame.
Jeg har nok bare en moderat eventyrlyst sammenlignet med andre, og jeg er slettes ingen risikotaker. Men det er eventyr nok for meg. Og det er dannelsesreiser godt nok, og berikelse i massevis.
Hvordan avrunder jeg et blogginnlegg som etter en fjerdedel tok over og skrev seg selv inn i en retning jeg ikke hadde planlagt? Der har jeg fremdeles ikke perfeksjonert meg. Kanskje med et par pekepinner på hvordan jeg prøver å gå når jeg går gatene mine opp igjen?
Jeg tenker: gå med sikre skritt, gå som om du hører til der. Gå som om du vet hvor den ender og hvor du skal. Nyt det du ser på veien, hils på de hyggelige og smilende, og la de sure og sinte være. Ta med deg de som heier på deg, videre,og for all del: når det blir for mørkt til å se, så tenn lyset i lanternen kun i en ende. God reise



.