Jeg var oppe og ute av huset tidlig i dag. Jeg tenkte å få unna et foto-oppdrag mens frosten var i gresset. Og frosten var i gresset, det var som bestilt. Men første dagen med vintertid gjorde at alt jeg skulle fotografere lå i skyggen ennå da klokken var halv ni og blå skygger over rimblekt gress gir ikke muntre bilder.
For å vente på solens vandring, gikk jeg meg en tur. Mye av turen ble i skyggen, og det kom stadig kalde gufs feiende over den tynne isskorpen som har dannet seg i alle bakevjene langs Bogerudmyra, og langs land og et lite stykke utover, rundt store deler av Østensjøvannet. Tre timer og en dusj senere, sitter frosten fremdeles i kroppen, til tross for at jeg hadde ulltøy innerst og vindtett ytterst. Og sørgelig nok er det vindgufsene som har inspirert til dagens metafor og innlegg, for nå synes jeg det er lenge siden det har vært vindstille.
Det ser ut for at det går en varslingsvind over landet nå. En sur og bitter vind som går i kast, og som trekker mye opp med roten. Det er mye som står for fall mens det blåser, og det er mangt et rotvelt og mye vissent bløtt løv som ligger igjen når vinden er over. Hvis det ikke kommer en ny runde da.
Jeg er ikke ukritisk og godtroende, og sitter ikke her og tror at organisasjonene, foretakene eller etatene er uskyldsrene og problemfrie eller at lederne som havner i stormen, er feilfrie. Men jeg tror heller ikke at det kun er varsleren eller varslerne i en organisasjon som sitter med hele sannheten om en organisasjon. Jeg tror heller ikke at lederne sitter med hele sannheten. Men jeg tror i alle fall ikke det blir bedre i en organisasjon av at utfordringer skal stilles ut og menes noe om i det offentlige rom.
Det som er felles med de sakene som har fått leve lengst, er at varsleren er ikke har fulgt systemet som er laget for varsling, men har sendt varsler i vifteform til et utvalg mennesker, inkludert journalister. Varsleren er selvfølgelig anonym, noe som er trygt for varsleren men som gjør det utfordrende å få stilt oppfølgingsspørsmål. Det at det varsles til pressen, er likevel den største utfordringen. Det er da det blir stygt.
Aviser og nyhetsprogrammene ser på den kraftige og destruende vinden med en surfers øyne. De nyter den kraftige vinden, og holder vindstyrken oppe ved at de gir seg i kast med den ene artikkelen etter den andre. De hyller varsleren og forholder seg relativt ukritisk til han eller henne, som de regner som den svake eller tapende part. Den anonyme varsleren settes på en pidestall og belønnes med spalteplass for hvert et ord de ytrer, mens de som pekes ut og settes i gapestokken og belønnes med hatytringer i kommentarfeltene. Det er til tider fristende å bruke fy-ordene heksejakt og svertekampanje når det står på som verst.
Vi er et lite land, og derfor er det ikke sånn at disse sakene dør ut med det første heller. I tillegg så har ikke majoriteten en interesse av å nyansere bildet. Det ser ut til at majoriteten roper korsfest korsfest, uansett hva lederen eller ledelsen foretar seg. Det er ikke rom for å innrømme feil og beklage, for dette skulle man visst som leder. Det brukes store ord som fryktkultur eller nepotisme og hersketeknikk. Og det er også slik at det er ett fett hva lederne gjør: stiller de i intervjuer er det feil av de å henge ut sine egne i det offentlige, og stiller de ikke, har de noe å skjule.
Jeg tror vi glemmer at mange organisasjoner ikke sitter med profesjonelle taleskrivere og presserådgivere heller. Nå ser ikke det alltid ut som om det hjelper heller, hvis vi skjeler over til politikere og uheldige episoder som kommer i offentlighetens lys, men det er en annen skål.
Selv om jeg har lyst til det, skal jeg ikke trekke frem noen av disse enkeltsakene. Generelt vil jeg si at det er fryktelig mange amatører i dette, som blir behandlet som en proff, eller som må handle som en proff. Og sett utenfra, går det litt dårlig.Det er enkeltmennesker i dette, som prater på vegne av et ukjent antall mennesker. Det er et ukjent antall mennesker som er uenig i de framlagte påstandene. Det er enkeltindivider som blir offentlig skyteskive, som blir dømt og skutt på i offentlighetens lys. Det er mange som blir rammet, som får snudd livet på hodet, som blir med i rotveltet, som blir liggende og blø.
Det som frustrerer meg mest, er gribbene i dette. De som fryder seg over at andres verden raser. De som fråtser i skandalene og som gjerne profiterer på åtslene som blir når noen er revet i filler. Mange av disse gribbene fryder seg mest over at det er ledere som blir hengt ut. For de skal liksom bare tåle det og har godt av det alle som en.
Jeg synes det er sørgelig at det ikke finnes empati eller tilgivelse i majoriteten. Jeg synes også det er sørgelig med alle de som ufrivillig må jobbe i stormen som raser, selv om de er uenig i varslene. For de finnes, i varierende antall men de finnes.Det er også familiemedlemmer som står i dette. Utenfor stormen, men likevel i den. Alt dette mens gribbene skriker etter blod.
Jeg skjønner at Internett har kommet for å bli, og jeg er selv en ivrig bruker. Jeg er relativt god til å finne ting der ute, både sannheter og usannheter. Men jeg blir så frustrert over at etter at vi fikk dette mediet, dette redskapet, så skal alt ut og frem i lyset. Det er ikke alt jeg vil se. Det er ikke alt vi skal se, mener jeg.
Jeg ender, som så mange ganger tidligere, med å oppfordre til empati. Oppfordre til å ikke kaste stein eller rope korsfest korsfest. For selv om de som skytes på er aldri så skyldige, så er det ikke mentometerknappene som skal avgjøre det. Og selv om det gjøres feil, så er det ikke slik at det ikke skal tilgis. Noen saker er verre enn andre, men det som er helt sikkert, er at så lenge vi ikke går i de skoene så kjenner vi ikke hele sannheten. Og da kan vi være rause nok til ikke å fråtse i andres ulykke og ikke håpe på andres undergang.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar