Det er blitt så sent på høsten at det er tid for å fyre litt med ved. Mest for kosens skyld, men det er jo ikke til å komme ifra at det gir god varme i leiligheten også. Noen ganger litt mye kanskje? Sist helg endte jeg i shorts og singlet.
Vedfyring er som alt annet i livet, en kunst. Det er en læringskurve i dette, og det er en mestring både under veis og i enden av kurven. Og som med alt annet, så kan du prøve for hardt, med for mye ved, eller for lite trekk. Det kan ryke inn, og det kan slokne ut. Det soter på vinduet i ovnsdøra rett som det er, og så er det selvfølgelig alle de varme elementene som kan gjøre håret kortere, klærne hullete eller fingre og armer røde og med små blemmer. Kort sagt: vedfyring kan, som alt annet, være en fryd, et besvær, eller en metafor.
Jeg er ikke lengre så redd for å dra på med en vedskie ekstra. Jeg kan jo bare gjøre som sist, ta på meg shorts eller åpne verandadøra.
Jeg er ikke så redd om det ryker inn litt heller. Jeg sørger bare for gjennomtrekk, og vifter litt ekstra foran røykvarsleren slik at ikke den uler igang. Røyk svir i øynene, men det går fort over. Tårene varer ikke evig. At ingen tårer varer evig er noe jeg har lært på mange vis.
Til tross for shorts og gjennomtrekk eller andre gode løsninger, så er det like vel aller best når jeg klarer å tenne opp uten problemer. Klarer å legge inn passe med ved under veis, regulere trekken godt og få en koselig varme som er akkurat passe.
I skrivende stund slikker flammene lekent opp mot taket i ovnen. Det ser ut som det sirkler runde flammer ut av de små luftehullene i bakveggen (som tar luft inn fra spjeldet) og varmen har forsiktig begynt å spre seg ut i stua og litt til kjøkkenet. Det soter ikke på glasset i døra i dag, hvilket får meg til å tro at jeg begynner å få litt taket på dette nå som jeg får ovnen til å brenne rent glasset selv. Fra lydplanken min høres toner som jeg har kjøpt opp gjennom de siste tretti åra. I dette øyeblikket er alt så perfekt som det kan få blitt.
Ute er det blåtimen. Himmelen er gråblå, og jeg kan fremdeles se fargene på høstløvet, men det er ikke lenge til trærne vil fremstå som nærmest sort mot den stadig dimmende himmelen som til slutt blir mørk. Det er en kunst i seg selv å venne seg til at sommerkveldene ikke lenger er her, og at kveldsmørket kommer tidligere og tidligere. Men det er som de sier, du må tenne lys i stedet for å fortvile over mørket. Og som det står skrevet, så skal man ikke sette lyset under en skjeppe heller. Man skal la lyset skinne slik at alle kan se det.
Jeg lurer av og til på om jeg er der at jeg vil det? Eller om jeg gjør det alt? Og jeg lurer aller mest på om noen ser det lyset jeg deler og om det gjør en forskjell for de som ser det.
Det er litt skummelt dette med flammer og lys. Det er fort at lys gjør at det kastes skygge, og la oss være ærlig: det er ikke alle som takler å havne i skyggen. Likeledes er det fort at det er mange som vil varme seg rundt flammen, og noen ganger kan det bli så mange at det ikke blir oksygen igjen til å holde liv i den. Og når den brenner ut, da er det ikke akkurat rift om å hjelpe til å få liv i flammen igjen, for det er lettere å gå videre til neste bål.
Som om iPod-en min kan lese tankene mine så spiller den plutselig "Killing me softly". Det passer jo helt perfekt som akkompagnement til min siste tanke om utdøende flammer. Det er en norsk versjon, med Inger Lise Rypdal. "Sangen han sang var min egen". Det fungerer det å. Og med stemmen til Inger Lise blir jeg minnet om to sanger som jeg hørte i mine tidlige år, som jeg tok inn i hjertet mitt.
Den ene av dem er også ganske så passende inn i vedfyrings- og lysmetaforen min. Det jeg husker best, og som har kvernet i hodet mitt siden jeg hørte den, er strofen: "...jeg har gitt alt jeg har, jeg har brent mine lys i begge ender". Mitt fem-årige jeg sang med den gangen, lykkelig uvitende om dobbeltbetydningen teksten hadde. Hva visste vel jeg om å gå på en smell. Jeg så for meg stearinlys som brant i begge ender og lurte mest på hva slags lysestake de kunne stå i.
Sangen var på samme plate, eller kassett for min del, som "Den stille gate". Det var en sang som ble sittende i hjerterota fra første strofe. Vakker, melodi av Schubert, vakkert arrangement, og en tekst som ble til en film i hodet mitt mens jeg satt i gyngestolen og lyttet. "...Helt uten lysreklame og fri for buss og bil. Jeg snudde der den endte og gikk den om igjen." Det kunne jeg godt forstå at hun gjorde. Jeg var alt som femåring tilhenger av stille steder, og selv om barndommens veier ikke var befengt med lysreklame, så skjønte jeg at det var absolutt ikke noe å lengte etter. Jeg var også veldig fascinert over det å gå i en ukjent gate, stille og forlatt, og ikke spørre noen om hvor den førte hen.
Det er vel ingen hemmelighet at jeg alltid har hatt en forkjærlighet for det kjente og forutsigbare, og aldri har vært særlig eventyrlysten. Men jeg har vel kommet meg litt med årene, både med bevisste veivalg og noen litt mindre veloverveide. Ikke for det. Med årene har jeg vel gått noen blindveier og smale veier som endte i sumpen også, men det er ikke det som er de stille gatene jeg frydes ved.
Eventyrlyst ja. La meg dvele litt og ende der. Jeg var i slutten av tyveårene før min første flytur. Og jeg var i trettiårene før jeg besøkte mitt elskede og etterlengtede Paris. Men, etter at jeg for alvor fant vingene mine, (om enn av metall) har det blitt noen mil, og en utvidet horisont. Og jeg har funnet min stille gate i mange land etter hvert. Ofte med en kirke eller et kapell i. Der er det aldri lysreklame.
Jeg har nok bare en moderat eventyrlyst sammenlignet med andre, og jeg er slettes ingen risikotaker. Men det er eventyr nok for meg. Og det er dannelsesreiser godt nok, og berikelse i massevis.
Hvordan avrunder jeg et blogginnlegg som etter en fjerdedel tok over og skrev seg selv inn i en retning jeg ikke hadde planlagt? Der har jeg fremdeles ikke perfeksjonert meg. Kanskje med et par pekepinner på hvordan jeg prøver å gå når jeg går gatene mine opp igjen?
Jeg tenker: gå med sikre skritt, gå som om du hører til der. Gå som om du vet hvor den ender og hvor du skal. Nyt det du ser på veien, hils på de hyggelige og smilende, og la de sure og sinte være. Ta med deg de som heier på deg, videre,og for all del: når det blir for mørkt til å se, så tenn lyset i lanternen kun i en ende. God reise
.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar