Desembertanker

Dette blogginnlegget kommer sansynlig vis til å ha innslag fra tidligere års juleinnlegg. Det handler om at alt det gamle er uforandret, og at mange tanker kommer igjen år etter år. Men det vil alltid være noe nytt også. For det er alltid ett å mellom hver jul.
Det er tredje søndag i advent, men jeg brenner fire lys. Ikke som en barnslig protest, og ikke fordi jeg har det travelt, men det bare ble sånn da jeg kom på at neste søndag er jeg hjemme hos mor og brenner fire lys.
Jeg er ikke så veldig til husmor rundt juletider, kanskje mest fordi jeg reiser bort i større deler av julen. Men i dag har jeg støvtørket litt og vasket og grønnsåpebehandlet kjøkkenbenken, og da lukter det jo litt jul her like vel. Tørketrommelen surrer rundt med sengetøy, så da er det meste klart til å dra ifra. Jeg skal jo jobbe i nesten fem dager først, men på fredag suser jeg ut til Gardermoen rett fra jobb, og ti timer etterpå er jeg fremme hos mor. Jeg gleder meg hjem til mor, selv om hjemmet ikke er der jeg vokste opp. Jeg gleder meg til å se på alle englene hun har, for englene minner meg om alle de som har slutte seg til himlenes hærskare. Jeg gleder meg til å ha fri, til å ha tid, til mimring og til alle kaffekoppene.
Mange er veldig opptatt av tradisjoner rundt jul. Selv er jeg glad for at vi har endret litt på tradisjonene opp gjennom årene, og at det har vært gjort uten de større sentimentaliteter. For, selv om julen er koselig og fin, så er det alltid litt annerledes år for år. Og etter hvert som vi blir eldre så er det første julen uten, som gir tanker om siste julen med, noen av våre kjære. Og så blir det andre julen uten, og slik drar det på seg opp gjennom årene. I år er det nok et besøk jeg ikke kan ta når jeg kommer til hjembygda. Trist er det, men slik er livet. Og livet, det går videre, fordi det skal det.
Men litt tilbake til tradisjonene. Mange jeg kjenner har en repeterende timeplan helt fra lille julaften til sjette juledag. Personlig tror jeg det kan være noe sjokkartet når et så solid mønster brytes opp etter kanskje tyve år eller mer. Jeg har alt brutt opp de fleste julemønstrene i små krystaller, og så tar vi det litt som det faller seg. Gjestene har variert opp gjennom årene, lokalitetene for julefeiring like så. Det som har vært mest trofast er lutefisken. Og skulle det bli en jul uten den også, så går det helt greit. Det er like vel jul, og vi har like mye tid sammen selv om vi gjør ulike ting.
Det som holder mest stand, i tillegg til lutefisken, er at vå prater om de som vi skulle ønske fortsatt var med oss. Vi husker de siste julene, de morsomste episodene, de beste replikkene..og tro meg, det er ikke få gode utsagn om jul, om livet, om alder, om mat, om været og om alt annet, som har samlet seg opp gjennom tiden. Og det kan se ut som at særlig de kvinnelige slektningene som var hyppige innslag i min julefeiring, ble mer slagferdig og kanskje litt mindre sensurert jo eldre de ble. Til stor forlystelse om jeg får lov å si det.
Julen og førjulstiden er tøff for mange. Jeg leser stadig om de som blir besøksvenn eller de som åpner huset for noen de ikke kjenner men som de vet er ensomme. Jeg leser om alle de som jobber frivillig for å arrangere jul for de som ikke har et hjem, eller som ikke har noen å tilbringe julen med. Jeg tenker så fint, og beundrer disse menneskene som gjør så mye, og jeg vet jeg burde gjøre mer.
Jeg ser at mange mine venner er på julekonserter i disse dager. Jeg synes det er flott at mange av de gamle julesalmene og julesangene tas frem år etter år. Nye artister, nye arrangementer, men budskapet er det samme. Det er bud om frelse, bud om glede og bud om håp.
Tro er så mangt, og man trenger ikke tro på noe som helst for å gå på en julekonsert, ikke en gang om det er i kirken. Men jeg håper at fellesskapsfølelsen og musikkopplevelsen skaper en ro, og en tro på at selv om vi gjør mye for å glemme hva julen symboliserer, så kan julen gi anledning til å reflektere over sitt eget liv og kanskje gjøre det lille ekstra for å skape rom i herberget, eller i stallen, eller i køen.
Jeg håper at budskapet inspirerer til å gjøre det lille ekstra i denne travle tiden. For de vi ikke kjenner men som er rundt oss og som ser ut som de trenger å vite at noen ser dem. Jeg minner meg selv og andre på at det alltid er tid til et smil, et varmt blikk eller et hyggelig ord selv om ikke alle gavene er kjøpt eller alle kjøkkenskuffene ikke er vasket. Å gi fra seg buss-setet  til noen med slitne bein eller åpne døren for de med armene fulle er ikke et offer. Å si hei tilbake til den lille i vogna, som er  svett og trøtt etter kjøpesenterturen tar et halvt sekund, men gleder lengre.
Gledelig jul til folket.