Tankerstreif før julaften

Dette innlegget startet i går, på bitte lille julaften, og ble ferdig på morgenen lille julaften. Det er sånn når man tar seg tid til å stoppe opp og tenke.
En snøeling la seg som en tåke over bygda, i blåtimen på bittelille julaften. Skymingen kommer tidlig på en gråværsdag, men det gjør ingen ting for meg som er ferdig med innkjøpene og sitter i pysjbukser i sofaen. En klokke tikker i bakgrunnen, og forteller at tiden går. Men tid er bare noe som er akkurat nå, når ingen ting haster. Det er bare neste tekopp, neste måltid, neste kryssord eller litt lesing i en bok som skal skje i timene fremover.
Det går en reklame på tv som sier at du bør gi dine kjære tid i gave i år. Det passer fint inn i mine egne tanker på denne tiden av året, og også resten av året. Det hjelper ikke med gods og gull, hvis man ikke har tid til å nyte fruktene av det man har bygd gjennom tiden. Tid blir bare mer og mer viktig det. Tid sammen, tid alene, arbeidstid, fritid. Og sånn som i går; sofa-og kryssordtid, sammen med mor. Mor hadde en kombinert kryssord og slumretid mens jeg skrev. Slik som hennes mor før henne, bortsett fra at bestemor kombinerte TV, hekling og slumring. Jeg var mest imponert over hekle og slumre-kombinasjonen, kanskje fordi jeg aldri har lært meg å hekle, ikke i våken tilstand engang. Men bestemor sntes ikke det var så imponerende. For det hendte hun måtte rekke opp igjen.
I dag er det fjerde søndag i advent, og de aller fleste venter kanskje til i ettermiddag med å tenne de fire lysene. Her har vi adventslys ved frokosten i dag. Det er koselig det også, for det tar jo gjerne litt tid før dagslyset kommer på denne tiden av året. Julemusikken strømmer ut fra radioen som et behagelig bakteppe for små samtaler ved frokosten. Mor sysler med små småting, sjekker lutefisken som ligger i vann for morgendagen.
Nå slukker moder alle lys, for dagslyset har overtatt for morgenskymingen. De få timene til blåtimen skal vi bruke til nesten ingenting. Det er en del av det å ha julefri for meg, og julebesøk for mor, det at vi prøver å ha så lite program som mulig. Færrest mulig tidspunkter som må rekkes. Mor er jo pensjonist, men har et aktivt liv med noen skal og må hun også, så vi har begge godt av en stans i tiden.
I dag er dagen for besøk ved de kalde steinene. Jeg skal tenne lys hos far og jeg har mange andre jeg skal stoppe hos. En stille stund på en vinterkledd kirkegård er også tid, en liten del av evigheten og et minne om at tid også tar slutt. Klokken har blitt halv tolv, og med tanke på at dagslyset er tilmålt skal jeg snart ut i vinterlandskapet som kom dryssende ned i går. Jeg tenker det er godt å gjøre det jeg skal før de søndagsåpne butikkene skal åpne. For selv om vi har tid, er det mange som skal bruke denne tiden til de siste innkjøpene. Jeg har ikke tenkt å være julepoliti og kritisere overinnkjøp, overforbruk og søndagsåpning. Jeg skal nøye meg med å si at jeg er glad for å sitte inne i en lun stue når blåtimen senker seg. Jeg er glad for å kjenne at tiden går sakte og tenne adventslysene for andre gang, mens verden utenfor løper for å få tak i de siste detaljene som skal gjøre julaften perfekt.
Natum videte Regem Angelorum, synger de i Adeste Fideles, som er en av mine julefavoritter. Englenes konge. Det er tittel det. Og med denne englenes konge og julens under i bakgrunnen ønsker jeg god tid og god jul til alle.