Det er ikke hvordan man har det men hvordan man tar det, sa folk.

Det har i de siste to ukene vært flere nett-innlegg å lese om mennesker som er usynlig syk. Bladet spondylitten, som norsk reumatiker forbund gir ut, har skrivekonkurranse hvert år der de ønsker at vanlige mennesker med spondyloartritt skal skrive sine hverdagshistorie. For et par tre år siden skrev jeg en optimistisk historie om hvordan man opprettholder dagens standard ved å trene, spise og sove riktig. Og det er ofte det jeg sier hvis jeg prater med andre mennesker om å ha spondyloartritt aka bekhtrevs aka leddgiktslignende betennelsestilstand i de større leddene og av og til i mindre ledd.
Usynlig syk er liksom kriteriet for å dele historier nå da. Jeg kvalifiserer ikke helt, kjenner jeg. Nærmere tjue år med mye betennelser i hofter og knær, samt manglende korsbånd i et kne etter et skikkelig hallingkast, i en nedoverbakke, da jeg var femten år, har satt sine spor. Knasingen og sprakingen når jeg reiser meg eller setter meg er nå en ting. Men enda verre er måten jeg beveger meg på når jeg først er oppe og går. Jeg håper det er bare meg som hører obo-melodien til anda i Sergej Prokofjevs symfoniske dikt Peter og Ulven når jeg går. På de stiveste dagen hører jeg litt av fagott- melodien til bestefaren også. Og det er på de dagene jeg kjenner på dette uttrykket som er i overskriften: Det er ikke hvordan du har det men hvordan du tar det.
Jeg skjønner hva uttrykket betyr, men av og til tenker jeg «hvordan i svarte grønne skal jeg ta det da?».
Ta denne helgen for eksempel. Det er vår, det er fuglekvitter og glimt av sol. Det er også mye vind og skiftende temperatur, og slike perioder med hurtige værskifter krever sin kvinne. Som mange av de som kjenner meg vet, så er jeg ihuga naturfotograf. Været og fuglekvitteret roper på meg, og garanterer nesten motiver i alle busker og kratt. Problemet mitt er bare at knærne mine rett og slett ikke vil denne helgen. Og ikke nok med at de ikke vil. Natt til lørdag ble det lite søvn og mang en runde i stua og gangen, i ren desperasjon, fordi knærne var så vonde at jeg ikke klarte å ligge.
Klokka halv sju sto jeg opp, bare fordi jeg gav opp å sove. Hvordan skal jeg ta det?
Det beste hadde sikkert vært å ta det med et smil, eller med humor. Se det positive i hvor mye jeg fikk ut av lørdagen ved å stå opp så tidlig. Ta det som en helt og ta det som en utfordring. Eller kanskje som en inspirasjon til å trene. Det er mange fine måter å ta det på når man ikke er midt oppi det. Det er også mange måter å ta det på i de øyeblikkene jeg finner en stilling å sitte i eller en måte å stå på, som gjør at jeg ikke kjenner smertene. Og ja, de øyeblikkene tar jeg som en lettelse og med et smil. Men i dag, etter nok en natt med for lite hvile, og med mye innsats for å ignorere den tannpineaktige smerten ispedd knivstikklignende smerter, der jeg nok en gang har konkludert med at en tur vil gjøre det verre, så tar jeg det ikke så veldig heltemodig.
Når jeg ligger og sitter på gulvet med fysioterapeutens gode råd og øvelser på papiret foran meg, så er jeg heller ikke så munter.
Hadde jeg vært i en tegnefilm i dag, så hadde jeg vagger rundt med obo- og fagottakompanement, med en permanent tordensky over hodet. Jeg hadde hatt snakkebobler med lyn og symboler i stedet for tekst, og jeg hadde smelt med dørene. Særlig hadde disse særtrekkene kommet til uttrykk hvis noen i tegnefilmen hadde fortalt meg at det handler om hvordan jeg tar det.
Jeg må litt tilbake til usynlig sykdom. Jeg har ikke en helt usynlig sykdom. Men mye av det som jeg kjenner i kroppen min, er usynlig for andre.
Selv om jeg går stivt og ugrasiøst, og selv om jeg av og til skjærer grimaser når jeg reiser meg eller setter meg, så er mye usynlig. Og mye er uforståelig for andre. Artiklene om andre mennesker sier at man må fortelle om det, man må opplyse andre slik at de skjønner. Vel og bra, men det kunne jo være en ide om vi lot være å spekulerer og tillegge hverandre egenskaper, meninger og teorier også. Vi kan jo rett og slett akseptere at vi ikke vet alt om hverandre, og la være å mistro, over- eller undervurdere medmennesker. En uforutsigbar hverdag blir ikke mer forutsigbar fordi om man vet at andre helt sikkert ikke tror at du er syk når du er det. Det er ikke forutsigbarhet men tilleggsbelastning. Tenk litt på den.
Jeg kan ikke avslutte et innlegg nede i en svart grop, så jeg avslutter med et annet uttrykk.
Håpet er lysegrønt. Det er et annet uttrykk, som er mye koseligere. Lysegrønt, det er det første gresset, eller museørene på bjørka. Og med det lysegrønne kommer varmen, som hisser ned den ilske betennelsen. Lysegrønt er starten på gode tider, og skal vokse seg stort og enda grønnere. Det lysegrønne håpet blåser bort de sorte skyene for en stund, og gir meg en pause i krigen. Det gir dager der jeg orker mer, netter der jeg sover litt bedre, som gir lyse tanker og godt mot.

Nå måtte det bare ut

Man lærer i den skolen man går, så jeg starter dagens innlegg med å bedyre min uskyld. Jeg ber derfor ikke om unnskyldning, jeg peker bare på noen andre og legger skylden der.
Hadde det ikke vært slik et utrivelig vær i dag, så hadde jeg vært ute på tur og kommet hjem med glade tanker etterpå. Men været er ufysent, med blaut snø og litt bris, så derfor sitter jeg inne og ser ut med et irritert blikk. Og i en slik setting, så blir blogginnleggene deretter. Litt kvassere og mer surmaget enn ellers.
Det er valgår, men det skulle man jammen ikke tro. Hvis året fortsetter som det har begynt, så vil over femti prosent stemme blankt, eller stryke så mange på stemmeseddelen at den blir forkastet på grunn av feil utfylling. Det er snart ingen å ha tillit til. Det skytes fra brede hofter, og unnskyldningene i beste sendetid er tette som hagl men totalt innholdsløse. Det ropes om politisk spill, og urettferdighet, og dårlig dømmekraft ser ut til å være et pluss på politisk CV.
Jeg tenkte jeg skulle skrive uten å nevne navn denne gangen, slik at bloggen min ikke blir fanget opp på google- søk, så hvis jeg er for utydelig eller kryptisk, ja så må dere selvfølgelig unnskylde mitt dårlige valg.
Selv om denne saken er blitt overskygget av andre hendelser, så er det så mye interessant i denne saken som jeg bare må dele. Jeg snakker om den siste episoden av politikkens «skal vi danse». Bakgrunnsteppet og oppkjøringen til denne episoden, slik jeg ser det, var at det nye fylket Trøndelag vurderte å ta inn i varmen en politiker som for ett år siden beklaget hvis han hadde oppført seg uetisk, og også beklaget sin dårlige dømmekraft. Den dårlige dømmekraften viste seg også å øke i takt med alkoholinntak. Ja tenk det. Det var vel urovekkende nyheter ja.
Vel, sett fra godstolen så vil jeg anta at det er et visst alkoholinntak med i bilde i den episoden som skjedde nå også, i og med at den startet noe sent på natten, på en bar. Jeg beskriver den selvfølgelig slik jeg ser det, ut fra det jeg har lest i media.
Kort fortalt var det to venninner som var på denne baren, samtidig som politikeren med vaklende dømmekraft. Den ene venninna spurte om en dans, og den andre filmet seansen med funksjonen Snapchat, så alt vi ser er seks sekunder. Jeg sier vi, for denne kom etter hvert ut på nett. Et mysterium jeg kommer tilbake til.
Episoden vakte oppsikt både her og der, og det er her jeg sitter med masse tanker og spørsmål.
For det første: kommentarfeltene var preget av masse støtteerklæringer til politikeren, type «Ja, er det ikke lov å danse eller nå da?» og « vi er så prippen i dette landet». Tror virkelig folk at dette handler om en dans?
En kvinnelig ordfører i Trøndelag gikk ut og sa at de hadde fortsatt tillit. Hun beskyldte de som sitter i Oslo (altså politikere) for dårlig dømmekraft med ordene «det er lett å sitte i Oslo å tro at man vet hva folk mener». Mener hun virkelig at det er tillitsvekkende å utvise en gjentakende adferd, knapt et år etter at man har stått og unnskyldt seg gang på gang for dårlig dømmekraft og uønsket adferd?
Dette handler jo ikke om seks sekunders dans. Dette handler om å gjøre samme handling, eller noe som kan se ut som samme handling, knapt ett år etter man ble skjøvet ut av sitt verv. Dette handler om å utvise dårlig dømmekraft, og like til la det bli filmet.
Så var det disse venninnene da. Litt etter at saken tok litt av, så gikk de ut og sa at de følte seg misbrukt i et politisk spill. Ja vel?
La meg spole litt tilbake. De var ute på byen. Etter deres uttalelse var det de som tok initiativet til dansen, og de filmet det. Teoretisk sett kunne dette vært filmet av andre, men da finner jeg det rimelig å anta at det hadde fantes flere utgaver av snap eller video? Det har i alle fall ikke jeg sett. Jeg har kun sett den lille sekssekunders utgaven, som er filmet tett på, og der begge de dansende ser rett inn i mobilkamera. Og det er så tett på, at jeg også finner det rimelig å anta at noen som kjente dem har filmet det, hvilket gjør at jeg konkluderer med at dette er venninenes eget produkt.
Og, det har ikke vært påstander om hacking her, og det var filmet som en snap, og da er det også en rimelig konklusjon at det var venninnene selv som sendte denne ut i offentligheten. Hvordan snappen endte hos en av landets største aviser sier historien ingenting om. Mitt poeng er at slik det ser ut, så var det venninnene selv som satte det hele i gang, både dansingen, filmingen og publiseringen. Jeg
Finner dett rimelig å anta at valget av dansepartner ikke var tilfeldig, og at det hele ble filmet og sendt på Snapchat av samme årsak. Hvor totalt uskyldig er du da i spillet? Når vi kommer over en viss alder, for eksempel eldre enn barneskolealder, så er vi litt for gamle til å bruke unnskyldningen som vi brukte da vi for åttende gang fikk «sisten», og sa at «jeg er ikke med lenger. Jeg sa det, jeg sa det». Sett utenfra så er denne historien nok en historie om en ide som virker veldig artig under påvirkning av alkohol, men som bare virker dum når bakrusen kommer. Og mange av oss vet hvor lett det er å få panikk når du plutselig husker en uartikulerte episode fra gårdsdagens tåke.
Det politiske spillet. Det som venninnene sikter til var at en tillitsvalgt i deres fagforening varslet ledelsen i forbundet om politikerens opptreden,herunder utvising av dårlig dømmekraft og usømmelig opptreden slik jeg har oppfattet det. Da fagforeningen selv kom i medias søkelys i sakens anledning, skjedde det som ofte skjer hvis du kaster dritten i vifta. Dritten sprer seg. Fagforeningen  støttet de «stakkars» venninnene som var så totalt uskyldige i det politiske spillet, og plutselig ble det varsleren  som var problemet. Interessant. Den dårlige dømmekraften og spredningen av videoen ble satt på reservebenken. Problemet var at noen sa det høyt at dette hadde skjedd.
Jeg finner det underlig. Her feies selve saken under teppet etter min mening. Politikeren selv får stå på TV og si at det er fem totalt uskyldige sekunder. Venninene får bedyre sin totale uskyld og får støtte fra både forbund og befolkning. Trøndelag, som riktig nok ikke tok politikeren inn i varmen igjen, har full tillit til denne politikeren hvis vi skal tro på ordføreren i trønderhovedstaden.
Nei, jeg sier ikke at det ikke er lov å danse. Det er forhistorien, settingen og valg av dansepartner som skaper problemet.
Nei, jeg påstår ikke at venninnene selv sendte Snapchaten til en av landets største aviser. Men jeg er relativt sikker på at den opprinnelig ble spredt fra deres mobil og ut til andre. De trodde kanskje at de kjente sine venner og bekjente, og at dette bare ville være en artig snap i egen krets. Men det er
kanskje vel naivt. Det som er sikkert er at hvis man ikke vil havne på nett med sine eskapader,
så kan man tenke før man handler eller la være å filme det man gjør. Og velger man å gjøre de to
første, så kan man slette snapen uten å sende den.
Varsleren i denne saken har fratrådte alle verv, etter press fra eget forbund. For ordens skyld tar jeg med at forbundet bedyrer at de ikke har utvist press. Jeg sliter bare med å tro dem, deres tidligere håndtering tatt i betraktning.
Venninnene har et poeng når de sier at dette er et politisk spill. Jeg tror bare ikke at de peker sin anklagende pekefinger i riktig retning. Måten oppmerksomheten ble dreid bort fra sakens kjerne her, er mesterlig. Å snu denne historien slik at man retter baker for smed, er jo genialt, og like til uten at dette blir omtalt. Jeg vet bare ikke om det er en slik politisk styring jeg ønsker.

Hva hadde livet vært uten bøker

Jeg har alltid vært en lesehest. Helt siden jeg klarte å sette bokstaver sammen til ord, har bøker vært det beste i livet. I barndommen var det en måte å dagdrømme på, eller ren underholdning. Det var en måte å lære på, eller gruble. Bøker var så mye, og de første eventyrene kom via medlemskap i barnas bokklubb. Så kom det en lang periode med Anne Kath Vestlys bøker, samt lykkebarna og bobseybarna. Så var det krimbøker som fanget interessen. Det startet med uskyldige Nancy Drew og Hardyguttene. Senere ble det Anne Holt, Mary Higgins Clark, Kim Småge, Unni Lindell, Dan Brown...innimellom gikk det i alle typer bøker som kom inn i huset, både mitt og barndomsheimen, via bokkklubben. På videregående skole skrev jeg særoppgave om Olav Duun. Ja, for det er ikke dystre bøker...Jeg har lest 86 bøker om Morgan Kane. Det var belønningen innimellom studiene i Trondheim. Anne B. Ragde har underholdt meg noen timer også, og mange mange fler.
Så fant jeg Kate Morton, og verden blir aldri den samme etter å ha lest hennes bøker. Jeg skrev en blogg i fjor der jeg var inspirert av to av hennes bøker. Men nå skriver jeg noe annet. Tilbake til Riverton var det første jeg leste av Kate Morton. Så ble det the distant hours. På originalspråket. Det er noe eget med bøker slik de er skrevet og ikke oversatt. Den glemte hagen har jeg lest, første gang på norsk og så på engelsk.The secret keeper leste jeg også på engelsk, og så fant jeg ved en tilfeldighet the Clockmaker’s daughter som er den siste. Men innimellom her kom the Lake House ut. Og den har jeg lest nå. Jeg kan ikke rangere bøkene jeg har lest, men The Lake House rager ganske høyt på en uskrevet favorittliste, selv om det for første gang var et par ganger jeg klarte å foregripe begivenhetene ved å tenke meg til hva som hadde skjedd, før det ble avslørt i boka. For slik er alle bøkene til Morton. De vandrer mellom flere tidsepoker og generasjoner, og det er alltid flere ganger i i hver bok du tror at du skjønner hva som har hendt i gamle dager, og så tar boken en annen vending og overrasker deg. Genialt. Og det som også er unikt med disse bøkene, er at beskrivelsene gjør at du ikke bare leser bøkene, du er inni dem. Du ser husene, menneskene og omgivelsene, og du kjenner luktene og hører lydene.
For flere år siden kjøpte jeg min første Kindle, som jeg kan laste ned elektroniske bøker på. Kindle har kommet i mange utgaver. Jeg holder meg til den som er uten bakgrunnslys og som heter paperwhite, som betyr at skjermen er matt, at det ser ut som en vanlig bokside, og at jeg kan lese ute like godt som inne. Jeg har slitt ut en kindle, og er på nummer to. Nærmere 600 bøker, de fleste lest to ganger, noen tre. Jeg har noen bøker jeg må lese om igjen. Slik har det alltid vært.
Mange mener at man går glipp av noe når man handler bøker på nett. Man går glipp av det å gå rundt i bokhandelen, lese på baksiden av bøkene, sette de tilbake eller kjøpe de. Ja, det er mulig det. Men jeg klikker meg inn på bøkene, ser på omslaget og leser om de på nettet også. Og etter at jeg ble vant til det, savner jeg ikke bokhandlene så mye.
Kindle er genialt for meg som reiser en del. Med den har jeg alltid et rikt utvalg lesestoff, og den veier ikke så veldig mye. Det er ikke så veldig bredt tilbud av norske bøker på Amazon , så jeg leser alle bøkene på engelsk, noe som utvikler ordforrådet mitt. ( og hvis det er et ord jeg ikke skjønner, så holder jeg bare fingeren på ordet, og så kommer det opp en forklaring på engelsk, som utvikler ordforrådet enda mer).

En ting til som er fint med Amazon, er at når jeg har kjøpt en bok der, så popper det opp forslag til lignende bøker av samme eller andre forfattere. Slik blir jeg klar over forfattere som jeg kanskje ikke hadde hørt om hvis det ikke var for denne funksjonen. Selvfølgelig er det for å selge fler bøker. Det spiller ingen rolle, så lenge det gleder meg.

På denne måten, med anbefalinger etter hva jeg har kjøpt eller hva jeg sett på, så har jeg også kommet over en del forfattere som skriver historiske hendelser inn i bøkene sine, eller de har drevet god research og deler kunnskap om allsidige tema slik at jeg etter å ha lest boka sitter med kunnskap om spekkhoggere, fugler, hundedressur, native americans, religioner, naturmedisin, geografi. Listen kan bli eviglang, så jeg tok bare et raskt lite utvalg. Poenget mitt er at jeg liker kombinasjonen leseglede og læring, og det å reise rundt i verden mens jeg sitter i sofaen er en deilig måte å reise på, innimellom reising på ordentlig. 

Hvorfor skriver jeg denne bloggen i dag? Svaret er enkelt. Etter to uker hjemmeværende med en
innpåsliten infeksjon i luftveiene, hadde jeg behov for å uttrykke gleden over å lese. Å være  
hjemme, uten annen omgang med andre mennesker enn fastlegen og de på apoteket og et kort nikk til han i kassa på butikken, kan bli ganske ensomt. Men bøkene har holdt meg oppe. Bøkene har tatt meg med rundt og gitt meg inspirasjon og noe å tenke på. Tenk så heldig jeg er som liker å lese, kanskje takket være barnas bokklubb som inspirerte i tidlig alder, men kanskje mest takket være timene med høytlesing og eventyrfortelling som jeg hørte som barn. Lesestunder i fang og armkroken eller på sengekanten gir gode minner som følger med resten av livet, og som bidrar til leseglede den dag i dag. Jeg tror at settingen, minnene rundt det å bli lest for, er viktig for leseglede. Jeg tror at gode minner inspirerer til å ønske seg denne følelsen på nytt, og at å lese selv får frem disse minnene. Det er ikke sikkert bøker gjør verden til et bedre sted, og at bøker kan stanse krig og miljøødeleggelser, men jeg tror i alle fall at for mange så gir bøker mening, kunnskap og glede. Og vi trenger det også.