Mitt innlegg i språkdebatten i og rundt barnehager

Jeg kan si det først som sist: Jeg er fullstendig klar over at dette innlegget er som å ta på seg klovnesko og vandre rundt i et minefelt. Jeg deler det uansett.
Bare for å ha sagt det tidlig: Dette er ikke et innlegg i debatter om innvandring, flyktningekvoter mv. Dette handler ikke om at alle som bor i Norge skal kunne perfekt norsk. (Hva er perfekt?). Dette handler om at som i alle jobber, så må også den som skal gjøre jobben i en barnehage ha tilstrekkelig kompetanse til å utføre jobben. Og en del av kompetansen som kreves for barnehageansatte, er norskkompetanse.


Språk, norskopplæring i barnehage, norsk før skolestart. Det skrives, det forskes, det menes og det konkluderes. Jeg leser, jeg overraskes, jeg irriteres og til slutt skriver jeg også.
I fjor ble det lovfestet minimumskrav til norskkompetanse for de ansatte i barnehager. For de som er interessert i hva kravene er, så viser jeg til lovdata og barnehageloven.
Som med så mye annet, så bidro lovforslaget til debattinnlegg, kronikker og kommentarer. Noen var fornøyd med forslaget, andre ikke. Slik vil det alltid være. Jeg har lest en del av innleggene i året som har gått, og jeg må si det har satt tankene i sving. Jeg har i mitt innlegg ikke nevnt navn på de som har skrevet innleggene jeg har hentet inspirasjon fra. Dette fordi jeg ikke siterer direkte eller har kopiert deler av artiklene deres, men også fordi jeg ikke vil bli sittende med beskyldninger for å henge ut noen.


Jeg har brukt begrepene majoritetsspråklig og minoritetsspråklig i dette innlegget. Dette har jeg hentet fra flere innlegg og artikler. Jeg er ikke så udelt begeistret for disse begrepene men har ikke funnet alternativer hvis jeg skal bruke ett ord og ikke en setning for å skille mellom eller sammenligne gruppene.
Det jeg ikke liker med begrepene er at det i noen sammenhenger kan se ut som at det er et klasseskillebegrep. Majoriteten mot minoriteten. Hvis noen skulle ta det for dette her, så er det ikke ment slik.
Den andre grunnen til at jeg vegrer meg litt mot begrepene er at det i noen innlegg kan se ut som at majoritetsspråklig nærmest blir spyttet ut som et banneord. (litt sånn hadde det ikke vært for de majoritetsspråklige så hadde ikke språk vært en utfordring). Det er kanskje litt av samme problematikken som klasseskille-eksemplet over, men litt annerledes likevel. Det skal ikke være en ulempe å være majoritetsspråklig, like lite som det skal være en ulempe å være minoritetsspråklig. Begge gruppene skal, i barnehagesammenheng, ha en progresjon på alle områder. Det skal vises, på en positiv måte, at de har gått i barnehage. Og et av målene er at de skal klare seg like bra i skolen.


Etter min mening, så har språkkravet tvunget seg frem med bakgrunn i forsking, erfaringer og tilbakemeldinger fra mange hold. Ansatte, ledere, foresatte, skoler, forskere...det er mange observatører og mange øyne og ører. Jeg vet at mange helst foretrekker forsking og en akademisk tilnærming til utfordringene, men jeg tenker at det ligger en god del læring i erfaringer og observasjoner som gjøres av alle de nevnte gruppene også.
Skolene som melder tilbake at barn kan for dårlig norsk før skolestart er en gruppe som har fått mye oppmerksomhet. Politikere har grepet fatt i påstandene, og kravene til barnehagene strammes inn. Barnehagene på sin side har jobbet med språk som et av sine hovedområder i mange år. Det har vært mye utprøving innenfor dette feltet. Noen prosjekter har gått på å få barn tidlig inn i barnehage, så som gratis kjernetid. Det har vært tospråklig assistenter. Helsestasjoner kartlegger språk, det samme gjør barnehagene. Det er diverse kurs for arbeidsnorsk, norsk, barnehagenorsk mv for personal som ikke har tilstrekkelig norskkunnskaper. Alle prosjekter og tiltak har noe for seg, men når påstander og meninger dras i alle retninger, så blir det stillstand i midten.


En påstand som jeg har plukket opp og kjent på, er påstanden om at det ikke finnes forsking som viser at ansattes språknivå har betydning for barns språkutvikling.
For det første:
Jeg er ikke forsker, men jeg og mange med meg har lært om barns språkutvikling. (og jeg regner jo med at litteratur som omhandler barns språkutvikling er hentet ut fra forsking.) Dette er det skrevet mye om, og du skal ikke lese mye før du har lest om godt språkmiljø, gode dialoger, betydning av å sette ord på hverdagstingene, å kunne leke med ord (rim, regler, rytme). Jeg husker godt at det var pratet mye om å bade barn i språk når jeg tok min utdanning. Vi ser jo for eksempel at barn som har mange voksne rundt seg i hjemmemiljøet, barn som blir pratet mye med, ofte har et rikt språk tidlig. Det å høre språk rundt seg er ikke bare utviklende for språket, men også hele hjernen. Om språket som læres hjemme er et annet språk en norsk, er det like utviklende for barnet og barnets hjerne, og det gir bedre forutsetninger for å lære norsk som andrespråk. Hvis det er barnehagen som er hovedarena for norskspråket, så krever det samme forutsetningene som det er i hjemmet. At barnet prates med, at det er rom for dialoger, at det er gode språkforbilder rundt barnet.
For det andre:
Hvis ikke den ansattes språknivå hadde betydning, så ville neppe Oslo Met satset på, og satt av midler til, egne kurs i barnehagenorsk for flerspråklige ansatte. I omtalen av kurset så står det at godt norsk ikke nødvendigvis er tilstrekkelig for jobb i barnehage. Derfor er barnehagenorsk rettet mot fagspråket og innholdet i barnehage. En av tendensene som de så da de evaluerte disse kursene, var at mange ledere meldte tilbake at den ansatte som hadde gått på kurs, var mer deltakende etter kurset. Mer deltakende både muntlig og skriftlig. Hvis man er mer deltakende etter et kurs, så vil det si at man har vært mindre deltakende før kurset. Hvis man da tenker på rammeplanens intensjoner om dialoger og aktiviteter som fremmer kommunikasjon, så krever dette i stor grad deltakende barnehageansatte, og hvis man ser det opp i mot erfaringene fra barnehagenorsk, så viser de at man trenger en god norskkompetanse for å delta i disse aktivitetene.
Et lite apropos som jeg vil nevne her, er at jeg vet at mange flerspråklige studenter som har tatt barnehagelærerutdanning ved Oslo Met, har skrevet besvarelsene sine på norskeksamen på sitt eget morsmål. For meg høres det litt rart ut.




Så var det rammeplanen da.
Rammeplanen for barnehager sier mellom annet følgende " Barnehagen skal være bevisst på at kommunikasjon og språk påvirker og påvirkes av alle sider ved barnets utvikling. Gjennom dialog og samspill skal barna støttes i å kommunisere, medvirke, lytte, forstå og skape mening. Barnehagen skal anerkjenne og verdsette barnas ulike kommunikasjonsuttrykk og språk, herunder tegnspråk. Alle barn skal få god språkstimulering gjennom barnehagehverdagen, og alle barn skal få delta i aktiviteter som fremmer kommunikasjon og en helhetlig språkutvikling. I barnehager for samiske barn i samiske distrikt skal barnehagen fremme barnas samiskspråklige kompetanse."
Dette omfatter alle barn i barnehager enten de er majoritets - eller minoritetsspråklig. All læring, men særlig språkinnlæringen krever god norskkompetanse hos personalet. Jeg tør å påstå at gode dialoger forutsetter at de ansatte har tilstrekkelig norskkunnskaper til å være aktivt deltakende og holde dialogen i gang. Barn er ikke så veldig gamle før de liker å tulle med ord, rime, si de baklengs, finne synonymer og fellesbenevnelser. Du skal beherske norsk ganske godt for å følge barns initiativ på dette. Det er klart at mange av de barna som ikke har norsk som morsmål vil trenge mer trening enn de som har norsk som morsmål. Min påstand er at skal du gi tilstrekkelig hjelp, så må du ha et bedre norskspråklig nivå enn de du skal hjelpe.


For å unngå å bruke eksempler fra steder jeg har jobbet, da dette kan gå utover taushetsplikt og moral, tar jeg et eksempel fra min private verden. Mange vil synes dette er et usaklig eksempel, men jeg tar det like vel:
Jeg har, som alle andre i min generasjon, hatt engelsk på skolen fra fjerde klasse og ut videregående skole. Jeg har også som mange andre reist til typiske feriemål som Kreta, Skiathos og andre greske øyer, samt  legendariske Gran Canaria. Alle disse stedene krevde en viss engelskkunnskap for å kommunisere, for meg som verken prater gresk eller spansk. I kommunikasjon på engelsk når begge parter har engelsk som andrespråk så blir det en relativt enkel dialog. Jeg lærte kanskje noen nye ord også, men det var ikke her jeg lærte grammatikk, synonymer, sterke og svake verb og at sauer heter sheep enten de er entall eller flertall.
De siste 10 årene har jeg hatt amerikansk kjæreste. Det er vel ingen tvil om at det er i kommunikasjon med henne at jeg utviklet og videreutviklet det engelske språket mitt. Jeg har i disse årene gått fra nølende til relativt flytende, og behersker engelsk tilstrekkelig til å skjønne en del av ordspillene i det engelske språket og jeg kan fleipe på engelsk. (Grunnen til at jeg tar med det siste er at det etter sigende er et tegn på at man behersker et språk ganske godt).


Jeg skrev læringsmiljø litt tidligere. Jeg husker fra utdanningen at vi var inne på temaet som at god kommunikasjon med foreldre er en viktig forutsetning for godt samarbeid med hjemmene. Samarbeidsklimaet barnehage og hjem påvirker barns trivsel og syn på barnehagen. Videre pratet vi også om at de ansattes arbeidsmiljø (trivsel, kommunikasjon, samarbeid) er en del av barns læringsmiljø.
11 år som leder, mange av de i flerkulturelt miljø, lærte meg at språknivå er ikke alt. Det er mange ansatte som gjør en veldig god jobb i barnehager selv om ikke norskkunnskapene er på det nivå som tilsvarer norskkravet. Men: det bør være en progresjon i norskkunnskapene for at disse ansatte skal være en god voksen for alle barna.
Misforståelser og dårlig kommunikasjon i personalgruppen har stor betydning for miljøet i barnehagen. Nei, jeg sier ikke at det er morsmålet som avgjør om en ansatt skaper uro og konflikter eller ikke. For all del, det er en stor blanding av ansatte jeg har erfaring med.
Det jeg sier er at når norsk blir fellesspråket/arbeidsspråket for mange med ulikt morsmål, så byr dette på noen ekstra utfordringer også for arbeidsmiljøet. Det kan være beskjeder som blir misforstått. Det kan være ulik måte å tolke ting på. Ironi og fleip er lettere å mistolke. Mange ord og begreper høres likt ut men har forskjellig betydning. Og dette er bare noen få eksempel som omhandler språk.
Jeg har flere ganger opplevd at foreldre vegrer seg for å gi viktige beskjeder til noen ansatte fordi de er usikre på om den ansatte forstår. Dette kan gjøre noe med den ansatte. Det kan gjøre noe med barnet som ser at foreldrene spør etter den ene fremfor den andre. Det kan gjøre noen med den som opplever at mange vil gi beskjeder bare til han/henne.
Her må jeg selvfølgelig ta med den positive siden også. De foresatte og barn som har samme morsmål som den minoritetsspråklige ansatte kan selvfølgelig oppleve dette som en trygghet og støtte i hverdagen. For de er det lettere å gi beskjeder og spørre om ting under veis i dagen, og de kan kjenne en trygghet i å være sammen med noen fra samme opprinnelsesland. Jeg skriver kan, for dette forutsetter at man er trygg på det felles miljøet som felles opprinnelsesland gir. Jeg har opplevd at dette også kan være utfordrende for de som er fra land som gir små miljøer slik at det oppleves som for gjennomsiktig, og derfor gir en utrygghet på om man kan betro seg til den ansatte som er i det samme lille miljøet.


Jeg så et innlegg som sa noe sånt som at "nei, vi klarer ikke lære alle barn norsk før skolestart, men de lærer mye annet som har stor verdi". Et eksempel var sanger på andre språk.
Selvfølgelig er det utviklende for barn å lære om mange kulturer, og å oppleve at det finnes mange språk, kulturer, religioner. Denne kunnskapen er veldig viktig å ha med seg videre i livet.
Men: Tilbakemeldinger og statistikker fra skolene viser at en stor andel barn kan for dårlig norsk når de begynner i skolen. Man vet at dette gapet er vanskelig å ta igjen og man ser sammenheng mellom dette og frafall i videregående skole.
Hva forteller det? Jo, det forteller at norsk før skolestart er viktig, og at man ikke kan trøste seg med at barna har lært masse annet som er viktig hvis de ikke har tilstrekkelig norskkunnskaper til å følge undervisningen.