Meg og kirkevalget - et passende innlegg på en søndag

Jeg har nettopp vært og avgitt min stemme i kirkevalget. En rettighet jeg har som medlem av den Norske kirke, og en plikt for oss som ønsker en kirke som har rom for alle troende, uavhengig av hvordan vi lever livet vårt.
Da jeg hadde stemt, og kom ut av lokalet ble jeg stanset av en mann som sto med valglister for et politisk parti. Jeg så ikke hvilket parti, og det var ikke som representant for sitt parti han stanset meg heller. Han spurte om han kunne stille meg et spørsmål, fordi jeg på vei inn ikke hadde tatt imot valglistene der ute, og begrunnet det med at det var kirkevalget jeg var der for.
Spør i vei, sa jeg. Jeg er medlem av den Norske kirke, men jeg har ikke satt meg inn i noe med det som har med kirkevalget å gjøre. Kan du si meg forskjellen på de to listene som man kan velge mellom her, sa han.
Vel, det er vel kanskje ikke korrekt å påvirke andres valg, sa jeg, men hovedforskjellen på listene er vel at Åpen folkekirke kjemper for en mer liberal kirke. En kirke som ikke fordømmer, men som har rom for alle som tror, sa jeg.
Det var godt sagt, men kan du si litt mer, sa mannen. Åpen folkekirke prøver ikke å avskaffe likekjønnede ekteskap, sa jeg. De vil at det skal være rom for homofile, for samboere, for ugifte med barn. De vil at takhøyden ikke bare skal være i meter.
Tusen takk, sa mannen. Nå vet jeg mye mer enn jeg visste for tre minutter siden. Jeg synes det er vanskelig med slike valg sa han, men det er viktig å ha en kirke som har rom for alle, uansett hvem vi er. Og med det sa vi god søndag til hverandre og jeg gikk hjem.
Hvorfor melder du deg ikke ut av kirken i protest? er det mange som har spurt meg. Jeg fortsetter å være medlem, det er min protest sier jeg.
Jeg har tenkt nøye gjennom dette.
Jeg har tenkt på hvorfor jeg vil være medlem av en institusjon som har organet Kirkemøtet (som består av medlemmene i de 11 bispedømmerådene) som tidligere prøvde å avskaffe partnerskaploven, som prøvde å avskaffe den nye ekteskapsloven som tillater likekjønnede å gifte seg, som kjemper for presters rett til å reservere seg mot å vie likekjønnede.
Jeg var på studiebesøk i en moské en gang. Der hadde de regel om at kvinner måtte gå inn bakveien. Imamen ble litt bestyrtet da de mannlige studentene som jeg var med på dette besøket, også forlangte å gå inn bakveien, for måtte noen så skulle alle gå inn den veien.
Vi diskuterte dette etterpå, hva vi syntes om denne regelen. Men hvorfor diskuterer vi det egentlig? Den Norske kirke har også slike regler. De gjør døren trangere for kvinner generelt, for ugifte mødre spesielt, for likekjønnede par, for ugifte prester. Kvinnelige prester og biskoper eksisterer, men ikke uten diskusjoner og motstand.
Så igjen, hvorfor er jeg fortsatt medlem tenker du kanskje.
Fordi hvis alle vi som kirken ikke vil vedkjenne seg, meldte seg ut i protest, så ble det aldri noen forandring. Tenk på Rosa Parks som satte seg på plass reservert for hvite i bussen. Tenk på suffragettene som kjempet for kvinners stemmerett. Nei, jeg er ikke verdig å sammenligne meg verken med Rosa Parks eller med suffragettene. Poenget mitt er at hvis alle snur ryggen til eller melder seg ut, så er det ingen som tar kampen.
Selv om det er hemmelig valg, så er det vel ingen hemmelighet at jeg stemte på Åpen Folkekirke. I tillegg så benyttet jeg anledningen til å gi personstemme til kvinner, og til yngre kvinner, både på folkekirkelisten og menighetsrådslisten. Kirken trenger flere kvinner, og jeg tror de yngre må inn for å bidra med friske holdninger. Jeg vet dessverre at det ikke er en selvfølge at de yngre er liberale, men jeg håper. Nå er det også sånn at ikke alle de eldre ikke er liberale, så har jeg sagt det også.
Men jeg har i alle fall brukt stemmeretten min, og gjort mitt beste for å bidra til en mer liberal kirke.
Jeg avslutter med et sitat fra Åpen folkekirke: Størst av alt er kjærligheten. Åpen folkekirke ønsker en kirke som fremmer menneskeverdet og motarbeider diskriminering. En kirke hvor alle skal erfare at de er hjertelig velkommen.