Livet leves best i skyggen

I dag var det tretti grader, og selv med faktor 50 så vurderte jeg at en stol i solen ville være for tøft for vinterblek hud. Jeg fant meg derfor en solseng i skyggen. Og det ble en metafor i seg sjøl.
Det er mange som klager over livet i skyggen. Livet i skyggen betyr for mange at solen skinner på noen andre, eller ikke der de er. Men hvordan kan man være så sikker på at det er i solen det er best da?
I flere år jobbet jeg som leder. For meg var det et sted i solen, men den metaforen er ikke udelt positiv. Det hadde sine gleder, men sitter du i solen, er det vanskelig å gjemme seg, vanskelig å beskytte seg og fort å bli brent. Etter ti år orket jeg ikke mer, og fikk meg en jobb i skyggen. En annen metafor her kan være på scenen kontra i kulissene. Scenelyset kan være like ublidt som solen, og livet i kulissene kan være vel så interessant. I 2014 fant jeg meg en jobb der jeg jobber mest i kulissene eller skyggen, men der jeg av og til må frem i lyset. Men som regel bare i små sekvenser.
I ukene før jeg kom hit, følte jeg at jeg måtte tre ut av et fredfullt skyggeliv i litt hyppigere perioder. Jeg brente lyset i begge ender i høstmørket, og uansett om jeg ikke har en stol i solen , så følte jeg meg litt utsatt i åpent terreng med stikkende stråler som prøvde å brenne hull i meg. Kanskje er jeg litt for tynnhudet etter et liv utenfor solen eller rampelyset, så det er derfor det tar på sånn. Jeg var i alle fall uendelig glad når jeg kom meg inn i flyet med nesen for Florida. Jeg håndterer den ekte solen bedre enn den metaforiske. Helt klart.
Men så var det varmen da. To timer om dagen har vært nok til nå, og mye bading. Rolige svømmetak, passe fremdrift og nesten lydløst. Man kan si hva man vil om karbonavtrykk og å sette fysiske spor etter seg, men av og til er det deilig å føle seg lydløs og usynlig.
Så kom dagen i dag.

Jeg satt i skyggen, med en god bok og et stort smil i dag. En mild bris blir enda mildere i skyggen, og  jeg kunne fremdeles se både den blå himmelen, de skiftende skyene som seilte forbi, og solstrålene som fikk bassenget til å glitre. Varmen var akkurat passe, og ikke ble jeg brent heller.

Da solen innhentet stolen min, gikk jeg og satte meg i skyggen på lanaien. En vifte surrer lett i taket. Blåser en liten vind ned på meg. En tricolor hegre spankulerer i vannkanten, mens en bluejay skriker i et tre. En liten hare spretter ut og inn av blomsterbedet til Pam, og en stor blå hegre hveser på andre siden av dammen.
Alt dette livet får jeg med meg fra min plass i skyggen, i perfekt temperatur. Jeg tar en stor slurk av vannet med isbiter i og kjenner at det blir perfekt med en padletur i mangrovene i morgen.