Veisperringer og omkjøringer

I år, som veldig mange er på bilferie i eget land, er det lett å tenke tilbake på barndommens ferieturer med bil, og også voksenlivets bilferier, herunder tiden med egen bil og egne bilferier. I tillegg til å mimre, har jeg sett på sakte-TV Sommerbilen minutt for minutt, som nok er en inspirasjon til det jeg skriver, fordi det har vært en påminnelse for meg. En påminnelse om hvor mye vakker natur vi har, men også hvor mange mil vi har med smale og svingete veier i dette landet.
I min femtienårige skriveglade hjerne blir mange av tankene og minnene snirklet inn i metaforer. Veier og stier har den effekten.
Det er mange gode minner både fra barndom og voksenliv. Mye sol og sommer og vakker natur, og ofte også lengselen etter å komme frem. Som barn ble jeg lett bilsyk, og jeg har nok tatt litt motet fra familien min noen ganger når spørsmålet «er det langt igjen?», som var synonymt med «jeg begynner å føle litt ubehag», kom etter kun få mil, og med mange mil igjen. Jeg var ganske god til å holde ut til vi fant egnede stoppesteder, men det er vel også noen busslommer som har fått besøk av en grønnlig ung turist som måtte ha litt frisk luft. Men dette til tross, jeg husker disse ferieturene med glede. Jeg husker lukten av telt, eller lekestue-følelsen når jeg kom inn i små campinghytter. Jeg husker den gode følelsen av velvære når jeg krøp ned i teppeposen min, med hele familien samlet i samme telt eller hytte. Jeg har sittet i teppepose på fjelloverganger og ventet på varm suppe kokt på primus også. Og selvfølgelig har jeg sovet i baksete eller oppå teppeposeruller i dørken mellom baksetet og forsetene i bilen.
Jeg har ofte undret meg over hvor mange steder i dette landet det finnes en alternativ rute. Det er nordsiden og sørsiden, eller øst og vestsiden av daler med og uten elveleie. Det er gammelveier som fortsatt gjør jobben, og som oftest tar lengre tid men som byr på naturperler som nyveien, kanskje også motorvei, får deg til å suse forbi. Noen ganger går gammelveien mellom gårdsbygning og fjøs. Andre ganger er den ikke asfaltert en gang, og kanskje har den en ferist eller to som får tennene til å skrangle i oss som sitter i bilen.
Mange av disse omveiene er en pest og en plage for de som bruker veien som transportetappe mellom  hjemme og feriemål, eller kanskje helst hjem og jobb. For andre gir det et pusterom fra klampen i bånn på monoton asfaltvei, og til avslappende femtisoner og rasteplasser uten veikro men med bord der matboksen og termosen kan stå, og benk til å sitte ned og spise i ro og fred.
Sommeren er ferietid for mange, men sommeren er også en tid for veiarbeider. Det er mange mil med vei, både smal og bred, som skal flikkes på i løpet av den korte tiden mellom snøsmelting og snøfall. Og dette blir det veisperringer, ventetider og omkjøringer av.
Det handler som med alt annet om å se potensialet og muligheter. Ser man på en omkjøring som en anledning til å se eller oppleve noe man ellers ikke ville ha sett eller opplevd, så blir det mer lystbetont enn om man ser det som en unødig bruk av ekstra tid, og et hinder på veien mot målet.
De ekstra minuttene det tar å vente på at den møtende og noe bredere varebilen eller campingbilen skal passere deg, kan være minutter å bruke på mindfullness eller en slurk med kaffe fra termokoppen. Du kan la den humpete grusveien minne deg om tider som er forbi, eller minne deg på hvor heldig vi er som har fått nye og bedre veier.
Jeg har ikke bil lengre, så mine omveier nå for tiden er med kollektivtransport, eller det er en ny sti i marka som forlenger eller forkorter turen. En ekstra sving til høyre denne uka tok meg forbi de største og saftigste blåbærene jeg har smakt på lenge, og gav en fin anledning til å stoppe og nyte øyeblikket. Andre alternative stier byr på brattere terreng og mere trim og utfordringer. Få stier i Østmarka byr på utsikt, men det finnes noen av de også.
Jeg må jo trekke dette litt ned til selve livet.
Jeg er ikke nødvendig vis like glad for veisperringer og omveier i livet. Det å måtte finne alternativ rute, eller humpe over en ferist kan være brysomt, og det er lett å snuble. Jeg har med årene blitt vant til å finne alternative veier, men jeg er ikke like god på å finne snarveiene nå som før. Men: jeg vet at det er viktig, og jeg prøver å se mulighetene som kan åpne seg på omveiene. Og noen ganger handler det om å Ikke benevne det som en omvei, men se på det som en annen vei, som kanskje vil vise seg å være bedre.
Jeg har ikke skrevet om alle fergene jeg har tatt i mitt liv. Det er ikke så rent få fergeturer, og favoritten var selvfølgelig de fergene med kiosk, og med så lang overfartstid at det var tid til å benytte denne muligheten. Eller kanskje ble tiden brukt til å stå et plan høyere enn bildekkene, med vind i håret og utsikt mot andre fergeleiet.
Vi er glad i broer og tuneller her, og mange ferger har blitt erstattet av den grunn. Med bro kan vi fremdeles få utsikten, men vi får ikke den lille pausen der noen andre tar styringen og ansvaret. Med tuneller forsvinner utsikten i tillegg. Jeg er ikke udelt begeistret. Jeg skjønner at de som har dette som arbeidsvei, får det lettere. Men man mister alltid litt selv om gevinsten er større enn tapet. Og turisten i meg mister mer enn jeg får, på mange måter. I livet er selvfølgelig broer en overgang som kan være luftig, gi et annet perspektiv eller forlenge veien mot målet. Tuneller derimot, er veldig ofte preget av tung luft og dårlig belysning, og det kan ta en stund før jeg får lyset i enden å sikte mot.
Det er søndag, det er vind og grått, vi er forespeilet bøttevis med regn. En søndagsturens veisperring. Det gav meg anledning til å sitte lenge med morgenkaffen. Det gav meg anledning til å skrive og mimre litt. Det gir meg anledning til å lese en god bok. Så, med andre ord, ikke en sperring men en mulighet.