Det kom et fly fra Østerrike..slik startet det for vår del.
Og ikke lenge etter så stengte landet ned. Alt som var lettvint, nødvendig, gøy eller midt i mellom ble utilgjengelig. Og alle de som hostet ble sett stygt på. Plutselig hadde vi alle en rolle i Twin Peaks.
Så trådte beredskapshjernen inn, og mange begynte å hamstre, slik at alminnelige ting som brød og dopapir ble mangelvare. Nød lærer som kjent naken kvinne å spinne, og i mangel av brød skulle man bake eget brød, og ikke bare brød men speltbrød. Og der satt vi da, med tørkerull på badet og skulle bake brød uten gjær, av sammalt rug og quinoa.
Alle som kunne, jobbet hjemme, og det tok ikke lang tid før vi var inndelt i bås: med og uten koronakropp. For mange var det nesten påbudt å trøkke innpå alt mulig av mat slik at bilringen vokste frem i all sin prakt. Smult til folket, og «sånn går det når vi bare må være hjemme»- trøst.
Mange av dem i andre båsen kjørte hjemmetrening. Ergometersykkel, manualer og annet treningsutstyr er fremdeles mangelvare, og kommer ikke på lager før i september. Ja, jeg henger litt etter, som startet enkelt med CrossFit og en yogaball, og da er toget gått.
Mange treningsstudio-glade, og de som plutselig hadde skole-og barnehagebarn hjemme 24 timer i døgnet entret marka for første gang. Men Ola og Kari kan liksom aldri nøye seg med det enkle. Det er som på sydentur med billig sprit. Det tar helt av.
Det ble hengekøyer, stormkjøkken eller propanbrenner, telt med påbygg og klatresele. Det ble toppturer med spedbarn i bæremeis over Besseggen og luftambulanse på turen ned. Goretex, spandex og lundhag innerst og ytterst får deg ikke ned bratta alene. Du må gå litt også. Jeg må vel si at jeg har aldri sett så mye små kjøkkenaktiviteter og hengekøyer midt i stien noen gang, og bålrøyken lå tjukk fra mars til mai.
Det fine var at endelig ble det normalt å si hei i marka, men nåde den som ikke overholdt tometersregelen. Da ble det gapestokk på Facebook.
Men alt i alt så var dette mest positivt. Hei og smil, ut i friluft, pølser på bål..alt dette er fine greier. Men som sagt: Ola og Kari går all in.
Det er selvfølgelig mange nyheter som har fått litt for lite fokus i denne tiden, i alle fall etter min mening. Alt har på en måte blitt overskygget av antall smittede, innlagte og døde, både her og ellers.
Men jeg må bare trekke fram en nyhet. Nyheten om da Ola og Kari tok steget videre, fra litt usikre markasteg i nye Goretex og til eksperimentell selvforsyning.
For: revet med av moteriktige turklær og ustabile butikklagre skulle Ola og Kari høste av naturen. Noe som bidro til historien jeg sikter til, 14 stk til legevakten etter forgiftning. Bakgrunnen er at man kan lage pesto av ramsløk. Jeg har alltid sagt at hvis man skal drive med matauk i skog og mark, så må man vite hva man gjør. For eksempel så er jeg ikke sopp-plukker, fordi jeg kan for lite om sopp, og jeg er ikke av de som tar flest sjanser. Ramsløken er også en plante som man må kjenne for å plukke. Ja, ikke være på hils med altså, men man må være sikke på hvordan den ser ut. For ramsløken kan til forveksling ligne på liljekonvallens blader. Og hva vet vi om liljekonvall? Jo, den er giftig.
Denne ramsløkspesto-pandemien medførte to ting. Antall personer med forgiftning økte betraktelig. Og ramsløken er nå på listen under utrydningstruede planter. Godt jobba, Ola og Kari. For moderasjon, nei det er vi jammen dårlig på. Det er som med dopapiret og billig kneipp det. Kan aldri få for mye vettu.
Etter hvert som sommeren nærmet seg, så ble det mye frem og tilbake med røde land og grønne land, og grønne som ble røde. Alt ble så vanskelig. Og klagesangen og forsvarstalene økte i mengde. Jeg ble plutselig klar over all fattigdommen i Norge. Alle som er nødt til å handle i Sverige. Alle som ikke drar for billig øl, sprit og tobakk, men for medisiner og kjøttbullar. Alle som har beregnet boliglånet ut fra svenskehandel. Ja, det er kanskje noen som har sultet ihjel siden jeg begynte å skrive, fordi det er så dyrt i dette landet at det kan se ut som vi blir avfolket ganske snart, for her kan vi ikke bo.
Hvordan har vi håndtert hverandre sånn ellers da, bortsett fra at vi hilser i skog og mark.
I starten var det mye dugnadsånd og tilbud om å hjelpe til å handle for de i karantene og isolasjon. Så var det mye empati for de som var strandet i utladet, strandet her, splitta familier på hvert sitt kontinent. Etter noen uker erstattet man mye av empatien og sympatien med å fortelle folk hvor udugelige de var som gjorde eller ikke gjorde, reiste eller ikke reiste, var inne eller ute. Det ble god anledning til å, på god avstand, samles for å kose seg med misnøyen. Og størst av alt, og mest samlende av alt, er kampen mot monstermaster og vindmøller. Da er pandemi underordnet.
Jeg hadde trua en stund jeg, på at folk kunne se verdien av å nyte naturen.. Se verdien av å tåle å være alene innimellom. Jeg trodde at vi kunne lære av små grupper i barnehager og skoler, og av å ta hensyn til de rundt oss. Men det skal liksom være alt eller ingen ting. Det er en menneskerett å arrangere selskap og å gå på bar. Skal det være gruppeinndeling så må det være fra morgen til kveld og dobbel bemanning. Det holder ikke å se verdien noen timer. Man kan ikke gå i marka uten tre retters middag på stormkjøkken, selvfisket ørret og liljekonvallpesto med rødhyllgele til dessert. (Jeg presiserer at de to siste rettene er å regne som det siste måltid da de er giftige).
Nå går vi høsten i møte. Jeg tenker jeg gjør som jeg har gjort. Følger anbefalinger om håndvask og desinfisering. Handler til de tider der det er minst folk. Og lar de som har vært på tur i røde og grønne land seile sin egen sjø, to meter unna meg. For hva har vi lært. Hva har gjennomsnitts Ola og Kari lært? Ikke så jæ&@kr# mye spør du meg. Ha en spennende høst da dere.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar