Mest om at alle veier fører til Haukåsen - og litt om treningsapper

Jeg husker ikke om det var i fjor, eller året før, men jeg skulle i alle fall gå til Haukåsen. Hvorfor? Vel, for det første så trodde jeg feilaktig at det var der alle dro for å klatre. Nå har jeg skjønt at det er i klippene ved Hauktjern. Jeg kommer tilbake til det, men det er noe dritt at så mye skal starte med Hauk at det blir forvirring... Men andre grunnen til at jeg skulle til Haukåsen da: Fordi at når jeg går i lysløypa, så ser jeg i alle fall fire skilt som peker mot Haukåsen, og alle sier mellom 2 og 2,5 kilometer. Når det er så mange muligheter, så må jeg jo prøve, tenkte jeg da og valgte veien som går fra Rundtjern. 

Det var en litt regntung dag den gangen, og mange av stiene i Østmarka er litt ugreie på regndager. De er bratte, steinete og med gress, mose og jord innimellom, så det blir ganske så glatt med regn. Østmarka er ganske skyggefull også, så det tørker ikke så fort. Med andre ord så er det litt skummelt på slike dager.

Etter flere runder bratt opp og bratt ned, der jeg måtte nedi både med knær og hender, mista jeg litt motet sist gang. Det å møte mennesker som akte seg på rumpa ned der jeg var på vei opp. gjorde sitt inntrykk. Da jeg kjente at jeg hadde gelebein og hvilepuls som et foster, fikk jeg nok. Jeg var ved Kroktjern, bare 700 meter fra målet, men jeg tok en vei som tok meg i retning hjemover i stedet. En sti som så litt lettere ut, og som gikk delvis nord-sør, som da ikke er så mye bakke opp og ned. 

Nå skulle jeg prøve meg igjen da. En annen vei. Jeg ble fortalt at den var bratt, men jeg tenkte kanskje den var mindre bratt enn den forrige jeg prøvde. Der tok jeg feil. Jeg startet på en litt flatere sti, men selvsagt  møttes disse alternativene ganske raskt, og dermed var det på’n igjen. Det hadde regnet godt natta før også, så snart hadde jeg gjørme både hist og her, inkludert i panna. Og myggen, den var med. En hel liten fanklubb med mygg, og noen fluer som jeg kunne blitt kvitt hvis jeg hadde husket tjæresalven til far. Men den lå i skapet hjemme. Vel vel.

Jeg hadde sikret meg litt med støttebandasjer på begge knær, og staver, men det var hardt nok å være knær like vel. Et godt stykke av veien lå jeg femti meter bak et par som så ut som de var godt kjent. Jeg hadde et håp om at de visste noen snarveier som unngikk de verste partiene. Den drømmen ble knust da kvinnen foran meg snudde seg og spurte: er du kjent her? Nei, da jeg, men jeg har en formening om at jeg er på rett vei mot Haukåsen. Det tror vi også, sa hun og lo litt. Set var betryggende.

Ikke så langt fra målet, og like etter Kroktjern der jeg gav opp sist, så jeg den stien jeg tok sist etter at jeg gav opp, og tenkte jeg skulle ta den på hjemveien. Ved å ta den stien så unngår jeg mellom annet de to partiene der jeg har sett folk ake seg ned på rumpa.

Da jeg kom fram til Haukåsen, skjønte jeg først ikke en dritt, og så skjønte jeg at de klippene jeg hadde sett, de var i alle fall ikke der. Der og da var jeg evig takknemlig for at jeg ikke hadde drasset med meg fire kilo ekstra med fotoutstyr. Det hadde vært kjipt. Det var for så vidt fint nok, men jeg lurte fælt på de klippene. Men der er jo ingen grunn til å sture når man er på tur. Naturer må nytes uansett.

Jeg spiste matpakken min på Haukåsen, og kikket på kartet for å planlegge hjemveien. Der fant jeg et nytt alternativ, over Hauktjern og Sarabråten. Den så bra ut. Så ikke så bratt ut i det hele tatt. (Er det nå jeg skal foreslå at jeg må kjøpe meg et bedre turkart?)

Langt om lenge, bakke opp og ikke minst bakke ned, og litt aking på rumpa..Da jeg kom til Hauktjern, så jeg skilt med «Farlig terreng». Jeg tenkte ikke så mye over det da, men jeg kommer tilbake til det. Vel fremme på Sarabråten, og tre kilometer hjemmefra, konkluderte jeg med følgende: du kan ta den stien som er brattest, glatt og litt gjørmete. Eller, du kan ta den stien som er bratt, glattest og sleip. Eller du kan ta den som er mindre bratt, men mer gjørmete og glattere. Eller så kan du gå lysløypa nesten til Mariholtet og vei derfra. Av disse alternativene anbefaler jeg: å bli hjemme. Eller gå et helt annet sted. Det er jo så mange fine steder. Men jeg kom jo hjem igjen da. Du vet du har vært på en litt tøffere tur når støttebandasjene er gjennomvåte.

På alle turer jeg går, så bruker jeg treningsappen på Apple-klokka mi. Jeg må ta det først. Hvorfor heter det Apple-watch? Først kom iPod-en, så kom IPhonen, så kom iPaden og så kom...Apple-watchen. Det blir som hvis vi i sangen Gubben og Gamla skulle synge og enball kom, og toball kom, og treball kom, og Fredrik kom. Jeg forventer mer logikk. Jeg kunne selvfølgelig også lagt til at; du vet du har hele eplehagen når du ikke har nok ladere til kvelds, men nok om det.

Det var treningsappen jeg skulle kommentere.

Denne appen kan gjenkjenne noen aktiviteter. Hvis jeg er ute og går, så kommer det av og til et pling og en tekst som sier «det ser ut som du går tur?» Da kan jeg trykke ja, og så er det registrert tilbake fra da jeg startet turen. «Det ser ut som du er på ellipsemaskinen« har jeg fått når jeg er ute på stavgang. Nei, er det da. Dette er for så vidt fint. Men: Det er ingen valg som sier stavgang eller skogstur. Det er «gange utendørs» eller «fjelltur». Jeg synes det er for dårlig, for det er mer krevende å gå i skogen enn det er etter veien. Og jeg vil tro at jeg forbrenner mer med en slik tur som jeg hadde i dag enn om jeg hadde spasert meg en tur i nabolaget. Ja, i dag har jeg en følelse av at jeg forbrukte mange hundre kalorier bare på å sverge og guffe meg over mengden mygg og gjørmehull.

Jeg blir også skikkelig fornærma på denne appen hvis det er turer der jeg stanser opp for å se på noe, eller må gå veldig sakte i bratte nedoverbakker, og det sier pling og teksten: «det ser ut som du er ferdig med aktiviteten» står i displayet. Noe så frekt!

Hvis jeg ikke vil bruke alternativet «gange utendørs» så må jeg velge «annet». Det kan jo være hva som helst! Samtidig så spesifiserer den svømming i basseng eller åpent vann. Hrmpf, for å si det på Andebysk.

OK. Jeg skjønner det er et i-landsproblem at treningsappen på Epleklokka ikke har nok valg av aktiviteter.

For å taue meg inn litt igjen. 

I dag googlet jeg klipper og Haukåsen , og fikk opp alternativ klippene ved Hauktjern. Jeg burde jo ha skjønt det, for ved Hauktjern så er det som tidligere nevnt et skilt som sier farlig terreng. 

Etter en god frokost og morgenkaffe gikk jeg til Sarabråten, og opp mot Hauktjern. Jeg gikk forbi skiltet med farlig terreng, holdt godt til venstre og passet meg vel for hvert skritt jeg tok. Jeg har full respekt for naturen. Og tenk, der lå klippene foran meg på rekke og rad. En ung mann hang i tauet midt oppi en bratt skrent, og jeg kjente at det var spenning nok å lene hodet bakover og se mot toppen. Jeg tok et par bilder og, men jeg må få sladdet ansiktet til klatreren før jeg legger de på Facebook. Jeg kunne jo spurt om tillatelse, men jeg syntes at etter hans setning : F... Dette er jæ...vanskelig», så var det litt drøyt å rope «heisan. Er det OK om jeg poster bilde av deg på Facebook?». I alle fall hadde det vært litt trist om svaret var «Ja, det er greeeeeeiiiii.....». 

Hva har jeg lært. Stedsnavn «noe med hauk..» er ikke spesifikt nok. Haukåsen får ligge i fred for min del. Klippene ved Hauktjern er et spennende sted. Og tenk så nærme de jeg har vært på alle turene til Sarabråten de siste tre årene. Men: balkongen etterpå, det er det beste.